At man skulle si seg enig med Tyrkias aggressive og autoritære leder Recep Erdogan, du! Han er rasende på Europas ledere fordi de kritiserer Tyrkias overfall på syriske kurdere: «Erdogan truer med å «åpne porten til Europa» for syriske flyktninger», vræler for eksempel NRK. Det er i så fall snakk om 3,6 millioner mennesker som raskt vil sette kursen for et Europa som ikke ønsker dem velkommen. Det er et formidabelt politisk utpressingsmiddel.
Og hvem ga ham det – frivillig og til applaus, attpåtil? Det gjorde den av europeiske politikere og medier høyt besungne «statskvinnen» Angela Merkel i 2016, og hun gjorde det i samarbeid med EU og med Norges velsignelse. Europas ledere er nemlig blitt så fine på det at de ikke orker tanken på å få skitne hender og betaler derfor heller andre for å gjøre møkkajobber for dem. Således outsorcet Merkel, EU og Norge jobben med å bevokte Europas yttergrenser til en ustabil og upålitelig figur som Erdogan og ga ham samtidig stor makt over indre, europeiske forhold.
I en nylig tale skjelte Erdogan ut både EU, Egypt og Saudi-Arabia, som han mener bør holde fred. Og han har faktisk rett: Om Erdogans tale fremsto som i overkant hyklersk med tanke på Tyrkias egen fremferd, så er ikke våre egne ledere noe mindre hyklerske. De vil ikke ha noen ny migrantstrøm, for kommer den, så er det mange politiske ledere og partier som plutselig sitter svært utrygt på sine bekvemme taburetter. Europa er heller ikke rustet til å motta en enda større strøm enn den massive asylinnvandringen i 2015; du vet den som fikk våre sympatisk innstilte medier til å gå i full kampanjemodus og utrope Merkel til en ny Moder Theresa; som brakte de fleste vest-Europeiske lands mottakssystem til randen av kollaps. Majoriteten av den europeiske befolkningen ønsker da heller ikke å ta i mot stort flere innvandrere fra Midtøsten og Afrika. Dette vet alle politiske partier og ledere.
Men de vil altså ikke bli møkkete på hendene og lar derfor være å gjøre noe med saken selv. Det er da også mye enklere å rive til seg nærmeste mikrofon og fordømme andres handlinger i øst og vest, akkurat slik EU gjør nå med Tyrkia. Dette er for øvrig i stor grad de samme politikerne (og mediene) som i årevis har hevdet at Tyrkia er hjemmehørende i Europa, at landet derfor burde inn i både EU og NATO. Det siste har Tyrkia lykkes med, så det er faktisk en alliert – og man skulle jo trodd at mer realistiske, nå avdøde europeiske ledere roterer i graven bare ved tanken – EU nå skjeller huden full. Men det er også alt EU kommer til å gjøre. Tyrkia har større pressmidler overfor EU enn EU overfor Tyrkia, og de vet det selv.
EU og EØS-landene har i realiteten meldt seg ut som troverdig aktør. Vi har ikke en gang giddet å vedlikeholde eller ruste våre egne forsvar i henhold til NATO-avtalen, og vi bidrar i praksis ikke til militære operasjoner utenlands, til tross for at mange av dem foregår i våre egne nærområder og at krigshandlinger eller uro der, får konsekvenser for oss. IS og asylinnvandringen fra Afrika og det islamske Asia er et mye større problem for Europa enn for USA. Det sviket vi nå har begått mot kurderne likeså. Til tross for dette, og at vi faktisk ikke oppfyller vår del av avtalen med vår største og mektigste allierte, forventer vi at USA skal rake kastanjene ut av ilden for oss. Våre ledere protesterer vilt når USA går inn i en situasjon og de protesterer like vilt når USA trekker seg ut. Selv er jeg veldig for NATO – som jeg i motsetning til selvskrytet fra EU og dets tilhengere mener at har vært garantisten for de siste 70 års fred i Europa – men kan ikke med min beste vilje begripe hvorfor amerikanere skal ofre sine sønner og døtre for sikkerheten til et Europa som hverken vil eller kan å bidra selv. For det gidder vi nemlig ikke, og det er da også mye enklere å fordømme andre og ikke minst: skrive side opp og side ned om hvor stor trussel mot anstendigheten og verdensfreden Donald Trump er.
Det er forresten et Europa som samtidig som at vi forventer at andre land skal blø for å ivareta våre interesser i våre nærområder, åpner grensene og årlig gjenbosetter titusenvis av unge, friske og velnærte menn i våpenfør alder fra de samme landene/områdene. Dette henger kun på greip hvis man opererer med en fullstendig forvrengt virkelighetsoppfatning.
Hittil har våre lederes avtalebrudd gått noenlunde upåaktet hen, men man tillater seg ikke desto mindre å bli sure på Trump når han nå pukker på avtalen og viser i praksis at brudd har konsekvenser. Norge har ikke en gang et forsvar verdt navnet lenger, og er i følge operativ sjef i Forsvaret ikke i stand til å forsvare landet mens vi venter på hjelp. Fra hvem, forresten? Et USA vi har vært gratispassasjerer på de siste 40 år, samtidig som våre ledere har skjelt landet ut for alt mellom himmel og jord, eller fra andre EU-land som også blir dåneferdige ved tanken på maktbruk og militære og derfor selv er dårlig rustet? Vi skal huske på at Schengenavtalen er basert på forsvar av Europas yttergrenser; en avtale EU aldri har oppfylt og som vi vel begynner å ane, tatt deres migrasjonspolitiske synspunkter i betraktning, aldri har hatt noen intensjoner om å oppfylle. Den oppgaven har de jo også gitt til Tyrkia nå – av alle. Hvis EU og de europeiske NATO-landene hadde gjort sin del, så hadde vi antagelig ikke måttet sitte i dag og se maktesløse på at Tyrkia vader inn i Syria. Krigshandlinger er aldri forenelig med de mennskerettighetene EU føler at de er så gode forvaltere av, men sannsynligheten er høy for at en EU-koalisjon i alle fall ikke hadde gått inn i Syria for å slakte ned kurdere, som jo har stått i front for å nedkjempe Den islamske staten, et av de mest barbariske regimene verden har sett i moderne tid og som i tillegg utgjør en svært stor sikkerhetstrussel mot selve Europa. Dette sviket kommer vi garantert til å måtte betale dyrt for.
Men det er jo en trøst at EUs barske byråkrater bruker den makten de har: de går ut i mediene og fordømmer Tyrkia og til dels USA. Hvis det blir riktig ille, kommer de kanskje til å trappe opp og sende et sinna hastetelegram med STORE BOKSTAVER eller enda verre: bli, som det heter fra Europas tre sterkeste makter Frankrike, Tyskland og Storbritannia, «ekstremt tydelige på at de fordømmer offensiven i Syria på det sterkeste». Det hjelper sikkert.
Av og til er det uutholdelig flaut å være europeisk.