Vi har sett det over hele den vestlige verden de siste årene: feil partier og feil meninger stormer frem, og en forvirret politisk og akademisk elite – med media på slep – har kastet frem den ene forklaringen etter den andre. Fake news, russiske trollfabrikker, sinte hvite menn, uintelligente velgermasser, «postfakta-samfunn», fremmedhat, demagoger og høyrepopulisme.
Hva som helst, bare det ikke innebærer selvkritikk.
I flere tiår har dette segmentets verdensanskuelse hersket nærmest uinnskrenket – med bistand fra det som en gang var maktkritiske medier – i offentligheten. Denne offentligheten har hatt strenge grenser for hvilke meninger man har lov til å ha eller uttrykke og ikke. Denne offentligheten har også gradvis forandret språket vårt til noe vi ikke kjenner igjen. Vi har nå hele forskningsdisipliner og ideologier som vanlige folk knapt skjønner noe av på grunn av den interne ordbruken, og likevel blir de påtvunget majoriteten og forsøkt presset inn i skoleverket, som for eksempel fullstendig skrudde flerkjønnsteorier og et påstått behov for avkolonisering. Nå rakner det fra A til Å, og tilliten til demokratiets fundamentale institusjoner som de samme har tatt for gitt, daler.
Så hva skjedde? Har majoriteten latt seg forføre av høyrepopulistiske eller reaksjonære demagoger? Har de blitt udemokratiske? Lengter de etter en autoritær, sterk mann?
Neppe.
Mye tyder derimot på at en knøttliten, elitistisk minoritet har hatt hegemoniet i samfunnsdebatten så lenge at de faktisk har innbilt seg at de representerer en majoritet og derfor har tøyd strikken for langt. Som Hillary Clinton som skjelte ut potensielle velgere som foraktelige tomsinger, for så å bli direkte sjokkert over at de ikke stemte på henne. Og mediene som støttet henne. Men det er altså ikke Trumps eller høyrepopulisters feil, bare hennes egen og de som støttet henne i den grad at hun trodde at det hun sa var gangbart.
Eller for å si det med kulturminister Trine Skei Grandes – fra det ørlille lekepartiet Venstre – egne ord: «– Som ung politiker trodde jeg helt oppriktig at frihandel, internasjonalt samarbeid og globalisering som et felles gode, var objektive sannheter». Og det var det nok. I ekkokammeret hun og den øvrige eliten ferdes i. For de fleste andre, ikke minst de som enten tapte på eller endte med å måtte konkurrere med globaliseringen, var ikke Trines sannhet utpreget objektiv.
Men den samfunnsklassen som tjente på den – enten rent konkret i form av billigere tjenester eller moralsk – har i årevis kunnet late som, fordi man effektivt utdefinerte visse meninger og i tillegg tok vekk folks mulighet til å uttrykke sin uenighet ved å endre språket.
Det endrede språket går løselig under betegnelsen «politisk korrekt».
En ny rapport viser hvor det kommer fra og hvem det tjener. Det er ikke «sårbare eller utsatte minoritetsgrupper», hvis noen skulle tro det.
On social media, the country seems to divide into two neat camps: Call them the woke and the resentful. Team Resentment is manned—pun very much intended—by people who are predominantly old and almost exclusively white. Team Woke is young, likely to be female, and predominantly black, brown, or Asian (though white “allies” do their dutiful part). These teams are roughly equal in number, and they disagree most vehemently, as well as most routinely, about the catchall known as political correctness.
Reality is nothing like this. As scholars Stephen Hawkins, Daniel Yudkin, Miriam Juan-Torres, and Tim Dixon argue in a report published Wednesday, “Hidden Tribes: A Study of America’s Polarized Landscape,” most Americans don’t fit into either of these camps. They also share more common ground than the daily fights on social media might suggest—including a general aversion to PC culture.
