Vinneren av presidentvalget i USA er enda ikke offisielt utropt, men USAs nye president er etter all sannsynlighet demokraten Joe Biden. Media og deres kommentatorer – som helt åpenlyst har støttet Biden – serverte som vanlig egen ønsketenking som fakta og spådde et valgskred til fordel for Biden, og som vanlig tok de feil. Ønskedrømmer gjør seg jo som kjent best på kammerset; ikke i NRK studio eller på trykk i Aftenpostens spalter under misvisende titler som «USA-korrespondent» eller «USA-ekspert». Valget har vært usedvanlig jevnt, og med tanke på den direkte fiendtlige omtalen Donald Trump har fått av nær sagt alt som finnes av utenlandske og innenlandske politikere, medier og samfunssdebattører hver eneste dag de siste fire år, er det faktisk litt av en bragd at han har fått nesten halvparten av landet til å stemme på seg.
Etter fire år med evig Trump-gnål får vi håpe at Trump-hysteriske medier roer seg litt ned, og at de har skamvett nok til å la være å reklamere for egen objektive og balanserte dekning med det første. De er for alle formål tatt med buksene rundt anklene nå. Det er de identitetspolitiske såkalte antirasistene også – som de rasistene de og ideologien deres faktisk er.
Stemmeatferden til Trump-velgere er nemlig særdeles interessant, og har allerede fått antirasistiske identitetspolitikere til å gå av skaftet: andelen svarte amerikanere og øvrige minoriteter som har stemt på Trump har nemlig gått opp, og det var jo ikke meningen. Han har jo vært utropt til en hvit supremasist, en sadistisk fremmedhater som river latin-amerikanske innvandrerfamilier i filler og setter barna deres i bur, en kjemperasist som tråkker på den svarte befolkningen, en supermuslimofob, en giga kvinnehater og en megahomofob i over fire år. Av absolutt alle politiske, akademiske, kulturelle og mediale eliter på planeten.
Likevel har svarte amerikanere, latin-amerikanske innvandrere, innfødte amerikanere (indianere), hawaiianere (heter det dét?) og mannlige samt kvinnelige homser tillatt seg å stemme på Trump og ikke på Biden slik de skulle.
Siste exitpoll fra Edison Research viser sjokkerende nok 18 prosent av svarte menn stemte på Trump (opp fra 13 prosent i 2016 og 11 prosent som stemte på republikaneren Mitt Romney i 2012), mellom 3 eller 4 prosent svarte kvinner stemte på republikanske presidentkandidater i 2008, 2012 og 2016 – denne gangen stemte 8 prosent på Trump. Av latin-amerikanere stemte 35 prosent på Trump, 52 prosent av innfødte amerikanere og urbefolkningen i Alaska og 59 prosent av hawaiianerne. Verre enda: 28 prosent av LHBTIQ-folket stemte på homofoben Donald – en dobling fra 2016.
Hvordan i hule heiteste kan det ha seg?
For anti-identitetspolitikere og normale antirasister ser det sannelig ikke bedre ut enn de faktisk har foretatt en rasjonell vurdering av sin egen situasjon og mener at det republikanske partiet fører den politikken som gagner dem mest. Det er jo ikke slik at innvandrere nødvendigvis heier på mer innvandring, og selv om Trump har gjort mindre enn lovet ved forrige valg, så lovet han faktisk å begrense innvandringen til USA og at det ikke gikk helt som planlagt var tross alt ikke bare Trumps feil. Demokratene har derimot forsikret at de ikke vil begrense innvandringen og langt mindre stanse den. De gikk da også totalt bananas over Trumps lovede mur mot Mexico.
Denne innvandringen er overhodet ikke fordelaktig for den allerede etablerte innvandrerbefolkningen i USA. Den betyr bare enda tøffere konkurranse om arbeidsplasser, hardere lønnspress/lavere lønn, høyere boligpriser og økt konkurranse om helsetjenester, skoleplasser og velferdsytelser. Kriminaliteten som uvegerlig følger, både ved at de nye og etablerte innvandrerne havner i kriminalitet på grunn av mangel på arbeidsplasser og at kriminalitet uvegerlig følger med stor, illegal innvandring – myndighetene har jo ikke den fjerneste anelse om hvem eller hva som kommer over grensene. Svarte amerikanere og andre minoritetsgrupper er i stor grad rammet av det samme. I tillegg er det disse to befolkningsgruppenes bolig- og nærområder som blir mer utrygge som følge av innvandring og medfølgende kriminalitet. Det kan tenkes at ærlige, hardtarbeidende svarte og innvandrer-amerikanere ikke ser noe behov for enda en dopselger eller et gjengmedlem som henger rundt skolene barna deres går på eller i oppgangen der de og familen bor.
