De burde ha vunnet på walkover, for hvem ville vel motsi et kvinnelig medlem av Ytringsfrihetskommisjonen med LBGT-kredensialer og minoritetsbakgrunn, tungt bevæpnet med sveipende anklager om hatpredikantisme, rasisme, sexisme og høyreradikalisme? Når man attpåtil tok i bruk begrepet «Ytre høyre» burde alt vært i boks, for det pleide å være nok til å skremme både godtfolk, politikere og medier på flukt. De eneste som normalt kunne forventes å protestere var de som allerede er utnevnt som hatpredikanter, rasister, sexister og høyreradikale eller de som raskt ville blitt stemplet som det. Så ville resten tiet klokelig stille, for hvem vil assosieres med hatpredikanter, rasister, sexister og høyreradikale? Når man så fikk med seg hele 14 kunstnerorganisasjoner burde seieren være sikret.
For det er sånn det pleier å foregå. Strø om deg med påstander om massivt hat, hets og trusler – selvsagt fasilitert og direkte oppmuntret av en aktør du ikke tåler trynet på og derfor benevner som rasist, høyreradikal eller hater – og ingen spør om dokumentasjon eller anklagerens definisjon av hat, selv om den i de fleste tilfeller har vist seg i ettertid å stå en smule i motstrid til nær sagt alle andres. Alle mediehus ruller ut den røde løperen og ingen stiller kritiske spørsmål.
Den angivelig antirasistiske og identitære venstresiden må ha fått sjokk. Det tyder i alle fall reaksjonene og kommentarene deres i sosiale medier på. Man forventet seg åpenbart en enkel seier og tror knapt sine egne øyne nå når det altså ikke ble ren plankekjøring som vanlig.
Men siden dette i stor grad er det samme segmentet som stadig etterlyser høyresidens oppgjør med ditt & datt i egne rekker, tør vi kanskje håpe på en aldri så liten selvransakelse på hjemmebane?
Kan det f.eks. hende at størsteparten av Norges befolkning ikke ble høyreradikale hatere over natten en gang i forrige uke, men at den antirasistiske, identiære venstresiden har vært litt i overkant rause med påstander om høyreradikalt og rasistisk motivert hat, hets og trusler de siste årene slik at folk ikke lenger tar det alvorlig?
Kan det tenkes at de har ropt «ulv» litt for mange ganger på litt for dårlig grunnlag både om og til litt for mye ikke-ulveri/litt for mange ikke-ulver?
Hender det noen gang at de samme diskuterer disse tingene internt og retter de noensinne et kritisk blikk mot seg selv?
Spør de seg noen gang om de selv kan ha spilt en rolle i a) etableringen av det giftige debattklimaet vi har på en del samfunnsområder, b) at deres egen gjennomslagskraft blir mindre for hvert år som går eller c) at opprop om hat, hets, trusler og fanden og hans oldemor ikke lenger gjør nytten?
Eller er dere fortsatt der at nei, vi kan ikke klandres for noe som helst – det er bare gjennomsnittsborgeren som har utviklet seg til høyreradikaliserte, rasistiske, homofobe, kvinnehatende og truende hatpredikanter som har Steve Bannon (som for øvrig få vet hvem er, men som den identitære venstresiden er så opphengt i at de sannsynligvis vet hvilken farge han har på underbuksene sine og hvor mye sukker han har på Corn Flakesen sin) som ledestjerne?
Grei ut og drøft!
Mener du at identitetsvenstre og «narrativet» de stadig forsøker å prakke på omgivelsene trenger motbør? Støtt gjerne Gjenstridig.no ved å like og dele artikkelen eller gi en skjerv til driften på Vipps 918 18 142.