Psst, politikerforakt og mistillit til samfunnsinstitusjoner kommer et sted fra!

Siden Brexit-sjokket og valget av Donald Trump har politikere og medier uttrykt bekymring for folks økende politikerforakt og mistillit til samfunnsinstitusjoner som f.eks. mediene selv og forskningsmiljøer. Men den skyldplasserende pekefingern har hele tiden vært rettet mot utenforliggende faktorer som alternative medier, løgnaktige politikere – motpartens, selvsagt, ikke egne meningsfeller – høyrepopulisme, europeisk fremmedfrykt og nær sagt hva som helst. Alt annet enn dem selv, vel og merke.

Men til tross for alt fokuset, er trenden økende – ikke minkende. Kan det skyldes at de etablerte politikerne og medienes analyse av situasjonen er fullstendig feil?

Det er ikke helt utenkelig, og vi kan bruke Sverige som eksempel. Der har tilliten til statsminister Stefan Löfven styrtdykket etter det som blir beskrevet som et katastrofeintervju i SVT Agenda i midten av november, hvor Löfven kategorisk avviste at Sveriges galopperende voldskriminalitet har noen sammenheng med masseinnvandringen til landet. Han er dessverre ingen enslig svale, for etter at regjeringspartiets foretrukne Sverige-bilde ble knust i internasjonale medier våren 2017, stilte daværende statsråd for arbeidsmarked og integrering Ylva Johansson (S) i selveste BBC og sa at voldtekter og seksuell trakassering gikk «ned og ned og ned». Hun la til: – Å ta i mot så mange flyktninger på kort tid forårsaker selvfølgelig visse problemer. Vi har enorme boligproblemer, lærermangel og utfordringer med å lære bort svensk til personer som skal ut på arbeidsmarkedet. Men vi ser ikke noen kobling mellom forbrytelser og innvandring. Vi har vært en innvandringsnasjon i 20 år, vi har tatt i mot mange innvandrere i Sverige og i samme tidsperiode har kriminaliteten gått ned, la hun til.

Som vi vet er ikke dette sant, så Johansson måtte beklage offentlig og innrømme at det i realiteten er omvendt. Men ett poeng har hun dog: kriminaliteten faller, men det er i den etnisk svenske befolkningen. At kriminaliteten faller kan således ikke tilskrives innvandrerbefolkningen.

Det vil sikkert være beroligende for folk flest at denne kvinnen nå er blitt utnevnt som europakommisær med ansvar for Europas indre sikkerhet.

Samtidig har både svenske og norske medier i årevis kjørt frem sin favorittkriminolog – professor Jerzy Sarnecki – hvis faglige budskap knapt lar seg skille fra sosialdemokratenes politiske ditto. Så fikk vi da også overskrifter som dette i VG så sent som i mars 2017: Svensk krimprofessor: – Gjengvolden skyldes ikke for stor innvandring. Sarneckis aburde uttalelse ble ikke imøtegått, til tross for at enhver leser kunne se det store hullet i argumentasjonen: – Skyldes dette at Sverige har hatt for høy innvandring, spurte VG? – Nei. De som skyter, er ikke de som kom inn, men barna. I Sveriges befolkning består nå 17 prosent av folk som er født utenfor Sverige. Tar vi med barna, utgjør denne gruppen en tredel av den svenske befolkningen. Og husk at de som skyter – utgjør bare en promille av dette. Husk også at vi i 1989 hadde flere drap i året enn vi har nå, og da hadde vi færre innvandrere. Men det er delvis et integreringsproblem, sier Jerzy Sarnecki.

Men da vet vi det; fagmannen Sarnecki mener altså at 2. generasjons innvandrere og integreringsproblemer ikke har noe med innvandring å gjøre. Dagsavisen ville ikke være dårligere enn VG, så i august 2018 klinte man til med dette oppslaget: «Frykt dominerer svensk valgkamp. Det har knapt vært tryggere noensinne i Skandinavia. Likevel er mange redde: Tre av fire svensker tror kriminalisten går opp – mens den går ned.»

Og journalistisk kvalitet; ja, det er en by i en galakse langt, langt borte.

Fler privatpersoner utsätts för brott 2018. Kilde: BRÅ.

Dette kom altså fra ett stk. statsminister, en stk. arbeidsmarked- og integreringsminister og en ekspert, i et land hvor statistikken fra det statlige Brottsförebyggande rådet (BRÅ) så slik ut i 2016 (se hovedbildet). I 2018 var den ikke stort bedre (se bildet til høyre). Her hjemme ble den lodrette virkelighetsfornektelsen ukritisk gjentatt og spredt av en stor riksavis og den avisen som i Norge mottar mest statstøtte.

2018 – samme år som Dagsavisen forsikret at kriminaliteten gikk ned – ble forresten et foreløpig rekordår i Sverige hva skuddløsninger angår: over 300 skyteepisoder med 45 drepte. I perioden januar-november i år har politiet registrert 297 skyteepisoder med 32 drepte og 102 skadde. Det har vært 99 eksplosjoner og av dem finner nesten alle sted i Stockholm- eller Malmö-regionen. Bare i september og oktober var det til sammen 29 eksplosjoner. De kriminelle blir stadig yngre, bare i 2019 har antall personran med mindreårige ranere og ofre økt med svimlende 135 prosent. Og året 2019 er ikke over enda: i forrige uke ble ytterligere to skutt og drept.

