2016 ble et sjokkartet år for Europas og Usas mektige, venstreliberale eliter. Til tross for massivt, nærmest enerådende trykk fra de samme elitene – kraftig forsterket av deres meningsfeller i nær sagt samtlige store, redaktørstyrte medier – stemte den britiske befolkningen for utmelding fra EU (Brexit) i juni og i november tapte den vestlige elitens favoritt-kandidat, den heller tvilsomme Hillary Clinton, presidentvalget til Donald Trump. Den venstreliberale eliten raver fremdeles under dette totalt uforutsette slaget mot deres selvbilde og verdensforståelse. Bare at det var uforutsett forteller alt om hvilket lukkede, selvbekreftende ekkokammer vår elite har tilbrakt de siste tiårene i.
Siden har det knapt gått en dag uten at politikere, medier, eksperter, forskningsmiljøer og dess like har pumpet ut påstander om «falske nyheter», «desinformasjon» og selvfølgelig: demokratiets snarlige undergang. De fra før nærmest ubrukte begrepene brukes i tilnærmet industriell skala. Et utall såkalte faktasjekkingstjenester – som våre egne mediers Faktisk.no, som ikke akkurat fortjener noen stjerne i boka – ble etablert som svar på problemet og har nå blitt rene storindustrien. Disse tjenestene skal angivelig avgjøre hva som er sant og ikke, hvilket ukritisk fremstilles av både myndigheter og medier som rene gratistjenesten for oss uvaskede masser som visstnok ikke er i stand til å avgjøre noe av dette selv. Ingen spør om hvorfor medier som i følge selvreklamen driver gravende, objektiv journalistikk og gransker makta trenger, etablerer og/eller støtter eksterne faktasjekkingstjenester når det jo er dette de selv hevder å levere publikum. Eller rettere sagt: du kan gjerne spørre, men du får ikke noe svar.
Det har også gått inflasjon i forslag om strengere, mer omfattende regulering av sosiale medier og flere – eller utvidelser av eksisterende – lover mot «hatefull tale» eller altså desinformasjon. De har alle til felles den ørlille haken at «hatefull tale» og «desinformasjon» ikke defineres nærmere, slik at det kan bety alt eller ingenting – og alt derimellom. Det er naturligvis en hake ment for de uvaskede, uinformerte masser; ikke for den nåværende eliten som ser seg selv som naturlige forvaltere og kontrollører av sannheten og/eller korrekt informasjon.
Og så det er sagt: de finnes ikke bare på venstresiden, vi har dem uheldigvis på det som passerer for høyresiden også, som f.eks. 7 representanter for vårt eget Høyre – pinlig nok med en såpass profilert figur som Ine Eriksen Søreide i spissen – som nylig foreslo et lignende utvalg som det nå skandaliserte utvalget i USA (se lenger ned i artikkelen). At ingen redaktørstyrte medier, andre politikere eller organisasjoner kritiserer Høyre-representantenes vanvittige forslag sier noe om hvor normalisert denne ytringsfiendtlige og direkte folkeforaktende tankegangen er blitt i etablissementet vårt.
For det kan jo bare være èn eneste grunn til befolkningens opposisjon til den venstreliberale elitens foretrukne verdier og verdensanskuelse, ikke sant? At de blir lurt av populister og høyresidens desinformatører. Eller noe sånt. Alt annet enn den grimme realiteten: at de rett og slett er godt nok informert til å forkaste dem. Men elitens selvbilde tillater dem ikke en gang å reflektere over muligheten.
Vi snakker tross alt om en elite som i flere tiår har hatt hegemoniet i den offentlige debatten og således har vært skjermet for reell og nødvendig kritikk. Det gjelder således å få tatt kverken på sosiale medier og den fremvoksende konservative/høyreorienterte nyhets- og meningsjournalistikken på nett som utfordrer den politiske, mediale og kulturelle elitens dominans før den blir for stor. Brexit- og Trump-sjokkene og elitens elendige håndtering av dem beviser hvor farlig reell og rasjonell opposisjon er for disses hittil komfortable makthegemoni i samfunnet. De har derfor hylt opp om en populistisk folkeforføring som egenhendig polariserer samfunnet og undergraver tilliten til dagens makthavere som dem selv, helt uten å innse at polariseringen var der fra før og har bygget seg opp over år. De ville bare ikke se den og har også hatt makt til å undertrykke den. Men Brexit og Trump er ikke på noen måte årsaken til den polariseringen og minkende tilliten til samfunnsinstitusjoner vi ser; de var og er bare symptomer på det.