Rapporten er riktignok fra det sterkt polariserte og «raseopptatte»* USA, men er ikke desto mindre relevant for Europa fordi den samme identitetspolitikken – og som overklassen er så begeistret for – rapporten viser til, er i ferd med å vinne frem. Og den viser altså at den samme bør avvises tvert, for det er bare en ørliten, sterkt privilegert minoritet som støtter den og forsøker å påtvinge hele samfunnet via bakveier, fordi de godt vet at den ville blitt avvist om den ble lagt frem til demokratisk debatt og avstemning. Av nær sagt alle andre – uavhengig av kjønn, alder og opprinnelse – enn dem selv.
* «Rase» og bruk av hudfarge har andre konnotasjoner i USA, så vel som i den engelskspråklige del av verden, enn her hjemme. Men det begynner å gjøre seg gjeldende her også, ikke minst ved at det på kort tid plutselig er akseptabelt å referere til hudfarge – som «blendahvit» – i debatten eller for å beskrive den enkelte debattant. Det skyldes en venstrepolitisk minoritets omfavnelse av den særdeles splittende identitetspolitikken som nå vinner terreng i Vesten. Etter min mening er det en forferdelig uting, men jeg har her valgt å bruke begge begreper på grunn av bakgrunnsartikkelen.
Den nye rapporten viser at mens 79 prosent av hvite mener at politisk korrekthet er et problem, mener 82 prosent asiater, 87 latinamerikanere og 88 indianere, eller på politisk korrekt: innfødte amerikanere av indiansk avstamning, det samme. Til sammen mener 80 prosent av den «utslitte majoritet» at politisk korrekthet er et problem. Og det gjelder ikke bare gamle eller middelaldrende mennesker: 74 prosent av aldersgruppen 24-29 år mener det samme. I aldersgruppen under 24 år er andelen 79 prosent.
Rapporten viser at afrikansk-amerikanere har større sannsynlighet for å støtte politisk korrekthet, men at andelen er mye mindre enn den blir fremstilt som. Selv i politiske leire er andelen som oppfatter politisk korrekthet som et problem større enn minoriteten som støtter den hevder. Blant engasjerte konservative er andelen som ser fenomenet som problematisk 97 prosent og blant tradisjonelle progressive 61.
Så hvem står igjen? En privilegert overklasse. Igjen ser vi at det handler om en elite, for dette er – som i globaliserings – og innvandringspørsmål generelt – et klassespørsmål.
De som er tilhengere av politisk korrekthet er en utdannet, høytlønnet, for ikke å si rik, venstrepolitisk minoritet
So what does this group look like? Compared with the rest of the (nationally representative) polling sample, progressive activists are much more likely to be rich, highly educated—and white. They are nearly twice as likely as the average to make more than $100,000 a year. They are nearly three times as likely to have a postgraduate degree. And while 12 percent of the overall sample in the study is African American, only 3 percent of progressive activists are. With the exception of the small tribe of devoted conservatives, progressive activists are the most racially homogeneous group in the country.
One obvious question is what people mean by “political correctness.” In the extended interviews and focus groups, participants made clear that they were concerned about their day-to-day ability to express themselves: They worry that a lack of familiarity with a topic, or an unthinking word choice, could lead to serious social sanctions for them. But since the survey question did not define political correctness for respondents, we cannot be sure what, exactly, the 80 percent of Americans who regard it as a problem have in mind.
There is, however, plenty of additional support for the idea that the social views of most Americans are not nearly as neatly divided by age or race as is commonly believed. According to the Pew Research Center, for example, only 26 percent of black Americans consider themselves liberal. And in the More in Common study, nearly half of Latinos argued that “many people nowadays are too sensitive to how Muslims are treated,” while two in five African Americans agreed that “immigration nowadays is bad for America.”
