Statsminister Erna Solberg forsøker nok en gang å bortforklare at regjeringen bidrar til å øke forskjellene i Norge, klager SV-leder Audun Lysbakken friskt og legger artig nok til:
I tillegg har vi store utfordringer i arbeidsmarkedet. Mange sliter med å få fast jobb med hel stilling. Sosial dumping er blitt mer vanlig i flere bransjer. Det blir stadig vanskeligere for unge å kjøpe seg bolig, og Solberg unngår å nevne at det er blitt 31.600 flere fattige barn mens hun har vært statsminister.
Riktignok er det mye negativt å si om regjeringen Solberg, men de kan knapt klandres for en politikk som har vært innført og videreført av skiftende regjeringer siden 1970-tallet. Og Lysbakken er virkelig ikke rett mann til å klage over usosial politikk, økende ulikhet og økende «fattigdom», ettersom han og partiet hans er landets aller fremste eksponenter for nettopp den politikken som i størst grad har ført til de to siste – og sto det til ham og SV, fikk vi enda mer av den, dertil i ekstrem grad. Så når Lysbakken proklamerer at Høyre sier et «rungende ja til økt ulikhet», snakker vi egentlig ren projisering.
Og skuffelse. For skal vi dømme etter Lysbakkens politiske karriere må han være dypt skuffet over at det bare er blitt 31 600 flere fattige barn de siste åtte år, for selv hadde han og partiet hans helst sett at det var dobbelt så mange. Minst.
SV og Lysbakken får nemlig ikke nok av innvandring, som er et av dyreste – hvis ikke det dyreste – politikkområdene i Norge, og enda verre: det er den politikken med flest negative konsekvenser som i sin tur koster enda mer penger. Det koster faktisk så store årlige summer at ingen regjering har våget å legge frem et konkret, samlet tall i frykt for at selv sedate norske velgere skal sette kaffen i halsen og komme seg opp av sofaen. I stedet må man lete rundt i forskjellige budsjetter og selv de man lykkes med å finne er bare toppen av isfjellet, for mesteparten av kostnadene ligger godt skjult i den store potten for velferdstjenester som overbudspolitikere som f.eks. Audun Lysbakken liker å kalle «gratis» – men som alle voksne mennesker vet (i alle fall burde vite) er alt annet. For eksempel kjører Klassekampen for tiden det selv svenskene ville kalt en snyftkampanje, hvor man er akk, så opprørt og indignert over at ikke-statsborgere som enten oppholder seg ulovlig i Norge eller ikke har giddet å skaffe seg sykeforsikring ikke får gratis helsetjenester, men må – i teorien, vel og merke – betale for f.eks. fødselsbehandling selv. For at du skal bli like opprørt som man tilsynelatende er i Klassekampens redaksjon opererer man med regninger som med inkassopåslag stiller i hundretusenkronersklassen, men fra litt mer nøkternt hold forlyder det at en vanlig, ukomplisert fødsel koster Norge – det vi si landets arbeidende skattebetalere rundt 35 000,- kroner (2014-tall). Det finnes ingen – ikke èn – gratis velferdstjeneste. Det finnes bare noen som tror det og forsøker å innbille andre det.
Men tilbake til selve innvandringen. Vi har i alle fall ett tall: Bare de direkte integreringskostnadene beløper seg til 17 milliarder på integreringstiltak hvert eneste år (2018). I 2011 ble det for øvrig kjent at det i løpet av 20 år var blitt brukt 100 milliarder kroner, 5 milliarder i året, på forskjellige integreringstiltak. Det var bare de direkte utgiftene, og likevel var arbeidsledigheten blant innvandrere fra såkalte R3-land (Midtøsten, Afrika og det islamske Asia) tre ganger så høy som i resten av befolkningen. Det har ikke blitt stort bedre siden sist.
Generelt har innvandrere fra R3-land en sysselsetting på henholdsvis 51 og 58 prosent. For enkelte grupper er tallene enda lavere. Blant somaliere er f.eks. bare 36 prosent av mennene og 22 prosent av kvinnene i inntektsgivende arbeid – og det er altså ikke heltidsarbeidende. SSB regner faktisk én times lønnet arbeid i uken som «sysselsetting». Blant syriske kvinner er sysselsettingen på små 5 prosent. Av somaliske kvinner er det bare 9,5 prosent som jobber mer enn 30 timer i uken.
