En filmskaper Elsa Kvamme støtter Marte Michelets budskap og i en artikkel i Aftenposten forklarer hun hvorfor: Det var motstandsmannen Gunnar Sønstebys bruk av det ytterst tvilsomme norske ordet «vi».
Kvamme husker sjokket hun fikk som var det i går:
«Jeg nikket, noe forlegen. Mange jøder ble tross alt reddet. Men han var ikke ute etter sympati, og gjentok: «Men hva skulle vi gjøre?! Det var 300.000 tyskere i landet. Vi kunne ikke hjelpe alle.»
Episoden står spikret på grunn av det uventede stemningsskiftet – og at han brukte ordet «vi».»
Aha, det fantes altså et «oss» og et «dem», erindrer Kvamme videre og konkluderer med at dette bekrefter Michelets påstander om at hjemmefronten og da særlig Sønsteby visste om arrestasjonordren for norske jøder i forveien, men på grunn av utbredt antisemittisme lot være å foreta seg noe.
Nå kan en jo lure på hva Kvamme selv ville foretatt seg i Sønstebys sted – da, ikke i ettertid – men jeg vet hva jeg ville gjort: jeg ville øyeblikkelig slengt på meg Jegeretbedremenneskeenndeg-superkappen min, banket opp alle de 300.000 tyskerne i Norge og reddet samtlige jødiske og alle andre statsborgere som var i fare, forfulgt av den verste ideologien og største militære overmakten verden til da hadde sett. Null problem hvis man altså bare hadde hatt et bedre og mer inkluderende menneskesyn, sånn som for eksempel Elsa Kvamme har og helt klart er villig til å risikere livet sitt – særlig når ikke står på spill, slik Sønstebys gjorde – for. Og hva var nå egentlig vitsen med at hjemmefronten reddet noen jøder, når de ikke reddet alle, slik datidens Kvammer helt sikkert ville gjort?
Nok om det, men den nærmeste tolkningen av Sønstebys «vi» er at han åpenbart mener seg selv og resten av hjemmefronten, mens «alle» er nettopp det: alle de andre som ikke var hjemmefrontsmedlemmer, og at Kvamme ikke klarte å foreta denne naturlige og rimelige tolkningen av Sønstebys ord, sier vel mer om henne enn om Sønsteby.
Men så var det dette med ordet «vi», da. Selv benytter hun f.eks. det grufulle ordet i setningen: «Vi kom raskt inn på omstendighetene rundt attentatet…». Aha, det finnes et «vi» og et «dem» her også! Kvamme bruker naturligvis «vi» som i «Gunnar Sønsteby og jeg» fordi det er nettopp de to som snakket sammen, men slik hun selv opererer synes hun vel det er greit om vi – det vil si absolutt alle som ikke er Elsa Kvamme – andre tolker «vi’et» hennes på alle mulige urimelige måter og putter alle mulige ubehagelige assosiasjoner i det? Som for eksempel: Sønsteby er av Michelet og Kvamme ansett som en antisemitt. Kvamme sitter altså og snakker med en antisemitt og bruker «vi» om seg og han. Da kan jo Kvammes «vi» tolkes som «vi antisemitter». Da de fleste av oss jo ikke er antisemitter, gjør hun seg til overmål skyldig i å dele oss opp i et «vi» og et «dem»: hvor «vi» er «antisemitten Kvamme og samtaleparter», mens «dem» er «alle ikke-antisemittene».
Synes ikke Kvamme dette er i sin orden, så kan man alltids spørre seg hvorfor hun synes det er fullstendig legitimt å foreta denne øvelsen mot andre – ikke minst mot en mann som beleilig nok er død og hverken kan motsi henne eller tolkningen hennes.
«Vi» og «dem» er blant de mest vanlige ordene i språket vårt; de er i daglig bruk i en uendelig rekke sammenhenger og har et uendelig meningsinnhold. Og de brukes av absolutt alle, uavhengig av kjønn, etnisk opphav, geografisk tilhold, tro, livssyn, seksuell legning og så videre og så videre. Når jeg sier at «vi» skal pynte juletreet, så er det kun egen husstand som er inkludert, alle andre er ekskludert. Det samme gjelder for enhver husstand på planeten. Andre ganger er «vi» noen helt andre. Det er og vil alltid forbli et «vi» og et «dem» i en eller annen sammenheng, for vi er alle – for å gi det inn med teskje til alle Kvamme’ne der ute: vi som i «hele jordens befolkning» – et «vi» eller «dem» alt etter hvilken sammenheng det dreier seg om.
Det meste tyder på at Kvamme har utvist en betydelig vrangvilje eller etterrasjonalisering for å feiltolke Sønsteby, for deretter å feilfremstille ham for eget formål i denne bestemte debatten. Det føyer seg i så fall inn i en lang rekke politiserte angrep på språket vårt, hvor venstresnodde aktivister forsøker å tabuisere eller kriminalisere visse ord og innføre andre i sin blinde tro på at ord skaper virkeligheten, ikke omvendt. Derfor har vi blant annet fått absurde konstruksjoner som «talehandlinger», som faktisk innebærer en sammenstilling av ytringer med fysiske handlinger som f.eks. vold. Den fremmarsjerende identitetspolitikken forsøker nå oppheve biologien og dermed virkeligheten, og et ledd i dette arbeidet er å gjøre ord som «han», «hun», «kvinne» og «mann» ubrukelige ved å hevde at de er stigmatiserende, ekskluderende eller rent ut hatefulle. «Vi» og «dem» er også ord som disse politiske aktivistene finner problematiske.
Det spørs imidlertid hvor inkluderende og trivelig samfunnet vårt blir – for alle grupper – dersom vi lar en liten, aktivistisk minoritet definere/redefinere ord og uttrykk og de således lykkes i å gjøre selve språket vårt til et minefelt, slik at normal, mellommenneskelig kommunikasjon blir preget av redsel for å ytre dagligdagse ord fordi de plutselig blir til små bomber med potensiale til å eksplodere i fjeset vårt.
De politiserte angrepene på ord og dagligtale – og den betydelige viljen til å misforstå/feilfremstille folk som åpenbart følger med – bør derfor slås tilbake.