I juni forlot aktivist og kunstner Begard Reza sitt verv i den statlige Ytringsfrihetskommisjonen (Ykom) og takket for seg i VG med en strøm av udokumenterte beskyldninger mot kommisjonen. Det utløste en langvarig – og for oss mer mistenksomme typer, dessverre: en uhyre festlig – debatt. Det skyldtes blant annet at en liten, totalitær aktivistklikk i kunstmiljøet slang seg på det de trodde var en gunstig stemning og gjorde bruk av et hittil ubestridt trumfkort som pressen elsker å viderebringe og som ingen normalt våger å ta til motmæle mot: påstander om mottatt hat, hets, trakassering og trusler.
Man forsøkte, og så også en stund ut til å lykkes med, å etablere en fortelling – eller narrativ, som det heter på fint – om at statsstøttede norske kunstnere er en truet art som takket være Ykom og andre (angivelig høyreorienterte) kritikere lever under et trusselregime og således har fått sin ytringsfrihet beskåret fordi de føler seg for utrygge til å våge å ytre seg. Huff og huff, det lyder jo ikke bra, gjør det vel?
Faktisk lød det så lite bra at det denne gangen skjedde noe uventet. Det kan ha en viss sammenheng med Rezas – som er del av den aktuelle kunstklikken – innledende påstand om at Ykom enten sympatiserer med eller stilltiende godtar og legitimerer «rasister og hatpratere». Det falt nok de fleste en smule vanskelig å tro, ettersom alle i Ykom er aktverdige mennesker hva enten man er politisk enige med dem eller ei, som f.eks. Rødts Mimir Kristjansson, som de fleste kjenner til. Slikt gjør fort publikum litt mindre villige til å tro på hva som helst, for å si det sånn.
Den forbausende motstanden – og dét etter at man attpåtil hadde fått hele 15 kunstorganisasjoner, blant dem Forfatterforeningen, i sommerferiemodus til å delta på et støtteopprop til De truede kunstnere – falt ikke i god jord. Selv deler av pressen stilte kritiske spørsmål og begynte for en gangs skyld å be om det samme som f.eks. Ykom-medlem Kjetil Rolness og yours truly allerede hadde gjort en stund: dokumentasjon på de påståtte truslene. Det aktuelle kunstmiljøet reagerte med raseri, og alle som tillot seg å spørre ble møtt av en skur av sinne og ditto skjellsord. Hvordan våget de å stille spørsmål ved truede, utrygge ofre i kunstmiljøet??? Noen dokumentasjon kunne vi i hvertfall se langt etter.
«Samarbeidet [mellom Ykom og den såkalte Sløseriombudsmannen] har resultert i trusler og trakassering, hvorav noen er etterforsket og dømt«, skrev f.eks. scenekunstner Hanan Benammar ufortrødent i Dagsavisen. Det var i så fall tidenes raskeste etterforskning og domfellelse, så på nytt lød spørsmål om dokumentasjon på de aktuelle dommene. På nytt ble det svart med en skur av skjellsord og beskyldninger om rasisme og å tilhøre et slags høyreradikalt nettverk. En debattant henvendte seg derfor direkte til Dagsavisen og spurte høflig om de hadde sett noen slik dokumentasjon på domfellelsene? Dagsavisens representant lovet å sjekke og så ble det taust. I mellomtiden hadde – også en helt ny, uventet vending – sjefredaktør i Nettavisen Gunnar Stavrum; nyhetsredaktør i TV 2 Karianne Solbrække og sjefredaktør i Vi menn Alexander Øystå, som Benammar direkte beskyldte for å være ansvarlig for de etterforskede og dømte hatytringene og truslene, blitt irritert og gått offentlig ut og forlangt en konkretisering og/eller at påstandene blir dokumentert.
Helt plutselig ble siste del av setningen i Benammars innlegg fjernet og artikkelen er nå merket av Dagsavisen med påskriften: «Red.anm.: En setning i dette debattinnlegget er redigert bort etter publisering». Dagsavisen er imidlertid et utmerket eksempel på hvordan venstreside-aktivisters påstander sprer seg og blir etablert som en offisiell sannhet. Kort etter gjentok nemlig Dagsavisens egen husskribent Sigrid Bonde Tusvik Benammars påstander og høynet innsatsen for egen regning: hun forvandlet Benammars bruk av det uspesifiserte «trusler» til det helt spesifikke «drapstrusler». Dagsavisen endte med å måtte rette denne artiklen også.