I 2017 beløp alene sosialhjelpsutbetalinger seg til 6,6 milliarder kroner, og over halvparten av hele budsjettet (56 prosent, opp fra 49 prosent i 2016) gikk til innvandrere, hovedsakelig med R3-bakgrunn (86 prosent). I Oslo er tallene enda verre: der går hele 71 prosent av all sosialhjelp til innvandrere. Til sammenligning utgjorde gruppen innvandrere og etterkommere – merk: alle grupper, ikke bare R3 – da 14 prosent (over 18 prosent i 2020) av befolkningen. Forbruket av sosialstønader endret seg ikke nevneverdig i 2021. Tallene er alarmerende og nesten like ille på alle steder som har store grupper fra R3-land. Disse gruppenes generelle trygdeforbruk er enda høyere fordi innvandrere også har tilgang til andre typer velferdsordninger som f.eks. introduksjonsstønad og bostøtte.
Det siste medfører store kostnader for særlig Oslo, ettersom hovedkontigenten av R3-innvandrere bor der. En av gruppene med aller størst forbruk av økonomiske trygdeytelser og aller lavest sysselsetting er somaliere og likevel bor over halvparten av denne gruppen i Oslo; byen med landets aller dyreste boligmarked. Oslo kommune betaler.
Og det går seg heller ikke til med botid. Både i Oslo og Stavanger er mottak av sosialhjelp mest utbredt blant innvandrere med lang botid i Norge. 14 prosent av innvandrere i Oslo som har bodd i Norge i 16-20 år mottar sosialhjelp, mens det i Stavanger er mest utbredt blant innvandrere med 11-15 års botid. Tallene antyder i følge SSB at bestemte grupper er varig avhengig av sosialhjelp.
Det er forresten ikke bare det at det ikke går seg til med botid; det går feil vei. I følge Nordisk Ministerråds rapport Immigrant labor market integration across admission classes fra 2017 er færre i arbeid og flere støtter seg på offentlige velferdsordninger etter fem års botid i Norge.
Så er det den barnefattigdommen Audun Lysbakken stadig – også denne gangen – forsøker å henge rundt halsen på høyresiden, da. Denne barnefattigdommen skyldes også innvandringen fra R3-land, og selv om Lysbakken og SV føler at den økende fattigdommen på et eller annet vis er det norske samfunnets feil, så skyldes den, som vi skal se under, i all hovedsak en kulturelt eller religiøst betinget atferd som leder de aktuelle familiene ut i relativt fattigdom og holder dem der. Fattigdommen Lysbakken og andre antirasistiske innvandringsliberalere føler at er din skyld og at du derfor skal betale (enda mer) for, er i realiteten et resultat av R3-innvandreres egne, frie valg:
I 2016 tilhørte bare 5,5 prosent barn uten innvandrerbakgrunn husholdninger med vedvarende lavinntekt, mens andelen er nesten sju ganger så stor (37,8 prosent) for innvandrerbarn. Ifølge stortingsmeldingen «Muligheter for alle. Fordeling og sosial bærekraft» (mars 2019), forekommer hele 85 prosent av økningen i barnefattigdom i innvandrerfamilier og halvparten av alle innvandrerbarn lever i lavinntektsfamilier.
Den største andelen fattige finner vi blant, i denne rekkefølgen, somaliere, syrere, irakere, eritreere, afghanere og pakistanere. Samtlige grupper har økt raskt og mye på veldig kort tid, på grunn av innvandring, familiegjenforening/etablering og høye fødselstall. Somaliere begynte for eksempel å innvandre til Norge først i 1998, men er i dag den største R3-gruppen med over 43 000 medlemmer. Så følger, iht. til SSB-tabell 09817 mai 2021, Pakistan (39 257), Syria (37 581), Irak (34 671), Eritrea (30 213) og Afghanistan (22 361). Samtlige grupper har svært lav yrkesdeltagelse og høyt trygdeforbruk. Tre av gruppene, Somalia, Syria og Eritrea, har i tillegg landets desidert høyeste fødselstall.
