Nå som vi høyst ufrivillig har fått en kvinnelig IS-forbryter levert på døren – og blir det opp til partiet Venstre får vi enda fler – er det grunn til å se nærmere på hva som skaper særlig kvinnelige jihadister. Hvorfor tiltrekkes kvinner, ofte født og oppvokst i demokratiske land med likestilling, likeverd og frihet, av organisasjoner som bekjenner seg til den mest kvinnehatende og -undertrykkende politiskreligiøse ideologien denne planeten har sett og bokstavelig talt vasser i blod?
Vel, det fantes overbeviste kvinnelige stalinister, kvinnelige nazister – til og med kvinnelige konsentrasjonsleir-vakter – og kvinnelige kulturrevolusjonister, og de var nøyaktig like blodtørstige som sine mannlige kollegaer. Og det finnes selvfølgelig fødte, livsfarlige psykopater. Men de siste gror altså ikke på trær, så noe dytter disse kvinnene i denne retningen.
Hva skyldes det? Skal vi tro den nederlandske sosiologen Jolande Withuis har det sammenheng med dysfunksjonelle, æreskultuelle oppdragelsesmetoder og islamsk kjønnsrollemønster. Det gir en viss mening, for flere med islamsk/æreskulturell bakgrunn peker også på tradisjonell islamske/klankulturelle oppdragelsesmetoder som den primære årsaken til at alt for mange «muslimske» gutter og unge menn mislykkes kaptitalt i vestlige samfunn og blir aggressive og voldelige som følge.
Fenomenet med at kvinner «ofrer seg for Saka» med fanatisk iver er eldgammelt, og Withuis trekker linjer tilbake til kvinnelige, selvvalgte martyrer i middelalderens Europa. Religiøs underkastelse og lidelse er et område hvor kvinner fritt kan konkurrere med menn i samfunn som ellers ekskluderer kvinner fra politikk og selvstendige stillinger eller der kvinner utelukkende er henvist til å innta en tradisjonell rolle som kone og mor. Dertil kommer mangelen på andre valgmuligheter, som noe så enkelt som å få velge sin egen ektefelle.
Withuis har forsket på det beryktede Hofstadnettverket, som besto av miljøet rundt Theo Van Goghs drapsmann, og intervjuet i den forbindelse flere marokkanske kvinner som var involvert i det islamistiske miljøet. Disse kvinnene deltok på møter hvor de ble opplært i radikal islam og bidro deretter aktivt til å fremme og spre budskapet. De oversatte radikale tekster, og hadde en fremtredende rolle i misjonering, rekruttering og radikalisering av andre unge muslimer.
Kvinnelig politisk og religiøs ekstremisme har lange tradisjoner, blant annet innen den katolske kirke, forklarer Withuis. Kirken glorifiserte, i likhet med visse islamtolkninger og islamske ledere, martyri og religiøs lidelse. Hele 85 prosent av de katolske lidelseshistoriene er om kvinner. Mange av disse kvinnene skaffet seg berømmelse og en selvstendig status i en tid hvor det ellers ikke var mulig for kvinner å skape seg et meningsfullt liv innen yrke, vitenskap eller kunst. Withuis nevner spesielt den helgenerklærte Lidwina av Schiedam (1380-1433), som pga «religiøs» sykdom og hysteri ble fremhevet av kirken som et godt eksempel for andre katolikker. Dessuten oppnådde hun en ekstrabonus:
Hun unnslapp et arrangert ekteskap med en mann hun ikke ønsket å gifte seg med.
Det samme gjelder vår hjemvendte IS-terrorist, som rømte til Tyrkia og giftet seg med den kjente jihadisten Bastian Vasquez høsten 2012 for nettopp å slippe unna et arrangert ekteskap med en mann fra foreldrenes hjemland Pakistan: – Det var ikke slik at jeg ville tvinge henne, men vi la kanskje for stort press på henne, har faren sagt i ettertid. Mon det?
Vi vet at negativ sosial kontroll overfor særlig jenter er utbredt, i Norge så vel som resten av Europa. Vi vet også at praksisen med arrangerte ekteskap er utbredt. Det første er noe store deler av de muslimske miljøene ugjerne snakker om – og som de, i likhet med norske myndigheter er lite villige til å gjøre noe effektivt med – mens det siste blir direkte forsvart.