Uheldigvis er ikke Tusvik alene om denne høyst uredelige virksomheten, og vi ser derfor gang på gang at usanne eller vilt overdrevne påstander om enkeltpersoner og/eller angivelige nettverk sprer seg som ild i tørt gress i både redaktørstyrte og sosiale medier – for deretter å gjengis, etableres og refereres til som en faktuell, objektiv sannhet.
For om kunstmiljøets troverdighet på dette tidspunktet har blitt en smule frynsete i de flestes øyne, så har de fremdeles blinde støtter som er villige til ikke bare å tro dem på deres ord uansett hva de sier og gjør, men også til å hjelpe dem med å spre og sementere de tvilsomme påstandene deres. En av dem er forfatter Håvard Syvertsen, som trakk seg som styremedlem i august da Forfatterforeningen med et overveldende flertall vedtok å trekke sitt eget styres ubetenksomme støtte til «kunstoppropet». Syvertsen tror nemlig ubetinget på kunstmiljøets fortellinger, og mener at «støttemotstanderne» lider av «en betydelig vilje til å misforstå for i fullt alvor å tro at fjorten kunstnerorganiasasjoner går inn for å innskrenke ytringsfriheten, slik flertallet later til å mene» – en vilje han «verken kan eller vil sitte i styret og administrere».
I over tre måneder Begard Reza og særlig scenekunstmiljøet altså konkret hevdet at Sløseriombudsmannen Are Søberg beviselig genererer en stri strøm av hat, hets, trakassering og trusler mot scenekunstnere, mens Ykom direkte anklages for å stilltiende godta og til dels bistå/bifalle Søbergs trusselsgenererende virksomhet ved å invitere ham til et innspillsmøte. I de samme månedene har stadig flere bedt om dokumentasjon på hatet, hetsen og alle truslene, hvilket jo burde vært grei skuring fordi det ifølge miljøet selv og deres forsvarere finnes flust av det. Eller for å si det med det forfatter og eks-styremedlem i Forfatterforeningen Håvard Syvertsens ord: «Det er underlig å lese gang på gang at det er Sløseriombudsmannens «meninger» man ikke tåler, eller at man ikke tåler å «bli gjort narr av», ja, sågar at man ikke tåler kritikk. Alle kunstnere vil ha kritikk, for de fleste er jo problemet at kritikken blir nedprioritert på de fleste områder. Det saken dreier seg er innbokser fulle av trakassering og trusler. Sløseriombudsmannen fungerer i så måte som hundefløyte. Det betyr ikke at han ikke kan blåse i fløyta som han vil, med sine tendensiøse og løgnaktige oppdateringer, men når han genererer en flokk som trakasserer og truer enkeltkunstnerer skal man ha en nokså privilegert utsagnsposisjon for å kalle det «å bli gjort narr av».»
Med innbokser – i flertall der, altså – fulle av trakassering og trusler burde det vel vært en smal sak å dokumentere i hvert fall noen av dem med et skjermbilde eller to? Men nei.
For nå syntes redaktør for Norsk Shakespearetidsskrift Therese Bjørneboe at det fikk være nok med all denne tvilen og spørsmålsstillingen, og publiserte et besyndelig skriftsstykke med like besynderlige resonnementer som siden er brukt som en slags fasit av kunstmiljøet og deres støtter. Du skjønner, det var visst noen som ble stilt til et slags ansvar for trakassering og trusler. Mot scenekunstner Tormod Carlsen. Han skal ha blitt trakassert og forfulgt av et kjærestepar i en årrekke, men denne personforfølgelsen startet i følge ham selv i 2012 – altså to år før Sløseriombudsmann Søberg begynte sin virksomhet. Dette forholdet skal ha blitt avgjort i Konfliktrådet, hvor de to gikk med på å betale Carlsen et visst beløp for tapt arbeidsfortjeneste. Paret skal riktignok ha blitt etterforsket, men ikke dømt og ikke bøtelagt slik Benammar og Bjørneboe har påstått. Men da Nettavisen ba om å få se kjennelsen fra Konfliktrådet, som Bjørneboe hevdet å ha, fikk de ikke det; hun syntes nemlig at det var «problematisk å spre» kjennelsen hun selv brukte som underlag for sin artikkel. Hun var ikke desto mindre sikker på at det hele beviste at Søberg har generert og således er ansvarlig for hets og trusler mot en kunstner. Carlsen selv var derimot ikke like sikker, tvert i mot avviste han påstanden om at forfølgelsen og truslene mot ham hadde noe med Søberg eller den aktuelle debatten å gjøre.