Fortsetter vestens bortskjemte, priviligerte elite på sin nåværende kursen er det lett å si seg enig med den: det er allerede undergravende for den tilliten vestens makthavere og det øvrige etablissementet har tatt så for gitt at de ikke overhodet ikke har villet innse at den kan eroderes eller forspilles og at de selv har vært den betydeligste pådriveren for dette. Dette er i seg selv ubegripelig, for vår samfunnsinnretning hviler i stor grad på nettopp denne tilliten, så fallende/manglende tillit til viktige samfunnsinstitusjoner er faktisk farlig for hele vår samfunnsform.
Men det er heldigvis tegn til intelligent liv på den venstreliberale siden. I det prestisjefylte New York Magazine gir forfatteren Sam Adler-Bell eliten en velplassert verbal ørefik. Her skal innrømmes at man personlig ikke kjente til Adler-Bell fra før, men han beskrives på wikipedia som en «livslang venstremann». Og han sier det rett ut:
Inflasjonen i påstander om- og den påfølgende nødvendigheten av mottiltak mot desinformasjon er bare en fantasi som lar den venstreliberale eliten lyve til seg selv og unngå smerten ved selvrefleksjon, skriver han og fortsetter: den samme elitens «desinformasjonsnevrose» reproduserer bare betingelsene som skapte problemene i utgangspunktet.
Der journalister i ofte statsstøttede og/eller søkkrike venstreliberaler-eide medier sjelden går den politiske, mediale og kulturelle makten nærmere på klingen fordi de selv tilhører samme segment og ikke minst: deler verdier og verdensanskuelse med dem, påpeker Adler-Bell det som før var et slags førende prinsipp for spesielt venstresiden: makthavere lyver. «Myndighetenes representanter – uansett hvem som residerer i Det hvite hus – er profesjonelle løgnere. De lyver hovmodig i den «nasjonale sikkerhetens navn», de lyver som sauer for å redde ansikt og de lyver lidenskapelig når deres egne jobber står på spill». Dette er de samme makthaverne spesielt den mediale og kulturelle eliten nå er helt ukritiske til å overlate makten til å avgjøre hva som er sant og ikke og hva som kan diskuteres og på hvilken måte.
Adler-Bell refererer til den nylige skandalen med det Biden-oppnevnte desinformasjonsutvalget som etter massiv kritikk fra amerikansk høyreside og en rekke sivile organisasjoner ble lagt på is bare uker etter at det ble opprettet og påpeker det bare «høyreorienterte» medier var villige til å dokumentere og informere offentligheten om: den påtenkte lederen Nina Jankowiczs åpenlyse tilhørighet til og aktivisme til fordel for venstresiden og hennes egen påfallende desinformasjonsvirksomhet til fordel for samme i f.eks. Hunter Biden-skandalen og nå den voksende skandalen om Clinton-kampanjens skammelige løgner om Trump i det som er blitt kjent som «Russia-gate». Adler-Bell stiller det spørsmålet de fleste oppegående mennesker ville gjøre etter denne informasjonen, men som venstreliberale politikere og medier tydeligvis ikke er villige til: Ville Jankowics utvalg fått fullmakter til å motsi «desinformasjon» som kom fra hennes eget departement (utvalget var ment å ligge under det nasjonale sikkerhetsdepartementet)? Eller bare de som kritiserer det?».
Han kritiserer også selve idèen om slike statlige utvalg og lurer på om venstresiden i det hele tatt har vurdert den ikke utenkelige muligheten at f.eks. en som Donald Trump kan komme til å ha makten over utvalg som dette etter neste presidentvalg og hva da?
Men det vesentligste problemet med venstreliberales fiksering på desinformasjon er at den tillater dem å lyve til seg selv, mener forfatteren: Opphenget i desinformasjonsproblemet «er det liberale etablissementets traumatiske reaksjon på de psykiske sårene i 2016. Det ga dem et svar som omgikk spørsmålet totalt og beskyttet dem fra smerten ved selvrefleksjon».
Snakk om flaks! Denne lettvinte løsningen gjorde nemlig at de venstreliberale helt slapp å forholde seg til og adressere de virkelige spørsmålene. Desinformasjonstrategien handler i stedet om å karakterisere den Trump-stemmende delen av befolkningen for å «ha latt seg lure, hjernevaske av skumle krefter, utenlandske såvel som innenlandske. Og hvis bare de beste hjerner, eksperter med flest kredensialer, fikk autoritet til å regulere flommen av «falske nyheter», ville skjellene falle fra folkets øyne».
Som vi alle kan se av den økende innsatsen og inflasjonen i forslag og opprettelse av regulerende eller direkte sensurerende inngrep har den for etablissementets selvbilde behagelige forklaring ikke vært utpreget vellykket: «Som andre patologiske reaksjoner på traumer har desinformasjonsnevrosen hatt en tendens til å reprodusere betingelsene som skapte problemene i utgangspunktet, skriver Adler-Bell og fortsetter: «Ved å satse enda hardere på elite-teknokratiet – og patronisering av uutdannede tomsinger som lider av falsk bevissthet – har de venstreliberale istedet spedd på kildene til den populistiske fiendtligheten».
