Professor i sosialantropologi ved den private Høyskolen Kristiania, Runar Døving, er oppgitt over sosiolog Kjetil Rolness utvitenskapelige og usaklige skriverier i media og på sosiale medier. Rolness er nemlig så aggressiv, personorientert og slem at han regelrett har skremt en samlet forskerstand på betente felter som «kjønn, rasisme, religion, Sverige, innvandring eller demografi» til taushet: de, i likhet med «unge kvinner med mørk hud og annen religion» og «unge forskere eller debattanter», våger ikke lenger å delta i det offentlige ordskiftet.
Døving stiller således i klasse med forsker Christopher Bratt ved enkeltmannsforetaket Statistisk Analyse og seniorforsker ved Chr. Michelsens Institutt Inge Tvedten, som begge er så vettskremt av Rolness personorientering og -mobbing at de har, Bratt flere ganger, skrevet personorienterte og -mobbende artikler om Rolness i Aftenposten.
I Bratts innlegg kunne vi lese følgende saksorienterte, tungt akademiske bedømmelse av Rolness som personlig fordomsfull, full av frykt, hissig, uetterrettelig, latterliggjør meningsmotstandere og bidrar til rasistisk tenkning.
På en helside i det påstatt antihatiske Dagbladet følger professor Døving opp med en langt mer vitenskapelig analyse av Rolness´ person: akademisk bølle, kritiserer bøker han ikke har lest, mistet sin interesse, evne og akademiske idealer, driver en «ulidelig kvalmende» virksomhet, en insinuerende «anti-akademisk ankelbiter», latterliggjørende, hånlig, vemmelig, serverer «ekle tirader», aggressiv, forpester av offentligheten, dyrker ekkokamre, manglende faglig produksjon, uvitenskapelig, omgir seg med andre ankelbitere og har således ansvar for at meningsmotstandere får «hatbrev i innboksen, og barna blir redde», er bråkete og usakelig, forutinntatt, ødelegger hele den offentlige debaten, ansvarlig for at en samlet forskerstand er redd og ikke tør å la seg intervjue, bidrar til «ekstrem polarisering», mistro og radikalisering.
Konklusjonen på Døvings faglige analyse er at Kjetil Rolness er en regelrett fare for samfunnet.
Men i realiteten er det ikke Rolness sin feil: I følge professoren er det tidligere debattredaktør, nåværende direktør for Fritt Ord og en av kultur-Norges mektigste profiler Knut Olav Åmås som bærer tunge ansvaret for dagens begredelige tilstander. For som debattredaktør i Aftenposten begikk han den grusomme tabben det var å åpne landets offentlige ordskifte for (Pføy!) vanlige folk. Ja, du leser riktig. Dette innebar at folk uten titler fikk adgang til landets debattspalter i stedet for å være henvist til den plassen Døving føler at de hører hjemme i: kommentarfelter og denslags. Verre enda: spalteplass ble gitt til meningsmotstandere. Du vet; sånne som faktisk mener noe annet enn folk med titler føler at de bør mene. Derfra gikk det bare nedover, og nå har vi altså kommet dithen at (Pføy!) vanlige folk ikke bare er uenige med saklige fagfolk som skriver vitenskapelige artikler i Dagbladet, men uttrykker enighet på sosiale medier med typer som (Pføy!) Rolness. Som for øvrig har en tittel og som sådan er for en forræder mot egen stand å regne med de synspunktene han har inntatt.
Særlig gretten har Døving sett seg på at Rolness, blant andre, har tillat seg å så (begrunnet) tvil om forskeres objektivitet på samfunnsområder som rasisme og innvandring, og kommer derfor med en listig utfordring til Rolness:
Jeg utfordrer ham derfor til å publisere vitenskapelig, f.eks. med arbeidshypotesen: «Forskningen på rasisme og innvandring er ideologisk styrt».