Det hadde åpenbart sine grunner, for som vi snart skal se kan det også ha vært et par andre grunner enn finfølelse til at Bjørneboe ikke følte noe større for å spre kjennelsen fra Konfliktrådet.
Eks-styremedlem i Forfatterforeningen Håvard Syvertsen og hans støtter er derimot skråsikre fremdeles. Og igjen viser «hat, hets og trusler-segmentets» noe spesielle debattform seg. I tråden under Syvertsens FB-innlegg der han kunngjør at han trakk seg som styremedlem var det flere som igjen tillot seg å be om dokumentasjon på de angivelige truslene. De fikk beskjed om å lese seg opp eller å prøve å google hvis de da hadde Google på sin maskin…? På videre spørsmål lenket de troende til Bjørneboes tilbakeviste artikkel (hvilket den da hadde vært noen uker) og ytterligere artikler som bare gjentar de samme, udokumenterte påstandene som allerede hadde sirkulert i ukesvis. Og jo takk, det er fint med påstander, vi har jo alle lest dem, men hva med dokumentasjon? Når vi snakker et flertalls innbokser fulle av hets og trusler må det da la seg gjøre å dokumentere noen få av det som må være et omfattende materiale å ta av? Nå nei du! En av scenekunstnernes ivrige forsvarere hevder at det er mange andre kunstnere som har blitt utsatt for det samme som Carlsen, altså årelang personforfølgelse og trusler. «Det er da langt flere enn Carlsen dette har skjedd med! Men de er ikke så høylytte av seg», skriver en påståelig. Jaha, nei, «de er ikke så høylytte av seg». Det er nok sikkert derfor et helt miljø har gått voldsomt ut i offentligheten og påberopt seg et særskilt beskyttelsesbehov med disses situasjon som begrunnelse, samtidig som de har anklaget en statlig kommisjon og navngitte samfunnsdebattanter for å stilltiende akseptere og enda verre: oppmuntre den/de ansvarlige for hets- og trusselvirksomheten på nøyaktig samme bakgrunn. Og det er sikkert derfor så veldig mange i samme miljø – og deres utenforstående støtter – tilsynelatende vet alt om all trakasseringen og alle truslene og konsekvent turnerer rundt på sosiale medier og i redaktørstyrte medier med likelydende fortellinger om hvilket trusselregime kunstnere lever under. De nøler heller ikke med å plassere ansvaret på Søberg og Ykom spesielt og samfunnsklimaet generelt.
Så hvorfor finnes det lite eller ingen dokumentasjon på det som påstås å være et utbredt problem og en farlig utvikling? At man ikke er så høylytte av seg kan ikke være forklaringen, for er det noe disse miljøene og organisasjonene har ønsket rundt dette, så er det massiv offentlig oppmerksomhet om den hetsen, trakasseringen og truslene de angivelig er gjenstand for. Og det har de jo fått. Dessverre også fra frekke folk som i tre måneder har tillatt seg å be om konkrete eksempler og dokumentasjon på samme. For sånt tull har man virkelig ikke tid til! «Du får holde på med ditt pussige valg av narrativer», svarer Syvertsen på en persons spørsmål om konkret dokumentasjon. Og avslutter: «Jeg velger heller å holde hviledagen hellig enn å sette verdensrekord i trådlengde med deg». Vel, i dette tilfellet har jo en stor del av kunstfeltet og deres støtter kunnet spare både trådlengder, tidsbruk og innsats på usannsynlig enkelt vis: Lagt frem den etterspurte dokumentasjonen på påstandene sine. I disse skjermbildetider må dokumentasjon av trakassering og trusler i innboksen – særlig hvis det attpåtil flommer av det første og er flerfoldige av det siste – sies å være blant de enkleste oppgavene i verden. Det hadde dessuten spart alle for mye tid, bry, ubehag og utskjellinger. De som kommer med påstandene hadde sluppet å få brysomme og ubehagelige spørsmål om dokumentasjon og de som har bedt om dokumentasjon på påstandene hadde sluppet å bli skjelt ut – praktisk talt hver dag i over tre måneder. Tenk på alle de FB-trådmeterne som hadde blitt spart, du!
