Når man er en (over)aktiv kranglefant og meningsprodusent i den kongelige norske samfunnsdebatt og så glimrer med langvarig fravær, blir man fort sittende med et luksusproblem. Så først og fremst vil jeg benytte anledningen til å takke de hundrevis som har sendt hyggelige e-poster, fb-mld og sms’er. Omtanken jeg har blitt møtt med har vært helt utrolig og jeg er dypt takknemlig, selv om jeg beklageligvis ikke har hatt kapasitet til å svare hver især.
Dessverre har jeg slitt tungt psykisk i mange år. Til tross for den morsomste og mest utfordrende jobben i verden har det kostet å stå på barrikadene, med særdeles vanskelig økonomi som eneste frynsegode. Det har i særlig grad gått utover min ektemann – landets aller største enkeltbidragsyter til alternative mediers liv og virke – mine to flotte barn, mor, søster og øvrig familie, som alle har stilt opp som best de har kunnet. Til liten nytte, da jeg ikke er veldig god til å be om eller ta imot hjelp. Dum som jeg er har jeg blant annet forsøkt å døyve problemene med alkohol og alle vet jo hvor bra det funker! I februar orket ikke herr Østlie mer og 24 års ekteskap var således over. Det ble også raskt klart at huset går med i samme slengen. Det hele ble ganske enkelt for mye for meg, og i fortvilelsen gjorde jeg det verste man kan gjøre mot sin familie: jeg forsøkte å avslutte livet. Det har vært svært tøft for familien å håndtere, men barna, mamma og søster med familie har nå likevel stått i det.
Det tar uheldigvis tid å komme tilbake til normaltilstanden fra noe slikt. Mye av året har følgelig vært tilbrakt i terapi på psykiatrisk avdeling på A-hus og i Ski. Det har så langt blitt to runder med elektrosjokk, bøttevis med medisiner og timesvis med samtaler. Familien, kollega Elisabeth og noen få, innvidde venner har vært der hver centimeter av veien. Så heldig er jeg faktisk! Og nå er jeg på vei tilbake til meg selv. Litt tid til vil det ta, men utpå nyåret er jeg tilbake i sadelen igjen, forhåpentligvis like skarpskodd som før.
Og siden jeg stadig tror på full åpenhet rundt vanskelige temaer, også når det berører meg selv, vet dere nå alle beskjed. Tusen takk for all omtanke og medfølelse som er blitt meg til del i rompeåret 2020 – dere er jaggu flotte folk!
Denne artikkelen er skrevet på NHØs private Facebook-profil 7. oktober og lagt inn av Stellan Hjerpset-Østlie.