Den antirasistiske og maktkritiske forfatteren Lene Auestad har forfattet et opprop, og i skrivende stund har 700 personer skrevet seg på.
Oppropet krever at siktelsen mot teatersjef Anne-Cecilie Sibue og øh…kunstnerne Pia Maria Roll, Hanan Benammar og Sara Baban frafalles, og at «regjeringen kommer med en formell unnskyldning til Black Box, regissørene og skuespillerne.»
«Den aggressive propagandakampanjen mot Black Box er helt på grensen av det lovlige, og langt over grensen av hva man kan akseptere i et demokratisk samfunn», hevder forfatter Auestad, som beskriver Ways of Seeing som «en maktkritisk problematisering av ytre høyre og av aktørene som finansierer deres rasistiske og islamofobiske blogger og tenketanker.»
Ja, da så! Da er det jo ikke noe rart at Auestad mener det er helt på grensen av det lovlige – og langt over akseptable grenser – at mange istedet har problematisert teaterklikken og deres virkemidler?
«Vi venter i hagen, som steinene venter, som ringdua og svarttrosten og isen og det klare vannet. Vi venter, som en tohodet nisse; møkkete, grov, upålitelig. I blant ser vi dere gjennom soveromsvinduene: purketryner, kutryner, håpets rotspisende parasitter. Sakte roer hjertet seg. Vi tenner svarte lykter. Skrekken slipper taket. Europa forsvinner. Så vender vi oss mot paradisene som er tapt for dere og deres nærmeste.»
Støtter du denne kampanjen?, avslutter Auestad. Svaret på det er og bør være et rungende nei fra alle som har ett gram menneskelig anstendighet igjen.
Frafall siktelsen mot Ways of Seeing; et absolutt ja! Vi er ikke Iran, Russland eller Kina, og vi har tross alt ytringsfrihet hva enten ytringene er rent søppel eller ei. Dette får avgjøres på meningsdannelsens frie marked, ikke hos rettsvesenet. Nå dreier riktignok siktelsen seg om det helt konkrete, eventuelle lovbruddet «krenkelse av privatlivets fred», men de ærede kunstnere og deres støtter har selvfølgelig all interesse av å fremstille det som overgrep og knebling av ytringsfriheten, og det er nok dessverre slik det vil bli oppfattet.
For dette miljøet har, selv om de søkes fremstilt som lite, avmektig og forfulgt med få ressurser, nemlig stor og mektig støtte i det politiske miljøet, media, «kultur-Norge» og det øvrige NGO-veldet. Sistemann som har rykket ut til forsvar for de avmektige kunstnere er Amnesty, bare sånn apropos venstresidens yndlingsfortelling om den lille (venstre)manns kamp mot en (høyre)makt som forfølger dem.
Så mediene kommer ingen måte til å opplyse offentligheten om sakens realiteter, men heller hjelpe Black Box og co med å sementere den feilaktige fremstillingen. Dagbladet og VG har allerede begynt:
– Nei, Erna, det saken viser er at det er vanskelig å kritisere makta i Norge, at det faktisk er forbundet med fare og trusler om knebling. At det er miljøer helt inn i din egen regjering som misbruker makta si til å forfølge politiske motstandere, skriver Dagbladets Marie Simonsen.
– Et overgrep mot ytringsfriheten, vræler VG på lederplass.
Men be om unnskyldning til Black Box og WOS-folket; et absolutt nei! Søppelytringer er og blir søppelytringer, og de blir ikke bedre av at noen kaller det «kunst». Søppel har det til felles med aggresjon at man alltid risikerer at det kommer i retur og det får man i så fall bare tåle. Det er ikke en eneste grunn til at Black Box, Roll og resten av Ways of Seeing-gjengen skulle være noe unntak, selv om mange tydeligvis tror at trylleordene «fri kunst/kunstnere» egentlig betyr «kunst/kunstnere fritatt for kritikk».
En liten klikk føler tydeligvis at Ways of Seeing er «maktkritisk kunst». Men hva som er kunst og ikke er, som så mye annet her i verden, et spørsmål om øynene som ser, og for de fleste andre fremstår Ways of Seeing som sedvanlig politisk aktivisme forkledd som kunst – hvilket ikke er helt det samme.
Selv har jeg fått en rekke spørsmål fra folk om jeg har endret mening om det jeg har skrevet om Black Box, Roll og skuespillerne i denne teatersumpen – og ikke minst Oslos biskop Kari Veitebergs uforbeholdne støtte til og anbefaling av det grenseoverskridende svineriet – men det har jeg ikke. Det de driver med er ondsinnet politisk propaganda og de fremstår da også generelt som sjeldent ondsinnede mennesker. Det er det heldigvis ikke ofte man støter på i norsk samfunnsdebatt, uansett hvor uenige man ellers måtte være.
Men at disse menneskenes agressive propagandakampanje mot individer, deres private hjem og familier ble møtt med en tilsvarende aggressiv propagandakampanje, kom sannsynligvis som et stort sjokk. Det er jo ikke sånn kunstneriske verdensrefsere med like Gode Intensjoner som Overlegen Moral pleier å bli møtt i den lalleglade norske offentligheten? For å være snille, får vi gå ut fra at nettopp sjokket og vantroen er medvirkende årsaker til at «teaterfolket» og deres støtter har reagert på oppmerksomheten som et rådyr fanget i full frontbelysning.
At Waras samboer nå er siktet for å ha tent på familiens bil, endrer ikke på noe av dette. De eneste som fortjener en unnskyldning er politiet og PST; hvis det er i Waras families retning mistankene har gått hele tiden, må det har vært en forferdelig vanskelig situasjon å håndtere for begge etater. Det forklarer dessuten både manglende fremdrift og kommunikasjon.
Det det ikke unnskylder, er mediene – og særlig den delen av venstresiden som vanligvis går helt av skaftet når noe ubehagelig rammer deres egne, hvilket det aktuelle oppropet er et godt eksempel på, og øyeblikkelig hører fascismen trampe over hele landet – og øvrige politiske aktøres sendrektighet og mangel på adekvate reaksjoner. Onsdagens voldsomme godting på sosiale medier til tross; vi er ikke et land befolket av Anna Elisabeth Westerlund-kloner. Attentene mot justisministerens privatbolig fremsto som nettopp det, og det er så alvorlig at offentlighetens reaksjoner burde kommet sterkere og raskere.
Siktelsen mot Waras samboer endrer ikke på det heller.
Så får vi bare håpe at alle som støtter Ways of Seeing – utover motstand mot selve siktelsen – og fremstiller seg selv som prinsipielle, er like prinsipielle den dagen høyreekstremister ser lyset og følger venstreekstremisters eksempel ved å kalle seg kunstnere, for deretter å legge seg i hagen eller nærmiljøet for å filme husene og familiene deres og så spy ut sin edder og galle på en statstøttet scene.
Men det vil nok helt sikkert underskriverne på dette oppropet ta med knusende ro. For da er det jo plutselig bare fri kunst, må vite.