Og tenk på alle de skjeggene som ikke hadde sittet fast i landets postkasser nå?
For kronbeviset – det eneste konkrete tilfellet av trakassering og trusler våre ærede, utrygge og truede kunstnere klarte å fremlegge noen dokumentasjon på – er ikke så kronet at det gjør noe. Som alle andre påstander denne delen av kunstmiljøet har strødd raust rundt seg de siste månedene er det nemlig bunnfalskt. Scenekunstner Tormod Carlsen er følgelig blitt anmeldt av Sekretariatet for konfliktrådene for dokumentforfalskning og «bevisst misbruk» av nettopp Konfliktrådet, skriver Nettavisen.
For også Konfliktråd-saken er kreativt oppspinn, og dokumentene både Carlsen, redaktør Therese Bjørneboe og scenekunstner Hanan Benammar har opererert med er forfalskninger. Konfliktrådet har aldri behandlet den saken de tre har turnert i media og SoMe med. I likhet med Bjørneboe er forresten ikke scenekunstner Tormod Carlsen – som før øvrig kaller det hele for en «misforståelse» – noen hvemsomhelst i det norske, statsstøttede kunstmiljøet, for han sitter også i Kulturrådets faglige utvalg for scenekunst, som legger premissene for statstøtte til (nå er du nok spent, tenker jeg!): alle andre scenekunstnere. Interessant nok samarbeidet han nettopp i sommer nært med debattens utgangspunkt: aktivisten og scenekunstneren Begard Reza.
– Konfliktrådet Oslo er misbrukt i et dokument hvor det blir fremstilt som om det skal ha vært gjennomført mekling i en sak med Tormod Carlsen som part. Saken er fremstilt som etterforsket av politiet, og deretter meklet i Konfliktrådet i Oslo. Konfliktrådet Oslo har imidlertid ikke mottatt en slik sak fra Oslo politidistrikt. Det er heller ikke gjennomført mekling, eller skrevet avtale med Tormod Carlsen som part, sier direktør i Konfliktrådet Christine Wilberg i en egen pressemelding om saken.
Riktignok lo man så man satt frokosten i feil hals og holdt på å hoste seg ihjel da man leste Nettavisen i morges, men det er vanskelig å ikke synes inderlig synd på våre statsstøttede kunstaktivister og deres velvillige støtter. En angrepskampanje på politiske motstandere – og ytringfriheten, for den er det ingen av dem, spesielt ikke eks-ytringskommisjonsmedlem Begard Reza, som er venn av – kan ikke gå verre enn dette. Det er vel fortjent, men alle skjønner at de involverte ikke har det særlig godt nå.
Det som ikke er like morsomt er at dette miljøet anvender en velkjent aktivistisk taktikk som går ut på å hemningsløst lyve om rikets tilstand, befeste sitt realtitetsfremmede narrativ om ståa og å sverte navngitte personer ved hjelp av blank løgn – og de får stadig massiv hjelp av redaktørstyrte medier og figurer i kulturlivet til å gjøre det.
For å ta Reza som eksempel: I en artikkel i Utrop avlegger hun yours truly en to-setningersvisitt som er ren løgn fra A til Å. Og det står det ikke en gang ord mot ord eller virkelighetsoppfatning mot virkelighetsoppfatning her, for debatten Reza skriver om ble filmet og ligger på nett, så alle kan med selvsyn konstatere at hun ikke snakker sant på en flekk. Men når det faktisk foreligger filmatisk bevis på løgnen, hvilket hun som (daværende) Ykom-medlem garantert vet, hvorfor i all verden tar hun sjansen på å lyve så grovt i full offentlighet? Fordi hun kan. Fordi det virker. Fordi det står en liten hær av aktivister med og uten statsstøtte klare til å hjelpe henne med å gjøre løgn til sannhet for å diskreditere og delegitimere enhver som tillater seg å mene noe annet enn dem. Det finnes nemlig nok av dem i norsk samfunnsdebatt som f.eks. misliker meg og mine meninger nok til at de gladelig kaster seg over og sprer hva som helst uansett sannhetsgehalt. Og vår granskende presse gidder selvfølgelig ikke å sjekke selv.