Selv sekulære Hadia Tajik, da i rollen som kulturminister, legitimerte den arkaiske, kollektive praksisen så sent som i 2012. Samtlige hevder at arrangerte ekteskap ikke er tvang. Dette er ganske spesiell uttalelse med tanke på at svært mange blir oppdratt til at det er sånn det skal være og det regelrett forventes at de føyer seg, og så kan man jo bare lure på hvor stor de unges valgfrihet egentlig er når det kommer til stykket. Ap-politiker og programkoordinator i KFUK-KFUM, Laial Janet Ayoub, sier det rett ut:
– Det hjalp ikke å si nei. Den psykiske volden er sterk. Man spiller på dårlig samvittighet. Tenk så mye din mor har gjort for deg, nå må du være flink og ikke skuffe henne, forteller Laial og presiserer:
– Min neste kamp er få mer oppmerksomhet om den glidende overgangen mellom arrangert ekteskap og tvangsekteskap. Det jeg ble utsatt for, var i kategorien arrangert. Men det psykiske presset er så stort at det i realiteten er tvang.
Flybilletter til Tyrkia var vanskelig å oppdrive i middelalderen, så helgenen Lidwina ba på sin side gud om å gjøre henne syk da tiden for den uønskede ekteskapsinngåelsen nærmet seg. Hun fant således den eneste veien til en annen eksistens som sto åpen for henne: hun la seg ned og led så godt hun kunne, konstaterer Withuis, som også påpeker at kvinners ønske om en selvstendig stilling utenfor det familien og omgivelsene forventer av dem, fører til at de blir ytterliggående og påtar seg ekstra tunge byrder for saken de dedikerer seg til. Withuis mener at det er her vi finner årsaken til at muslimske kvinner blir islamister eller jihadister. Uten muligheten til å frigjøre seg fra omgivelsenes forventninger og normer for kvinnelig atferd, konkurrerer de istedet med mennene i ekstrem underkastelse og radikalisering.
Samtidig oppnår de flere ting: fordi de tilsynelatende er ultrareligiøse og dedikert til et høyere formål, kan de omgås menn på likefot og til og med bedrive kjæresterier etter eget valg. Dette muliggjør seksuell omgang og selvvalgte ekteskap. Den svenske terroreksperten og forskningssjef ved Forsvarshøyskolen i Stockholm, Magnus Ranstorp, har for øvrig vært inne på det samme. I 2014 beskrev han IS` rekrutteringsvirksomhet som «et stort datingbyrå».
Det gir også en overlegenhetsfølelse, for selv om de er klart underordnet blant egne menn, rangerer de høyt over øvrige grupper i samfunnet. Og da ikke bare over ikke-muslimer, men også egne foreldre og familier, dersom disse ikke lever like ekstremt religiøst som dem selv. Det er derfor ikke uvanlig at islamistiske kvinner stadig hevder at deres ekstreme underkastelse ikke er til menn, men til egen overbevisning og derfor egentlig er kvinnefrigjøring. Dette ser vi da også ofte i Norge; disse kvinnene hevder støtt at de velger selv og det er ingen grunn til å ikke ta dem på ordet.
Er de gift fra før, oppnår de også en viss makt over sin mindre radikale mann; han kan nemlig kritiseres fritt for sin mangelfulle tro/»feilaktige» livsførsel uten at hun trenger å være redd for irettesettelser. Det religiøse elementet setter også øvrig familie sjakk matt: fordi den radikale atferden begrunnes med islam, får de problemer med å protestere overfor enhver atferd de ikke liker.
Og de blir gode, lojale medlemmer i jihadistiske nettverk og organisasjoner. Medlemsskapet muliggjør selvvalgte ekteskap, men fordi dette ikke godtas av deres familier og derfor blir ansett som løsaktig atferd, blir det vanskelig for de radikaliserte kvinnene å returnere til familie og nærmiljø hvis/når de ombestemmer seg. Dette gjør dem enda mer avhengig av det miljøet de tilhører og evetuelle ektemenn fra samme miljø. De har rett og slett mer å miste, og risikerer også å miste alt.
Blandingen av islamistisk sekterisme og kjønnsdiskriminering er eksplosiv, mener Withuis, som påpeker at muslimsk fundamentalisme i bunn og grunn er en kjønnsfundamentalisme. Underkastelse forkledd som kvinnefrigjøring, eller enda mer alvorlig; kvinnefrigjøring som krever underkastelse kan være en særdeles farlig kombinasjon, avslutter Jolande Withuis.
Så kanskje vi snart skulle ta en prat om islamsk kvinnesyn, oppdragelsesmetoder og ekteskapspraksis og faktisk gjøre et forsøk på å foreta oss noe med det? Fortrinnsvis uten at praten varer i nye 20 år?