Et mål for god sosial integrering av innvandrere er i hvor stor grad de gifter seg inn i den opprinnelige befolkningen, og ikke minst i hvor stor grad 2. generasjon – etterkommerne – smelter inn i det omgivende samfunn. Det har vist seg å ikke fungere med særlig innvandrere fra såkalte R3-land i det islamske Afrika og Asia (hvilket inkluderer Midtøsten som ligger i begge verdensdeler).
I Danmark går det til og med feil vei. En ny rapport viser at kun 11,6 prosent av innvandrere fra denne kulturkretsen har valgt en etnisk dansk ektefelle, mens små 9,9 prosent av andre generasjon har gjort det samme. 60 prosent av innvandrere og etterkommere fra disse regionene gifter seg innenfor egne grupper. – Mens den offentlige integrasjonsdebatten ofte har dekket utviklingen innen for systemintegreringen (f.eks. utdannelse og yrkesinntekt), har den sosiale integrasjonen vært mer forsømt som tema. Ekteskap mellom personer med dansk bakgrunn og personer med innvandrerbakgrunn kan sees som en indikator på hvordan det går med den sosiale integreringen, skriver rapportforfatterne i tenketanken Unitos, som har fått ekteskapstallene fra Danmarks Statistik (DST).
Her hjemme viser Statistisk sentralbyrås (SSB) nye rapport «Norskfødte med innvandrerforeldre – hvordan går det med dem? Demografi, utdanning, arbeid og inntekt» det samme. Rapporten fastslår også at norskfødte med innvandrerforeldre – benevnt som «etterkommere» hos DST – er en gruppe i samfunnet som øker kraftig. Fra å være litt over 2000 personer i 1970, består gruppen i dag av 180 000 personer. – Denne gruppen sees av mange som selve «lakmustesten» på hvordan det går med integreringen i Norge, skriver rapportforfatterne (side 12).
De seks største gruppene etterkommere er Pakistan (17 326), Somalia (14 160), Polen (13 294), Irak (10 696), Vietnam (9231) og Tyrkia (7095). Særlig den somaliske etterkommergruppen vokser raskt: – Bare i løpet av de fem siste årene har denne gruppen vokst med hele 4 400 personer, konstaterer rapportforfatterne. Det understrekes at etterkommergruppen fortsatt er så ung at det er få som er gift, men mønsteret fra foreldregenerasjonen går igjen: 60 prosent av norskfødte med innvandrerforeldre fra Pakistan og Tyrkia har ektefelle som var innvandrer og 32 prosent har en norskfødt med innvandrerforeldre. Bare 8 små prosent har ektefelle som tilhører kategorien «øvrig befolkning».
Norskfødte menn med innvandrerforeldre fra Tyrkia, Pakistan og Marokko har en noe svakere yrkestilknytningen enn den øvrig befolkningen og en rekke innvandrergrupper fra det ikke-muslimske Asia, men for kvinner med bakgrunn fra samme land er yrkestilknytningen betydelig lavere. Pakistanere, som er den eldste innvandrergruppen fra R3-land i Norge, befinner seg som nummer seks på listen over «husholdninger med vedvarende lavinntekt», etter somaliere, syrere, irakere, eritreere og afghanere. Rapporter fra Rapporter fra Statistisk sentralbyrå og Utdanningsdirektoratet (Udir) om hvordan det går med elever med innvandrerbakgrunn i skolen er da heller ikke ikke god lesning. I 2012 ble det f.eks. kjent at mer enn 70 prosent av såkalt minoritetsspråklige barn snakker så dårlig norsk at de begynner på skolen uten å kunne norsk nok til å følge vanlig undervisning. Hele tre av fire av dem var født i Norge. Og 72 prosent hadde gått i barnehage, hvilket stadig løftes frem som den aller viktigste faktoren for å lære seg norsk.