Som vi vet fra Europa, er dette den samme klassen som er utdannet nok til at massiv innvandring ikke truer deres jobber og inntekt, samtidig som de er rike nok til å bo på lang avstand – eller flytte – fra konsekvensene av den politikken de selv er pådrivere for. Samtlige undersøkelser viser at så snart andelen ikke-vestlige innvandrere når et visst punkt, i liberale Sverige så lavt som 3-4 prosent, begynner flukten. Og det er de med høyest utdannelse og inntekt som flykter først.
Det er de samme som regelmessig gir uttrykk for at du er en fremmedhatende, ignorant dust, men de overlater ikke desto mindre suverent integreringsjobben – som de jo mener lar seg realisere og er så grusomt, grusomt viktig – til deg og dine. Deres egne barn måtte (uheldigvis, du!) flytte og gå på en kostbar privatskole eller en hvilken som helst skole der hvite innfødte, ditto innvandrere eller svært høyt utdannede fargede innvandreres barn er i majoritet, for de trenger tross alt det. Dine drittunger, derimot….
Dette er altså de samme menneskene som alltid er politisk korrekte nok til å fortelle deg at du er umoralsk og har råte på loftet fordi du er kritisk til innvandringspolitikken eller har andre avvikende synspunkter.
It turns out that while progressive activists tend to think that only hate speech is a problem, and devoted conservatives tend to think that only political correctness is a problem, a clear majority of all Americans holds a more nuanced point of view: They abhor racism. But they don’t think that the way we now practice political correctness represents a promising way to overcome racial injustice.
The study should also make progressives more self-critical about the way in which speech norms serve as a marker of social distinction. I don’t doubt the sincerity of the affluent and highly educated people who call others out if they use “problematic” terms or perpetrate an act of “cultural appropriation.” But what the vast majority of Americans seem to see—at least according to the research conducted for “Hidden Tribes”—is not so much genuine concern for social justice as the preening display of cultural superiority.
Det er rart med det: en liten privilegert, hovedsakelig hvit elite, er altså så tilsynelatende opprørt over sine egne privilegier og koloniale skyld at de vil at du og jeg skal føle evig skam for hva vi er født som – som en slags moderne og progressiv arvesynd. Artig nok, ettersom de etter egenreklamen ikke er kristne og derfor har forkastet denslags eurosentrisk, erkereaksjonært tankegods.
De er imidlertid påfallende opptatt av å både beholde og utnytte de privilegiene de har. Hvis de faktisk er så plaget av privilegiene sine og påfølgende skyldfølelse som de hevder, burde de derimot si fra seg både jobb, privilegier og status selv – og så kjempe like gratis som demokratisk for det de mener er rett. At de ikke gjør det, forteller det meste om hvor genuin deres personlige skyldfølelse og overbevisning er. For ikke å nevne hvor angivelig overlegen deres egen moral er.
Selv har jeg offisielt vært på feil side av både språk og meninger i snart 14 år, og har – i likhet med mine kollegaer i bransjen – mottatt tusenvis av e-poster og telefoner fra ordinære borgere som er og har vært redde for å si like ut hva de mener om saker og ting av frykt for sosiale sanksjoner og/eller jobben sin. Og de har i mange tilfeller gjort rett i det. Men denne tankegangen må snus, folkens. Det er faktisk ingen grunn til å la seg tråkke på av en bitteliten, hvit og privilegert minoritet. De synes jo selv at hvite privilegier er et altomfattende problem som gjennomsyrer våre samfunn og gjør dem rasistiske, så hvorfor ikke la dem ta konsekvensene av denne sin påståtte holdning?
De har dessverre med hell fremstilt seg selv som Storeulv, når de i realiteten er Lilleulv.
Og de vil ikke ta selvkritikk – gode gud, nei! – men fortsette å fremstille seg selv som De Gode™ og deg som moralsk anløpen fordi de tror de er i majoritet og fordi de slipper fullstendig unna konsekvensene av den politikken de selv fremmer. Så da må vi andre snart trå til.