Koronakrisen blottlegger tendenser i samfunnet som vi ser at vi må ta tak i senere, for eksempel gjelder dette som tidligere omtalt manglende beredskapsplaner. Også informasjonsmessig ser vi ut til å henge bakpå, men denne gangen ligger den manglende «beredskapen» hos deler av innvandrerbefolkningen, ikke hos de styrende makter. I et meningsinnlegg i Nettavisen tar Jan Bøhler (AP) et oppgjør med deler av innvandrerbefolkningens manglende interesse for å lære seg språket i landet de har bosatt seg i. Han viser til at Oslo kommune og Helsedirektoratet tar selvkritikk på at de har kommet for sent på banen med å informere om koronaviruset på forskjellige språk. Han mener at den enkelte selv har ansvar for å lære seg norsk.
– Hvordan kan det skje at noen er blitt gående i årevis helt uten norskkunnskaper? Det er ikke sånn at man alltid kan skylde på samfunnet. Det er et personlig ansvar å lære seg norsk når man kommer hit og vil ha de rettigheter og den tryggheten som fins her. Vi må være nøye med å understreke at det også følger plikter med på kjøpet. Ikke minst til å lære seg norsk så de kan delta i fellesskapet.
Bøhler viser til at det særlig i fundamentalistiske miljøer finnes holdninger som isolerer særlig kvinner, slik at de ikke lærer seg norsk. Han understreker at tryggheten og sikkerheten i samfunnet vårt er avhengig av at vi har et minimum av felles språk og kommunikasjon i en krisesituasjon.
Ansvarliggjøring
Det har i årevis vært diskusjoner rundt integrering og assimilering, det første er nødvendig, det andre er mer eller mindre ønskelig. Men fokuset har ofte vært på at det er befolkningen generelt og myndighetene spesielt som skal integrere de som kommer, med lite vekt på personlig ansvar hos de som flytter hit. Til syvende og sist kan man ikke hjelpe folk som ikke vil hjelpe seg selv, det har i liten grad vært understreket at med rettigheter følger plikter. Man skal ikke snakke om De og Oss, sies det, vi er alle like mye verdt. Men kritikk handler om å bry seg om, ikke det motsatte. Kritikk innebærer at man forventer det samme fra andre som fra seg selv, at man ser på de man kritiserer som fullt i stand til å forstå og ta kritikken til seg. Motsatt er belæring, som går ut ifra at folk ikke forstår sitt eget beste. Skal man unngå De og Oss-tenkning må alle inkluderes i de samme kravene, med den samme forutsetningen om at alle kan ta ansvar og kan lære. Det innebærer en stor risiko for hele samfunnet dersom deler av den ikke innretter seg under de samme reglene, men lever i parallellsamfunn med egne språk og egne regler.
Når Oslo kommune legger ut informasjon om koronavirus på så mange språk som dette, så antar jeg at de også tror at de som trenger å lese denne informasjonen på sitt språk oppsøker Oslo kommune eller Folkehelseinstituttet for å få det med seg. Men hvorfor tror man det all den tid distansen til det norske samfunnet er så stort at folk som har bodd i flere tiår i landet ikke kan språket, slik Bøhler viser til?
Brannslukking eller brannmur?
Det er for sent å lukke porten etter at hestene har løpt ut, sies det. Og en lenke er ikke sterkere enn det svakeste leddet. Skal vi ha en effektiv kriseberedskap og -håndtering må alle være inkludert i planene, og de må forstå dem. Bøhler understreker at vi må lære av denne situasjonen, og jeg kan ikke si meg mer enig. Vi kommer oss igjennom denne krisen, det tviler jeg ikke på. Men det kan komme nye farer før eller senere, og de kan være letter å håndtere, eller verre. Uansett er det en stor sikkerhetsrisiko at deler av befolkningen lever på en egen øy, uten interesse for resten av samfunnet eller ansvarsfølelse for et fellesskap, det Vi’et så mange er enige om at vi bør ha. Det har i årevis vært debatter om 17. mai-feiringen og flagging. Bør alle ha hvert sitt flagg, til det landet hjertet deres står nærmest eller bør vi samles under det norske flagget? I år regner jeg med at akkurat den diskusjonen utgår, men symbolikken i den debatten er ramsterk: Hvis vi ikke kan forenes under det norske flagget den ene dagen, hvordan står det så til resten av året? Svaret kom rekende på en koronafjøl, vi har en stor jobb å gjøre. Og denne gangen må de som mangler kompetanse i språk og kultur i det landet de bor i faktisk delta selv. Noe annet er uansvarlig og innebærer en risiko for oss alle som vi ikke har råd til.