Regjeringen Solbergs offisielle godkjenning av løgnkultur

Lurer du fortsatt på hvor skadelig og komplett virkelighetsfjern den identitetspolitikken politikere, akademikere, aktivister, transbevegelsen, medier, kunstsektoren og såkalte antirasister forsøker å pushe på oss – og inn i alle samfunnsinstitusjoner – i realiteten er, bør du ta deg tid til å se på dette svenske videoklippet.

Identitetspolitikk åpner for såkalt selvidentifisering og dens tilhengere arbeider aktivt for å fjerne kjønnsbaserte ord som f.eks. kvinne og mor. Og regjeringen Solberg har i likhet med en rekke vesteuropeiske land og ditto akademia falt til fote og innfrir krav etter krav i toleransens og inkluderingens navn. Er du f.eks. biologisk kvinne som føler deg som mann, så er du en mann og har rett til å skifte kjønn juridisk. Derfor er det nå regnet som diskriminerende, for ikke å si hatefullt, å ytre faktuelle ting som at det bare er kvinner som menstruerer og føder barn. Med et pennestrøk kan jo menn nemlig begge deler nå.

Hevder du det motsatte og attpåtil er frekk nok til å si det høyt i et fritt demokrati med ytringsfrihet, så kan du straffes med bot og inntil tre års fengsel iht. hatparagrafen § 185. Akkurat denne oppdateringen skjedde på den borgerlige regjeringen Solbergs vakt. Redaktørstyrte medier deler åpenbart regjeringens synpunkter, for de valgte å ikke delta i debatten eller sette den på dagsorden. I den grad det var noen offentlig debatt om saken, da, for bortsett fra noen unntak var det mer eller mindre taust på den fronten. Som vanlig når det gjelder gjennomgripende samfunnsendringer og/eller trusler mot ordinære borgeres ytringsfrihet.

Og regjeringens passive og aktive fremming av identitetspolitikk er en gjennomgripende samfunnsendring, for i realiteten har regjeringen Solberg gjort det straffbart å si som sant er. I stedet vil de tvinge landets innbyggere – med trussel om straff – til å lyve like grovt som åpenlyst for både oss selv og andre. Samtidig står en hel hær av enkeltpolitikere, medier, akademikere og statsstøttede aktivister klare til å fordømme (mens altså politi og rettsvesen står klare til å straffe) enhver som ikke går i takt, men i stedet velger å forholde seg til biologiske naturlover og/eller snakke sant.

Det finnes en rekke samfunn som enten har praktisert eller praktiserer en slik statlig sanksjonert og håndhevet løgnkultur, og som vi vet: det endte/ender ikke bra. Og det har selvfølgelig ingenting med et fritt, demokratisk samfunn med ytringsfrihet å gjøre. Derimot er det et av de fremste kjennetegnene på ufrie, totalitære, menneskefiendtlige og ofte morderiske regimer.

At regjeringen Solberg, med medienes stilltiende godkjennelse og akademias aktive, statsstøttede innsats, ønsker å tvinge befolkningen til å lyve er ille nok i seg selv, og det blir jo ikke bedre av at løgnkulturen blir innført for å understøtte uvitenskapelig, kontrafaktuelt vås. En bedre illustrasjon på hva identitetspolitikken som har sneket seg inn på vesteuropeiske læreseter allerede har gjort med den oppvoksende slekt og således samfunnet som helhet enn det aktuelle svenske klippet skal man lete lenge etter. En ung kvinne stiller med helt enkle spørsmål identitetspolitikkens godtroende ofre til veggs. Det er null sammenheng, konsistens eller logikk i ressonnementene til studentene som utspørres, i stedet gjentar de bare moteriktige slogans som fremmes av den politiske, kulturelle og akademiske eliten uten å begripe hva de egentlig innebærer, så de får selvfølgelig problemer når man går dem nærmere på klingen. Men dette er vel det vi har igjen for at våre tillitsvalgte og medier har gitt identitetspolitiske aktivister frie tøyler på våre statsfinansierte læreseter.

– Hva synes du om identitetspolitikk?, spør den unge kvinnen.
– Ja, det er noe vi trenger mer av. Det er kjempebra!, erklærer studentene.
– Hvis jeg identifiserer meg som en mann, er jeg en mann da?, lurer hun videre på.

Selvfølgelig er hun det; det er samtlige hun spør skjønt enige om. Hvis intervjueren identifiserer seg selv som en mann, så vil de naturligvis behandle/tiltale henne som sådan.

– Men hvis jeg identifiserer meg som japaner, er jeg japansk da?, borer kvinnen og dermed begynner problemene å hope seg opp for de identitetspolitiske studentene. – Øh, vel, altså, jaaa, nei, japanere ser jo ofte litt annerledes ut en hun gjør, da…Men altså hvis det er det hun mener at hun er, så…

– Hvis jeg identifiserer meg som to meter høy da? Er jeg to meter høy da? – Ja, nei, hm, nå er jo intervjueren inne på biologi da, og hun er jo beviselig ikke to meter høy og he he, vel…

– Hvis jeg identifiserer meg som en syvåring, er jeg syv år da?- Nei, he he, nå stiller hun i overkant mange vanskelige spørsmål her, liksom. Men altså, biologi og sånn og hm…øh, kremt, altså hun er jo beviselig ikke syv år, så nei, hun er vel ikke syv år selv om hun mener det selv.

Konklusjonen er at vår kvinnelige intervjuer selvsagt kan være en mann hvis hun føler seg som det, men ikke syv år, japansk eller to meter høy selv om hun skulle føle seg som det. Fordi biologi, liksom. Skjønner`u?

Dette, mine damer og herrer, er hva den oppvoksende slekt blir opplært til av og i grunnskoler, akademia og en hel bøling med skattefinanserte interesseorganisasjoner. Mens regjeringen Solberg og redaktørstyrte, offentlig finansierte medier snorksover.

Den knapt voksne svenske studentens tilnærming er enkel, men effektiv og særdeles talende. Og så himmelropende tåpelig som identitetspolitikken er, byr den på masse gratis humor som bare venter på at noen skal benytte seg av den.

Så hva kommer det av at vi aldri ser noen voksne journalister – du vet; de gravende og objektive journalistene våre medier roser seg av å ha – eller f.eks. underholdningsavdelingen i vår seks milliarders statskanal ikke dykke ned i emnet og gjøre litt ut av det? Er det noen spesiell grunn til at de ikke konfronterer kjente identitetspolitikere i og utenfor politikken og f.eks. påpeker den åpenbare mangelen på fakta, sammenheng, logikk og fornuft i de omstridte skrivebordsteoriene de fremmer og pådytter sine omgivelser? Og hvorfor ikke konfrontere regjeringen Solberg med det faktum at de med sin lovgiving støtter de samme omstridte, faktafattige, usammenhengende, ulogiske og ufornuftige teoriene ved å straffe den eller de som er faktuelle, sammenhengende, logiske og fornuftige og derfor velger sannhet fremfor løgn? Og ikke minst: hvorfor våre tillitsvalgte mener at det er en god idè og om de har gjort seg noen tanker om hvor det hele skal ende – som f.eks. hva de vil tvinge oss til å lyve om neste gang?

For vi har vel enda ikke kommet dithen at vi har en regjering og medier som mener at en offisielt sanksjonert løgnkultur er nettopp det et fritt, demokratisk land trenger – særlig med tanke på hvor helt utrolig vellykket det viste seg å være for befolkningen i Kina og Sovjetunionen – har vi vel?