Norge står som Danmark – og de fleste andre europeiske land med stor innvandring fra den islamske verden – overfor tilnærmet identiske problemstillinger, men reaksjonene kunne knapt vært mer forskjellige. Vårt eget Aftenposten har lest SSBs nye rapport, i alle fall deler av den, og lanserer et banebrytende integreringstiltak på lederplass:
Aftenposten mener: Avgjørende for integreringen å få kvinner i jobb
Bevares, at ingen har tenkt på eller forsøkt å få til dette før, da? Vel, i Danmark har man det, for deres jobbstatistikker viser samme problem. Forskningssjef Lars Larsen i analyse- og rådgivningsbyrået LG Insight sa det rett ut i 2015: – Flyktningkvinnene [det vil hovedsakelig si kvinner som har kommet som asylsøkere eller på familiegjenforening til asylsøkere. Min anm.] er en vanskelig gruppe. Mange av kvinnene har ingen arbeidserfarling og noen mangler helt grunnleggende motivasjon til å ta seg en jobb, sa han. Motivasjonen for å komme i inntektsgivende arbeid er helt sentral for å forstå problemstillingen, påpekte Larsen, som la til at det danske tankesettet – i likhet med det norske og svenske – om at vi alle er født motiverte til å påta oss en jobb, møtes av et annet kulturelt kodeks, hvor kvinnene enten er for unge til å jobbe og først og fremst skal utfylle rollen som mor. Eller også er de, i egen optikk, for gamle i 40-årene. Det betyr mange færre år på arbeidsmarkedet enn vi ser for kvinner med dansk bakgrunn, la han til.
Men hva med den sosiale integrasjonen, som både DST og SSB viser at ikke finner sted? Den nevner ikke Aftenposten med et ord.
Over til Jyllands-Posten, som derimot har tatt problemstillingen innover seg: – Vi lever hver for oss, og dertil i stigende grad; vi gifter oss ikke med hverandre, og den meget omtalte integrasjonen finner egentlig ikke sted – i hvert fall ikke, hvis man ved integrasjon mener at vi skal blande oss med hverandre og skape et nytt fellesskap. Sånn gikk det ikke. Til tross for tresifrede milliardbeløp kastet ut i såkalte integrasjonsprosjekter, som ingen kan eller vil vite resultatene av, så lever i hver vår enklave og omgås dem som ligner oss selv. Fra for få år siden å ha vært et meget homogent samfunn, blir Danmark mer og mer fragmentert, skriver avisen på lederplass.
Og legger til: Det har naturligvis sine konsekvenser, som man er nødt til å ta bestikk av. Vi blir et annet land, et annet samfunn.
Aftenposten kjenner på sin side til noen av resultatene av vår egne «tresifrede milliardbeløp kastet ut i såkalte integrasjonsprosjekter», for i 2011 avslørte avisen selv at det i løpet av 20 år var blitt brukt 100 milliarder kroner, 5 milliarder i året, på forskjellige integreringstiltak, og likevel var arbeidsledigheten blant ikke-vestlige innvandrere tre ganger så høy som i resten av befolkningen. Ifølge integreringsminister Jan Tore Sanner bruker vi nå rundt 17 milliarder på ulike integreringstiltak hvert eneste år, og det er bare de direkte utgiftene, så utgifter til bolig, helsetjenester, utdannelse, rettsvesen og velferdsytelser er ikke inkludert i summen. Og likevel går integreringen feil vei: etter fem års botid er færre i arbeid og flere støtter seg på offentlige velferdsordninger.
Men der Aftenposten føler at det bare er et slemt påfunn av islamofober som Human Rights Service at islam spiller en stor rolle i den manglende sosiale integrasjonen og tiltagende segregeringen, forholder Jyllands-Posten seg nøkternt til realiteten. Og den gjelder dessverre også for store deler av gruppene fra muslimske land som ellers ikke fremstår som utpreget troende eller er registrerte medlemmer i moskèmiljøer, ettersom religion – også islam – er en verdens, hvis ikke den, kraftigste kultur- og tradisjonsbærere. Samtlige lovskoler i islam tillater menn å gifte seg med ikke-muslimske kvinner, mens de forbyr muslimske kvinner å gifte seg med ikke-muslimske menn. Familiene til etterkommere fra islamske land reagerer da heller ikke positivt på det.