Samtidig velger som nevnt over halvparten av gruppen somaliere å bosette seg på landets dyreste boligmarked. I likhet med en rekke andre R3-grupper velger de med andre ord selv å skaffe seg boliger de ikke har råd til og de velger selv å få flere barn enn de har råd til. For ikke å snakke om plass til, hvilket heldigvis gir Lysbakken-varianter enda mer å klage over: stakkars, de trenger jo større boliger og Norge generelt og Solberg-regjeringen spesielt er slemme hvis de ikke straks skaffer dem det.
Den selvvalgte trangboddheten er generelt kjærkommen for landets stadig færre innvandringsliberale, for det er snart ikke den ting som ikke kan bortforklares med nettopp trangboddhet: alt fra gallopperende koronasmitte til grov kriminalitet. På grunn av foreldrenes personlige, frivillige valg er de jo så trangbodde at barna ikke har noe sted å gjøre lekser og/eller ikke kan ta med seg venner hjem. Særlig sønnene ender derfor med å henge på gaten til alle døgnets tider, som igjen fører alt for mange av dem ut i kriminalitet. Dette utløser ytterligere krav om mer penger fra det omgivende samfunn til leksehjelp og fritidsklubber; i verste fall ender den selvpåførte fattigdommen og trangboddheten i rettsvesenet. Alt sammen skaper store, kostbare problemer for det omgivende samfunn: sykesenger, koronakompensering og rettsvesenet er nemlig ikke gratis det heller og selv leksehjelp og fritidsklubber koster penger.
Og så har vi naturligvis det særs ubeleilige faktum som landets Audun Lysbakkener ikke orker å forholde seg til: Det er åpenbart mer enn nok penger i omløp blant de angivelig fattige gruppene. Det er nemlig enorme pengesummer i omløp: Tre av de fattigste gruppene sender milliardbeløp til hjemlandet. Bare i 2014 ble det sendt mellom tre og fire milliarder kroner ut av Norge via hawala-systemet. I 2018 ba Human Rights Service Valutaregisteret nok en gang om innsyn i hvor mye som sendes til landene som mottar størst pengeoverføringer fra privatpersoner eller miljøer i Norge. Tallene er bare fra de rapporteringspliktige betalingsformidlerne, og omfatter ikke overføring via bank, uformelle kanaler som Hawala eller fysisk medbragte kontanter. Bare i 2017 ble det overført 503 millioner til Somalia, Afghanistan: 93 millioner og til Pakistan: ufattelige 371 millioner. Denne uansvarlige økonomiske atferden er ikke noe HRS har funnet på og myndighetene våre er fullt klar over det, for i en SSB-rapport fra 2004 heter det at innvandrere prioriterer å sende penger til familien og at det medfører problemer med privatøkonomien i Norge. Det gjelder selvsagt ikke alle «fattige» barnefamilier, men fordi beløpene som sendes ut av landet er så store, taler sannsynligheten for at det dreier seg om svært mange.
Hvem synes Lysbakken at skal ta regningen for R3-innvandreres personlige valg – oppå alt de andre kostnadene? Det er deg og dine barn – ikke han selv og hans egne. Lysbakken tilhører nemlig en klasse som ikke blir like berørt og presset av innvandringen som de «fattige» og den arbeiderklassen han påberoper seg å ha slik omsorg for. Lysbakken skummer fløten, samtidig som han får fremstå som en superhumanistisk godgutt, og overlater regningen til de som har minst og størst problemer fra før (innvandrere inkludert).
For å forklare det med en av verdens ledende autoriteter på arbeidsmarkedsøkonomi med særlig fokus på innvandring, professor i nasjonaløkonomi ved Harvard universitet George Borjas: det er bare de bedrestilte, velstående høytutdannede og innvandrerne selv som tjener på innvandring. Alle andre blir tapere og det gjelder særlig arbeiderklassen i mottakslandene. Den økonomiske ulikheten i samfunnet øker, og de som er aller dårligst stilt fra før må konkurrere med innvandrerne om stadig færre lavtlønnsjobber og stadig knappere sosiale goder/ytelser: – Innvandringen bidrar til en mer ujevn inntektsfordeling. Høykvalifiserte personer får det bedre, mens lavkvalifiserte får det dårligere, forklarer Borjas, som kaller vestlige lands innvandringspolitikk en «omvendt velferdspolitikk».