Over grensen kommer også grupper med holdninger til LHBTIQ-personer som mangler veldig mye på sjarmen. Macho-holdninger er langt mer vanlig i latin-amerikanske land og vold er ikke like tabu. Kombinert gir det seg ikke sjeldent uttrykk i hatvold, som jo har en ulykksalig tendens til å gå utover tilfeldige homser som drister seg til å holde hverandre i hånden foran feil folk. I valget mellom større risiko for tilfeldig vold og flåkjeftet president som gneldrer mer enn han biter; vel, jeg vet hva jeg ville valgt.
Midt oppe i dette finner altså demokratene at det er en kjempeidè å knele sammen med en haug venstreradikalere og foreslå mindre penger til politiet. Så kan vi jo lure på hvem som trenger politiet mest, men jeg prøver meg på en vill gjetning: det er neppe moteriktig venstreradikale yrkespolitikere bosatt i fasjonable, trygge strøk i Washington DC. Befolkningen i flere byer har da også fått god kjennskap til hvordan det er å leve med et venstreradikalt pøblevelde i løpet av året – og det har vært med en normalt finansiert politistyrke. Hvordan det ville vært uten er det vel ingen som har lyst til å tenke på.
Men dette er bare virkelighetsfjernt tankespinn fra min side, for årsaken til svarte og andre minoriteters feilaktige stemmeavgiving er naturligvis noe helt annet: det hvite patriarkatet og undertrykkede raseforrædere.
Dagens identitetspolitiske antirasister – en ideologi som for øvrig er på full fart inn i Norge og da særlig våre statsfinansierte utdannelsesinstitusjoner – mener nemlig at svarte og øvrige fargede minoriteter ikke er i stand til å foreta indviduelle, rasjonelle vurderinger og danne seg en oppfatning på egenhånd. De forventes derfor å stemme etter hudfarge, ikke klassetilhørighet eller sosiale og økonomiske faktorer og sånn, slik som hvite (pføy!) mennesker gjør. Mener en svart politiker eller kommentator at det best for svarte å stemme på Demokratene, så bør alle svarte mene det samme, for selv om de to første er høyt utdannede, høytlønnet og bor i trygge, rike boligstrøk, så kan de selvfølgelig snakke for absolutt alle andre svarte, selv om disse ikke skulle ha utdannelse, være lavtlønnede eller arbeidsledige og bo i fattige, utrygge områder. Om de ikke har noe som helst annet til felles, så deler de tross alt hudfarge og det er det eneste som teller for moderne antirasister.
Men så er det det, da, vet du: det rasistiske hvite patriarkatet er så mektig og undertrykkende at (26 prosent sånn cirka) svartes slavenatur gjør seg gjeldende den dag i dag. De er så undertrykket at de stiller seg solidariske med undertrykkerne, omtrent som et slags Stockholmsyndrom.
Svarte er ellers autonome, frie, sterke individer som er fullt kapable til å slåss for sin frihet, sin rett og sin fremtid som alle andre mennesker her i verden. Hvis de adlyder ordre fra New York Times (NYT) samt resten av de selvutnevnte talspersonene sine og stemmer på riktig parti, vel og merke. I motsatt fall er de bare slavenaturer uten egen vilje og vurderingsevne. Onkel Tom`er, kokosnøtter – brune utenpå og hvite inni – og alle andre synonymer for raseforrædere. Gjør du som vi sier er du et fritt og autonomt menneske; gjør du som noen andre sier, er du bare en mental negerslave. Mye tyder på at NYTs faste kommentator, den selverklært lamslåtte Charles M. Blow, er så sint på raseforræderne og slavementaliteten deres at han gjerne hadde gitt dem en omgang med pisken, men når det ikke lar seg gjøre fysisk, får man heller gi dem åndelig smekk: – Vi er omringet av rasister, vræler Blow, og vi får vel tro ham på hans ord, selvom ordet «omringet» ikke er dekkende når man selv tilhører flokken med spisse hetter, fakler og ufjelge holdninger.
Dette rasistiske griseriet setter altså NYT – Avisen Over Alle Aviser – på trykk, bare med den forskjellen at avisens faste ansatte Charles M. Blow har pakket inn den blatante rasismen sin litt bedre så den ikke skal synes fullt så godt. Det er grunn til å minne om at New York Times er samtlige norske mediers favorittavis fordi de stort sett er enige i NYTs redaksjonelle linje, som for tiden er sterkt identitetspolitisk og historierevisjonistisk; det meste som står i NYT går likevel rett hjem hos våre egne journalister og kolporteres som regel ukritisk videre til det norske publikum.
Og dagens antirasistiske budskap fra det en gang så fornemme New York Times er ikke til å ta feil av:
Neger, bli ved din lest!