Statsminister Stefan Löfven får stryk etter de forbløffende uttalelsene om gjengkriminalitet og innvandring i et intervju med SVT Agenda.
I det katastrofale intervjuet kom Löfven med det som ikke kan karakteriseres som annet enn virkelighetsfjerne påstander om at dagens kriminalitetsbilde ikke har noe med innvandring å gjøre, at «man ikke så det komme» og at man derfor ikke har forberedt seg på det heller. Man tror knapt det er sant at noe slikt kan komme fra en statsleder i et rasjonelt, opplyst land i 2019.
Etter intervjuet har det som fremsto som en svært sliten og virkelighetsfjern Löfven fått gjennomgå av både sine egne og politiske motstandere. Det er selvfølgelig ikke uten grunn. Advarslene har vært mange og velbegrunnet, men Löfven og hans parti har vært blant dem som har vært mer opptatt av å fornekte realitetene enn å debattere dem. Da gjengvolden og eventuelle tiltak endelig ble satt på dagsorden og Sveriges svar på stortinget skulle samles for å diskutere saken, var den svenske regjeringen mest opptatt av å utelukke det som på meningsmålinger nå er landets største parti, Sverigedemokraterna, fra samtalene. Bare det sier noe om virkelighetoppfatningen til Löfven og hans meningsfeller.
Men advarslene mot og kritikken av den politikken Sveriges – og Norges – skiftende regjeringer har ført i fire tiår har altså vært mange, og de fleste vet hva slags behandling varslerne og kritikerne har fått (og fremdeles får). Löfven, hans parti og meningsfeller i den politiske, kulturelle og mediale eliten så det muligens ikke komme, som om det på noen måte skulle være mulig, men det gjorde altså mange andre. Det ville kledd mennesker som Löfven å innrømme at hvis man ikke så det, så berodde det på at de ikke ville se – for vi snakker faktisk ikke rakettvitenskap og kvantefysikk her.
En mann har imidlertid sett sitt snitt til å dra fordel av Löfvens manglende realitetsorientering og selvinnsikt, og klinker til med en unnskyldning til alle utskjelte kritikere av det bestående. Leder for vårt eget Høyres søsterparti Moderaterna, Ulf Kristersson, innrømmer at hans parti deler ansvaret for en ugjennomtenkt politikk og at problemene som tårner seg opp var forutsigbare, men at altfor mange innen politikken likevel valgte å se en annen vei:
Det är helt fel att det inte skulle gått att förutse den här utvecklingen. Många varnade för den redan på 1990-talet, och ska jag bara nämna en av dem, så är det Mauricio Rojas. Alice Teodorescu Måwe och många andra röster tog vid på 2000-talet.
Därefter har rösterna blivit många och initierade. Problemen med stor invandring och dålig integration – och de långsiktiga riskerna för djupt utanförskap, starka sociala spänningar och grov brottslighet – har lyfts av många och med konstruktiva avsikter.
Så utvecklingen har i allra högsta grad kunnat förutses. Men alltför många i politiken bortsåg alltför länge från detta.
Att Löfven ens försöker förneka detta visar hur grunda insikter om Sverige som han och hans regering har. Och det reser betydande tvivel om hur ärligt talet om ansvar egentligen är.
Kristersson kommer også med en uforbeholden unnskyldning for sitt eget og hans partis sverting og utfrysning av innvandringskritikere:
För det andra: Moderaterna erkänner utan omsvep att vi har ett delansvar. Även vi borde ha agerat tidigare, tydligare och kraftfullare. Och i den mån mitt parti har bidragit till att smäda och frysa ut de röster som ville och vågade lyfta problemen, så förtjänar de min och mitt partis förbehållslösa ursäkt.
Vel er han politiker og bruker som sådan anledningen til å tjene politisk på Löfvens fadese, men likevel: det er sjelden kost. Og selv om unnskyldningen skulle være mer strategisk enn ektefølt, så vil den forhåpentligvis få en gunstig effekt på den pågående polariseringen av samfunnet. Innvandringsliberale snakker jo gjerne høyt og mye om sin frykt for polarisering og påfølgende radikalisering, men later ikke til å begripe at deres egen atferd bidrar til begge deler når de velger å ikke erkjenne de faktiske forhold.
Utviklingen var forutsigbar og mange som forutså den og sa fra om det, ble bevisst svertet og utdefinert av politikere, øvrige eliter og medier – på side opp og side ned – og fikk i mange tilfeller livet sitt ødelagt med venner som vendte dem ryggen, avskjed fra arbeidsplass, problemer med å få seg ny eller i realiteten et slags yrkesforbud. Dette er et faktum, og det har også skjedd her hjemme med flere som både var tidlig ute og ærlige nok til å si fra om det til tross for den «tidsånden» som hersket uinnskrenket i den politiske, kulturelle og mediale eliten. Hva tror de sistnevnte at de og deres tilhengere – og de siste er mange, da en rekke undersøkelser viser at de utgjør en majorietet i hele Europa – tenker om det i dag og hva de tenker når de ser en statsminister som Stefan Löfven sitte i beste sendetid å avskrive dem med en løgn for å redde sitt eget renommé?
Feige politikere, deres meningsfeller i resten av forvaltningen og ikke minst media med full ansvarsvegrings forsøk på å spinne en fortelling om at resultatene av det som faktisk var og er en villet politikk, vil ikke lykkes. Det eneste de vil lykkes med er å øke politikerforakten, mistilliten og polariseringen som allerede har nådd betenkelige høyder.
En god idé kan være å erkjenne at de ganske enkelt ikke er ufeilbarlige guder – de er som alle andre, med alle dertilhørende menneskelige feil og mangler – innrømme sine feilgrep, forklare hvordan og hvorfor de lot seg gjøre, og deretter be om unnskyldning. Så kan kanskje alle parter begynne å snakke samme på normalt vis når støvet har lagt seg.