Og siden det virker hver eneste gang, eier ikke aktivister som dette dømmekraft eller bremser. Blir de tatt i løgn, lyver de bare enda verre. Derfor ender de f.eks. med å fabrikkere påstander som at Rolness skal ha vist frem tissefanten sin – under klærne, bare sånn for sikkerhets skyld – under det første møtet i en statlig kommisjon. På dagtid. Det er selvfølgelig ikke en kjeft som tror på dette, selv ikke på ytre venstre flanke, men det spiller ingen rolle, for det passer så fint inn i deres langvarige, vedvarende diskrediteringskampanje mot Rolness, hvis posisjon og meninger de hater såpass at de uten å blunke gir Rezas påstander troverdighetsstempel og sprer dem i alle kanaler de slipper til i. Å bli grepet i beviselig løgn, stopper dem ikke – de forsvinner bare fra den aktuelle diskusjonen, og forflytter videre seg til andre debattforum/tråder for å fortsette løgnkampanjen sin der i stedet. Selv ble jeg denne gangen «reddet» – og det våpenet jeg faktisk ble forsøkt brukt mot Ykom som ble desarmert – av at Reza og hennes støtters angrep har gått ut over langt mer respektable personer enn meg og at det i tillegg foreligger ubestridelig bevis på Rezas lyveri, men det skal jo ikke være sånn i et offentlig ordskifte, skal det vel?
Og ved neste korsvei blir faktisk disse aktivistene og miljøene/organisasjonene som støtter dem fremstilt og presentert – som om ingenting har skjedd – for publikum av politikere, kulturlivet, statsstøttede organisasjoner og pressen som aktverdige, legitime samfunnsdebattanter på lik linje med alle andre normale deltagere. I realiteten er de absolutt alt annet.
Kunstmiljøet er dessverre ikke alene om denne taktikken, og særlig høyt profitterer disse personene/aktivistmiljøene på påstander om at de selv og/eller andre politiske meningsfeller er gjenstand for massivt (høyreorientert) hat, hets, trakassering og trusler. Da reagerer norsk offentlighet, med pressen i spissen, nærmest som Pavlovs hunder. Ingen ber om dokumentasjon, men tar enhver påstand for pålydende og plutselig er det en etablert sannhet. Skulle noen driste seg til å stille et kritisk spørsmål eller tre, blir vedkommende raskt satt på plass, for ikke å si skreket ned på lederplass og sosiale medier. Disse miljøene, personene og deres støtter, krever og får ofte gjennomslag for, offentlige tiltak og inngrep i ytringsfriheten for å komme alt hatet og all hetsen og alle truslene de konsekvent hevder at de får til livs.
Det er ingen tvil om at alt sammen finnes og at mange får ubehagelige meldinger eller ting som kan oppleves som trusler i innboksen. Det er dokumentert flere ganger. Men er virkelig problemet så omfattende som et aktivistmiljø og deres venner i media og forskningsmiljøet stadig hevder? Og er det virkelig tale om hat og trusler; ikke «bare» ufine utmeldinger (som for noen sikkert kan oppfattes som ille nok)?
Basert på det aktuelle kunstmiljøets – som i stor grad overlapper og/eller samarbeider med det angivelig antirasistiske miljøet – påstander i denne saken viser at det er gode grunner til å ta alle som opererer med trumfkortet «hat, hets, trakassering og trusler» med et par kilo salt.
Og hvis man faktisk er – slik både politikere, medier, kommentatorer og akademia etc. regelmessig påberoper seg – opptatt av og dypt bekymret for samfunns- og ytringsklimaet vårt og økende polarisering med hat og trusler mot deltagere i det offentlige ordskiftet, bør man også være like opptatt av og dypt bekymret over de aktivistene og miljøene som for egne politiske formål bevisst misbruker samfunnets velvillige holdninger til den/de som faktisk er utsatt for dette og således senker troverdigheten til reelle ofre.
Så gjenstår det bare å se om særlig pressen har lært noe av sommerens debatt. Det er jo alltids lov til å håpe.
Mener du at autoritære aktivister og politiske bøller som lyver åpenlyst for å sverte meningsmotstandere bør eksponeres for hva de er og at de fortjener motbør? Støtt gjerne Gjenstridig.no ved å like og dele denne artikkelen eller gi en skjerv til driften på Vipps 918 18 142.