De fleste som har forsøkt å debattere med overbeviste venstreliberale eller livsstilsvenstre på sosiale medier fra et kritisk perspektiv vil nok være tilbøyelige til å være enig med Adler-Bells analyse. Dette etablissementet har vært skjermet fra rasjonell, godt begrunnet kritikk så lenge at alt for mange har blitt vaskeekte latsabber: deres verdier og verdensanskuelse har vært så enerådende i den offentlige samfunnsdebatten at de oppfatter dem som fullstendig selvinnlysende for alt og alle, så de er overhodet ikke vant til – og kan da heller ikke i visse tilfeller, som f.eks. i den moteriktige, men totalt virkelighetsfornektende og pseudoreligiøse kjønnsidentitetsbevegelsen og den like moteriktige nyrasismen de driver frem i form av identitetspolitikk – å forsvare dem på saklig vis og langt mindre argumentere rasjonelt, faktuelt og således overbevisende for dem. Så har da også debattklimaet blitt deretter: skjellsord og utdefinering er det eneste de har å bidra med. At de hverken har vunnet venner, tilhengere eller tillit av det fremgikk i overkant klart i 2016 og derfra har det bare gått nedover. At de nå legger så mye energi i få regulert sosiale medier og tilta seg definisjonsmakten over Selveste Sannheten™ er ikke til å undres over, er det vel?
Det sier ikke så rent lite om forfallet i våre samfunnsinstitusjoner at det i stor grad bemannes av folk hvis evne til resonnering er så sørgelig simpelt som dette: Du kan som borger i et opplyst samfunn umulig mene noe annet om en sak enn en tilfeldig avisredaksjon, TV-personlighet eller «ekspert», for det finnes selvfølgelig ikke noen saklige, faktuelle grunnlag, forhold eller fakta som gjør at du kan danne deg egen mening om ting – særlig ikke en som De Som Er Deg Moralsk Og Intellektuelt Overlegne Fordi De F.eks. Jobber I Avis ikke liker – så du må ha blitt utsatt for feilinformasjon og falske nyheter. Derfor må de samme regulere den offentlige debatten, ytringsfriheten din og din tilgang på informasjon. Og de gjør det bare for ditt eget beste, for du vil vel ikke ha feil meninger?
Adler-Bell avlegger for øvrig tidligere president Obama en visitt. Eks-presidenten er nemlig en av desinformasjonsnevrotikerne og deltok nylig på et konferanse om nettopp desinformasjon ved universitetet i Chicago: «Å samle venstreliberalismens fyrtårn i et auditorium på universitetet i Chicago – så de sammen kan bestemme hvilken informasjon som er sann og trygg nok til at subbet utenfor kan få den – slår meg som en hul øvelse i selvtrøst», mener han og påpeker at slikt som dette sannsynligvis er mer egnet til å øke venstresidens «legitimitetskrise (mistillit og kynisme) enn å løse noen av dens konsekvenser». Adler-Bell siterer også forfatteren Joe Bernstein, som skriver for et av USAs eldste tidsskrifter Harper Magazine, som har uttalt at «den nye klassen av desinformasjonseksperter, uansett hvor gode hensikter de har, ikke har noen spesiell tilgang til hva som utgjør virkeligheten».
Sam Adler-Bells teori er nettopp det; en teori. Men den lyder svært sannsynlig – i alle fall langt mer sannsynlig enn det venstreliberales selvbedrag om skumle desinformatører – og er verdt å ta på alvor, spesielt for et venstreliberalt etablissement alle vet at befinner seg i en dyp krise, politisk såvel som sosialt og verdimessig.
Eller de kan la være og heller fortsette å ødelegge sitt eget gode navn og rykte ved å gå inn for reguleringer, sensurmetoder og et Sannhetskommisariat det som en gang var en sunn, god og virkelighetsforankret venstreside ikke ville tatt i med ildtang en gang.
Men for de skumle, samfunnsfarlige kreftene vår venstreliberale elite i fullt alvor hevder at vil gruse selve demokratiet og lede oss inn i fascismen er selvsagt den aktuelle elitens fortsatte selvbedrag og virkelighetsfornektelse å foretrekke: det er tross alt ikke de førstnevntes begravelse.
Mener du at den politiske, mediale og kulturelle eliten bør kritiseres og deres verdensbilde utfordres? Støtt gjerne Gjenstridig.no ved å like og dele denne artikkelen eller gi en skjerv til driften på Vipps 918 18 142.