Borjas konstaterer at politikere tar støtt til orde for diverse velferdstiltak for å støtte svake grupper, men at samtlige motvirkes av innvandringspolitikken – du vet; nettopp den Lysbakken og SV er blant de største pådriverne for og helst så at var mye rausere!
Stor innvandring fører også til etableringen av etniske enklaver, hvilket gjør det mulig for stadig flere å klare seg uten kontakt med vertslandets øvrige befolkning. Dermed blir det flere som ikke lærer seg språket og heller ikke blir en del av det omgivende samfunn, forklarer Borjas. Det skader ikke bare enkeltindivider, men selve samfunnets stabilitet: – Man må innse at gode gjerninger ikke er gratis, fastslår Borjas.
Her tar nok den anerkjente innvandringsforskeren munnen for full, for har man et overlegent godt hjerte, så må man selvfølgelig ikke innse noe som helst. Spesielt ikke hvis man heter Audun Lysbakken og ikke har noe lyst til å ta ansvar for konsekvensene av politikken han er pådriver for.
SV og Lysbakkens holdning til norsk innvandringspolitikk er ja, hurra, enda mer av alt sammen, takk! At den faktisk er så ekstremt kostbar både i menneskelige og økonomiske ressurser at noe mer ansvarlige politikere/politiske partier rett og slett er blitt tvunget til å stramme inn, får du mase med noen andre enn Audun om. Skulle liksom han, far Godhjerta personlig, måtte ta ansvar for sitt eget manglende magemål og følgene av sitt eget politiske standpunkt? Ha ha, ja, særlig!
Men tro nå endelig ikke at Audun er av dem som i likhet med rikinger bare tar og tar og krever og krever uten å ville gi noe tilbake til samfunnet og folket! Han er nemlig en stor beundrer av Sveriges innvandringspolitikk som han benevnte som et «lys i Europa» under folkevandringen i 2015 – rett etter at selv svenske myndigheter så skriften på veggen og desperat forsøkte å stenge grensene sine, men i Audun-land var ikke dette siste noe «uttrykk for en feilslått politikk», altså. Megasolidariske Audun har således en gave i bakhånd til de fattige, boligløse og helt eller delvis arbeidsledige han har slik en vaskeekte omtanke og omsorg for: I bytte for lønnspress, større konkurranse om arbeidsplasser og velferdsgoder, innstramninger av trygdeytelser fordi et svulmende sosialbudsjett ikke lenger lar seg opprettholde samt et enda dyrere og vanskelig boligmarked, vil Audun på sin side gjøre hva han kan for å skjenke de uvaskede masser svenske tilstander med alle tilliggende herligheter som økende ekstremisme, etnisk segregering og gallopperende kriminalitet. Da blir det jo ekstra spennende å være etnisk norsk eller innvandret arbeidsledig, fattig og bo i byens innvandrertette strøk, for da blir det jo litt liv og røre i hverdagen. Er det ikke det gode utsikter for landets uheldige og dårlig økonomisk stilte, så vet ikke jeg!
Sånn ellers får nesten unnskylde våre redaktørstyrte medier – og da særlig statskanalen – for at de aldri konfronterer Audun, stiller ham til veggs med de beviselige og vedvarende negative resultatene av hans egen politikk, krever svar på hvordan han får den angivelige solidariteten sin med under- og arbeiderklassen her hjemme til å henge i hop med innvandringen han har vært og er pådriver for og ikke minst: det faktum at han ikke tar noe som helst ansvar for konsekvensene, men ustanselig skylder på alle andre. For han er garantert vanskelig å få til å stille opp i studio og på intervjuer, travelt opptatt med langt mer presserende oppgaver som han er:
Å vente på at det evigblomstrende pengetreet han har sådd i hagen sin skal begynne å spire. Og slik venting tar mer tid enn man skulle tro; selv venter Audun allerede på førtifjerde året.