Mye tyder imidlertid på at Døving med fordel bør være litt mindre opphengt i Rolness´ person og heller følge litt bedre med på samfunnsdebatten i, om og av norsk forskerstand, for der er problematikken Rolness´ peker på for lengst erkjent. Blant andre av professor ved Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi på Universitetet i Oslo Mette Andersson, som har skrevet boken «Kampen om vitenskapeligheten. Forskningskommunikasjon i et politisk betent felt» (Universitetsforlaget, 2018) hvor hun intervjuer 31 samfunnsforskere om deres erfaringer med å formidle forskning på et følsomt område som innvandring. Det samme forlyder fra forsker ved Institutt for samfunnsforskning Kjersti Thorbjørnsrud, professor i sosiologi Grethe Brochmann og forskningssjef i Fafo Anne Britt Djuve.
Det er forresten flere som har stiftet bekjentskap med den saklige Døvings siviliserte debattform på Facebook, hvor han opererer med såkalte onelinere eller korte snutter som kun inneholder personangrep på hovedsakelig Rolness, men også alle de i trådene hans som uttrykker enighet med sistnevnte. Det spiller ingen rolle hvordan disse uttrykker enigheten sin eller hvor mange lenker de legger ved for å dokumentere påstandene sine, de er bare noen gamle, hvite, fordomsfulle svin uansett.
Vel er Kjetil Rolness hard i klypa til tider, og det er forståelig at noen opplever det som ubehagelig. Spesielt når de ikke er vant til og heller ikke liker å bli motsagt. Det må man gjøre noe med, særlig sånn i tilfelle noen skulle føle seg kallet til å forsvare den livsfarlige, uvitenskapelige kjeltringen Rolness.
Inn fra det identitetspolitiske overdrev kommer Morgenbladets faste spaltist Mohamed Abdi, som tilsynelatende har adopert The Borg i Star Treks krigsrop: Resistance is futile – motstand er nytteløst – i håp om ta motet fra enhver som kunne finne på å kritisere professor Døving til fordel for Rolness. Skulle noen gjøre det, ja, så foreligger fordømmelsen på forhånd: de understreker bare Døvings faglig vitenskapelige poeng om at Kjetil Rolness er en kjempedust:
Nå kommer fotsoldatene til Rolness opp fra sine såkalte alternative nettsteder. Innen 24 timer så komme de nettstedene til å hamre løs på Døving og til forsvar for Rolness. Og det folkens sier i grunn det meste og understreker hovedpoenget til Døving i denne artikkelen her.
Skriver altså Abdi på Twitter og lenker til Døvings personorienterte rant. Både Døving og Abdi er stadig å se i sosiale medier der de krever at alle vi andre utøver selvkritikk; selv vil de helst slippe. Ingen av de to er åpne for den mest mikroskopiske mulighet for at kritikk av Døvings artikkel og atferd kan være både legitim og berettighet. Nei, kritiserer man ham, er man en Uønsket eksistens; en lydig fotsoldat. Og apropos livet som fotsoldat, så lurer jeg litt på hvor det blir av solden i henhold til offisielle fotsoldatsatser? Hører du, Rolness?
Men er motstand nytteløst? Nei. Bruker vi Abdis egen logikk på feltet, understreker bare innvandringsliberale fagfolk og aktivisters stadig mer hysteriske reaksjoner på kritikk – og på selve ordskiftet – at motstand nytter så til de grader.
Ikke minst styrkes hypotesen om at «forskningen på rasisme og innvandring er ideologisk styrt» av sosialantropologiprofessor Døving og hans sympatiserende omlands reaksjoner, for særlig Døving later til å være ute av stand til å forholde seg rasjonelt og saklig til kvalifiserte motforestillinger og kritikere på innvandringsfeltet. For kvalifisert; det er Kjetil Rolness, de to største av nettstedene Døving og omland har sett seg så gale på og i all ubeskjedenhet: jeg selv.
Det er forståelig at de lengter tilbake til gode, gamle dager da all kritikk lot seg avfeie med en personlig fordømmelse av vedkommende kritiker og det stort sett bare var de med meninger Døving og Abdi liker som slapp til offentligheten.
De tider er over, og de kommer ikke tilbake. Professoren og identitetspolitikeren lurer med andre ord bare seg selv. Motstand nytter, så da gjelder å fortsette som vi stevner.
Mener du at motstand både nytter og er viktig? Støtt gjerne Gjenstridig.no ved å like og dele artikkelen eller gi en skjerv til driften på Vipps 918 18 142 eller Paypal.