Ok, så langt hva politikere, fagfolk og medier ønsker å se. Her er hva folk, du vet; de plagsomme velgerne med sin brysomme stemmerett, faktisk ser. Og så det er sagt; det ser de selvfølgelig på grunn av medienes nyhetsrapportering. Det er bra, selv om sannferdig rapportering på dette området kom lovlig sent i gang. Men i Sverige som i Norge har de i det lengste latt være å dra noen konklusjoner – i den grad de drar noen konklusjoner – av det i kommentarer og ledere, og i tillegg unnlater de å stille de ansvarlige, innvandringsliberale politikerne og partiene til veggs, men lar dem slippe unna med floskler som «öppna era hjärtan» og «streng, men rettferdig asylpolitikk». Vi skal huske på at dette kommer i tillegg til den åpenlyst feilaktige påstanden om at masseinnvandringen er økonomisk lønnsom. Der har mediene like mye skyld som de politikerne, fagmiljøene og aktivistene som har produsert myten, for de har ukritisk gjentatt og spredt den. Journalister verdt sitt salt hadde husket sine egne avisers regelmessige notiser om bl.a. høy arbeidsledighet, høy trygdeavhengighet og overrepresentasjon på kriminalitetsstatistikken, og gransket disse påstandene til bunns – og gått kritisk til verks overfor enhver som serverte dem.

Men altså:

I 2017 kartla avisen Expressen de 192 personene som ifølge politiet enten er medlemmer i etablerte kriminelle gjenger eller kan kobles til samme. 82 prosent var enten født i utlandet eller født i Sverige av to utenlandskfødte foreldre. Inkluderer man minst en utenlandsfødt forelder, stiger andelen til 95 prosent. Avisen Dagens Nyheter gjorde en lignende kartlegging samme år, denne gangen av gjerningsmenn bak skuddløsninger i offentligheten i perioden 2013-2017. 90 prosent hadde hadde en eller to utenlandsfødte foreldre. Rundt halvparten hadde kommet til Sverige som barn/unge, mens resten var født der.
I 2018 kartla Sveriges svar på NRK samtlige av de 843 som ble dømt for voldtekt eller voldtektsforsøk i 2012-2017. Av disse var 58 prosent født i utlandet, mens andelen svenskfødte med innvandrerbakgrunn ikke ble oppgitt. Blant dem som ble dømt for forsøk på eller fullbyrdede overfallsvoldtekter var nærmere 80 prosent født i utlandet.
Aftonbladet tok samme år for seg de 112 mennene som siden 2012 var blitt dømt for gruppevoldtekt. Av disse var 73 prosent født i utlandet, men med svenskfødte med innvandrerbakgrunn (2. generasjon) utgjorde gjerningsmenn med innvandrerbakgrunn hele 88 prosent.

Og nå viser en ny rapport, basert på tall fra Statistiska centralbyrån (SCB) at innvandrerbefolkningen faktisk utgjør majoriteten av mistenkte for personfarlig kriminalitet som ran, vold, mishandling og drap. De skårer også svært høyt når det gjelder sedelighetsforbrytelser, selv om andelen falt noe fra 2017 til 2018.

I Brås egne rapporter fra 1996 og 2005 viste at innvandreres andel av mistenkte for forbrytelser var på hhv. 32 og 46 prosent. Til sammenligning utgjorde de hhv. 18 og 25 prosent av det totale folketallet i Sverige. I 2017 var svimlende 58 prosent av de mistenkte for forbrytelser innvandrere, etterkommere eller ulovlige innvandrere. Deres prosentandel er nå på 33 prosent av folketallet. – Det betyr at individuelle migranter ikke har blitt mer tilbøyelige til å begå kriminalitet. Tallene beror nesten utelukkende på at de nå utgjør en større andel av vår befolkning, skriver rapportens forfatter, sosiolog Göran Adamson.

Når det gjelder mord, drap og mishandling med dødelig utfall, har andelen mistenkte økt fra 42 prosent på slutten av 80-tallet til hele 73 prosent i 2017, altså har nærmere 3 av 4 mistenkte innvandrerbakgrunn. For mishandling har andelen økt fra 34 til 63 prosent. Voldtekt har derimot gått litt ned, fra rundt 50 prosent i begynnelsen av 2000-tallet til 56 prosent i 2017. Rapporten bekrefter med andre ord det overordende bildet som har fremkommet i diverse kartlegginger – og som også gjenfinnes i Norge og Danmark. Det er antagelig grunnen til den store politiske, mediale og interesseorganisatoriske motstanden mot å produsere oversiktelig og alminnelig tilgjengelig statistikk på dette området. – Men om statistiske data understøtter høyrevinder er ikke det statistikkens feil, bemerker Adamson.

Som tidligere sagt og gjentatt: denne utviklingen kom ikke fra det blå. Og mønsteret har vært synlig siden minst 2000-tallet. Noen politikere har imidlertid ikke villet snakke om det, mens andre i beste fall har mørkelagt temaet og i verste fall løyet om det, mens mediene har skrevet sporadisk om det, men ikke – slik de ellers gjør – påpekt mønsteret eller presentert noe overordnet bilde i kommentarer eller ledere. De har heller ikke stilt den politiske klassen eller øvrige, innvandringsliberale institusjoner, forskningsmiljøer og organisasjoner kritiske spørsmål; snarere har de gitt uttrykk for sine egne innvandringsliberale holdninger. Derimot har observatører eller kritikere av utviklingen blitt uglesett og i verste fall hengt ut som en eller flere av Apokalypsens fire ryttere.

På en skala fra 1 til 10: hva tror egentlig politikere, medier og fagfolk at slikt som dette gjør med folks tillit til dem? Hører vi ordet «selvkritikk»?