I forrige uke stilte man som representant for oppropet mot §185 i en debatt på Litteraturhuset i Bergen. Arrangør var studentorganisasjonen mino.jur. og foregikk foran Ytringsfrihetskommisjonen. Debatten var både sivilisert og opplysende, men man glemte å avlevere et poeng man mener er særs viktig og som man har øh…kjempet i årevis for å fremme. Paragraf 185 er klønete og uklart formulert, slår sosialt skjevt ut, virker beviselig ikke etter hensikten – det finnes overhodet intet empirisk belegg for at slike lover fungerer eller virker konfliktdempende, derimot finnes det massevis av belegg for det stikk motsatte – og er generelt dårlig gjennomtenkt. Men hvis vi må leve med denne lite konstruktive paragrafen, så er det et ufravikelig punkt befolkningen i et demokratisk land med ytrings- og religionsfrihet bør pukke på:
Paragraf 185s punkt b som gir ens religion og livssyn beskyttelse fra hat, forhånelse og ringeakt må og skal ut!
Dette punktet skiller seg da også ut fra paragrafens øvrige punkter, som alle gjelder medfødte egenskaper. Religion og livssyn er derimot frivillige, intellektuelle og personlige v a l g. Dette hverken kan eller skal individer eller grupper beskyttes mot konsekvensene av.
Argumentasjonen bak og for paragraf 185 viser hvorfor (og det var dessverre dette man glemte å nevne i debatten i går):
Paragrafens forsvarere påpeker selv at ord leder/kan lede til handling og bruker historiske fakta, som nazismen, som eksempel på dette. Paragraf 185 fremstilles således som nødvendig for å forhindre at særlig nazismens dødbringende gift får spre seg i samfunnet.
Samtidig beskytter 185 altså religiøse som en «sårbar gruppe».
Da er det kanskje verdt å tenke litt over at religion – og da særlig kristendommen og islam – står for noen av verdenshistoriens verste forfølgelser og største likhauger. De var og er en av verdens mektigste institusjoner og fremste kulturbærere – på godt og vondt. Det kostet Europa en ødeleggende trettiårskrig og minst 8 millioner døde for å (bl.a) trenge kirkens politiske makt og innflytelse over samfunnet tilbake. (Å bekjempe sine egne demoner, som nazismen, har tatt sin tid og kostet Europa ekstreme mengder blod og lidelser, men Europa har nå tross alt gjort det).
Islam har i likhet med kristendommen millioner av liv på samvittigheten, og står i dag for noen av verdens verste forfølgelser, som blant annet er i ferd med å tømme en rekke av sine kjerneland for annerledestroende.
Og likevel er religiøse regnet som en sårbar gruppe som skal beskyttes mot andres «hat, forhånelse og ringeakt» som følge av sin høyst frivillige tilslutning til en religion? Man er nemlig ikke født med en religion eller livssyn i Norge – for statens vedkommende er «norsk statsborger» det eneste man blir født som i Norge utover medfødte fysiske/psykiske «markører».
Og som med alle private, frivillige valg, hender det at andre mennesker har en mening om klubben du har meldt deg inn i, og ikke sjelden medfører det at de har/får en mening om din person også.
Det får man bare leve med; slik alle andre frivillige, personlige valg har konsekvenser. Jeg har enda til gode å høre/lese et eneste godt eller i det hele tatt begripelig argument for hvorfor religiøse – per definisjon tilhengere av en av verdenshistoriens største maktfaktorer og dertil ikke alltid en godlynt en – skal være noe unntak.
Så hvis noen har noen saklige, fornuftige argumenter i sakens anledning, er jeg lutter øre!
NB! Dette er ikke ment som en sammenligning av religion og nazisme, men når forsvarerne av paragraf 185 er opptatt av at enkeltpersoners og organisasjoners idégrunnlag og påfølgende ord kan lede/leder til direkte skade på individer og har potensiale til å spre død og fordervelse rundt seg – et argument de bakker opp med historiske fakta og erfaringer – så er det altså grunn til å minne om at religion ikke stiller som den minste gutten i klassen.
Og det er ikke religion per se som forfølger og dreper; det er det deres tobeinte tilhengere som gjør. Da henger det absolutt ikke på greip at religiøse er en beskyttet gruppe under paragraf 185.
Denne artikkelen er skrevet på NHØs private Facebook-profil 13. oktober og lagt inn av Stellan Hjerpset-Østlie.