Jyllands-Posten har selv fulgt opp rapporten fra Unitos med en serie med flere etterkommere fra muslimske lands problemer med å velge sin egen ektefelle. Journalist, radiovert og profilert samfunnsdebattant Rushy Rashid, som vel må betegnes som en meget ressursterk kvinne, er en av dem. Hun ble arrangert gift to ganger og sto i fare for å måtte inngå et tredje da hun endelig våget å bryte med foreldrenes ønsker. Rashids foreldre er fra Pakistan, og hadde «alltid vært av den oppfatningen at Rashid i hvert fall ikke skulle gifte seg med en mann av dansk opprinnelse». Og de er ikke alene om det, for da Rashid til slutt brøt med foreldrenes forestillinger og valgte etnisk danske Jens Harder Højbjerg, slo familien hånden av henne, «fullstendig som det ble forventet av dem i det pakistanske miljøet». Rashid forteller hvor vanskelig det hele var for henne, og legger til at det for mange unge muslimer er helt uoverskuelig å skulle ta et oppgjør med foreldrenes forventninger om at de må gifte seg med en annen muslim. Hennes far skal ha uttalt at hun var død i hans øyne nå som hun hadde giftet seg med en dansk mann. I Danmark.
Rashid er åpenbart en kvinne med ben i nesen, men JPs solskinnshistorie mangler en vesentlig opplysning: Højberg måtte konvertere til islam i forbindelse med ekteskapsinngåelsen. Dette fremkommer i et leserbrev som vel er ufint i formen, men opplysningen bekreftes av JPs redaksjon under innlegget.
Det samme gjelder tydeligvis den tyrkiske diasporaen i Danmark. Tyrkisk-fødte Halime Oguz – politiker for Socialistisk Folkeparti – forteller at at det for henne var komplett urealistisk å ha en etnisk dansk kjæreste. – Jeg hadde jo sett hvordan andre, som hadde funnet seg en danske, ble utskammet, utstøtt og sett ned på, sier hun til JP. Dette er altså vanlige holdninger muslimske innvandrere har til befolkningen hvis land de har innvandret til og viderefører til sine barn. Og så lurer våre respektive politiske, kulturelle, økonomiske og mediale eliter på hvorfor motstanden og skepsisen til «islamsk» innvandring øker?
– Islam spiller naturligvis kraftig inn som segregrende faktor, likefrem ny kunnskap er det jo ikke, men vi ville ikke vite det, vedgår Jyllands-Posten. Vi får satse på at Aftenpostens lederredaksjon en vakker dag vil foretrekke viten fremfor ønsketenking de også.
-Det pinlige er jo at vi har trodd at det ville gå annerledes. De store forandringer som har overgått Danmark de siste tiårene, er iverksatt uten nærmere omtanke og med en trygg fornemmelse at vi jo alle sammen er mennesker, så det skal nok gå […]. Visst er vi alle mennesker. Og dog er det jo forskjell. Det forstår vi ikke, for vi innbiller oss at dette å være dansk, sånn helt alminnelig dansk med at som hører dertil, er en slags global norm for dette å være menneske. Slik er det ikke. Det er andre måter å være menneske på, og det er ikke det spor sjokkerende at somaliere foretrekker å være menneske på den somaliske måten. Og foretrekker å gifte seg med noen som har det på samme måte, fortsetter JP, og påpeker at dette ikke er stort å gjøre med.
De ser imidlertid faren med den økende fragmenteringen og segregeringen som følger i kjølvannet av innvandringen fra særlig den islamske kulturkretsen: samfunnet knaker i sammenføyningene, og det går ut over den tilliten som er tvingende nødvendig for å opprettholde velferdsstaten:
– Velferdsstatens solidaritet kommer ikke ned fra himmelen, den er i høy grad kommet av at vi ligner hverandre. Det gjør vi ikke lenger, så nå slår velferdsstaten fra seg. De, som man alt etter betoning kaller velferdsstatens kjernetropper eller – mer direkte – skaffedyrene, skal yte mer, lyder det. Men vi vet godt hvem som skaffer og hvem som nyter, katten er ute av sekken, og der er jo nok en grense for hvor lenge skaffedyrene synes det er morsomt og får den tanke at når vi lever hver for oss, skulle vi kanskje også finansiere oss selv hver for oss, avslutter JP.
Gad vite når vi får se noe like realitetsorientert på lederplass i norske medier?
Likte du det du leste, eller mener at det er viktig at noen forsøker å sette ord på vanskelige problemstillinger og at det trengs uavhengige alternativer til de etablerte mediene? Støtt gjerne Gjenstridig.no ved å like og dele artikkelen, eller ved å støtte enkvinnesdriften på Vipps 918 18 142 eller Paypal.