– Den viktigste oppgaven for Norges nye justisminister blir å knuse gjengene i Oslo. Jeg har store forventninger til ham, skriver byhøvding Raymond Johansen og legger til at «en trygg hovedstad, er ikke noe vi oppnår en gang for alle».
Nei, det skal være sikkert og visst. Oslo har for eksempel gått fra å være en trygg by! i april 2018, til å bli en utrygg by i april 2019. Så fort kan det altså gå!
Johansen blant dem som mener at språkbruk er en stor del av problemet, og i april proklamerte han at han var «lei av at folk bruker «svenske tilstander» for å beskrive Oslo». Det vanskeliggjorde nemlig Johansens jobb med å trygge det som jo var en trygg by.
Han har for så vidt rett, for vi bør slutte å bruke beskrivelsen «svenske tilstander» på det som i realiteten er «norske tilstander». Selv om omfanget foreløpig er mindre i Norge, er de øvrige likhetstrekkene store og her som der er særlig ungdomskriminalitet og -vold er i sterk økning i flere byer. Og i likhet med svenske politikere og politiledelsen, har norske politikere funnet løsningen på problemene: Det er alle andres skyld. Samfunnet har sviktet de kriminelle og må øyeblikkelig endre både språkbruk og atferd.
Først var det daværende justisminister Sylvi Listhaug som fikk skylden for utryggheten kriminelle sprer på Holmlia:
– Du sitter og nikker der, Sylvi, men du snakker om trygghet. Du er justisminister. Jeg vil si noe om ungdommene på skolen. Når jeg spør dem om de føler seg trygge på Holmlia, svarer de «ja, selvfølgelig». Ingen ting har skjedd meg her. Når jeg spør hva de er redde for, svarer de «hun statsråden som står der og snakker om mennesker som undermennesker, som lavere kaster, som gjør at jeg og familien føler oss utrygge», sa [lærer og hasjaktivist Daniel Brekke] Andersen til applaus fra salen og lykkerus i norske medier og venstrekretser på sosiale medier.
Etter buingen mot justisministeren følte alle at tryggheten på Holmlia var gjenopprettet, men det varte dessverre ikke lenge. For Listhaug forsvant; kriminaliteten utrolig nok ikke. Heldigvis fant Arbeiderpartiet raskt noen andre å legge skylden på: Det kongelige norske Fellesskapet. Du skjønner, Fellesskapet er ikke inkluderende nok og bruker ikke nok penger på fritidsklubber, og da kjeder visst de søte små – i alderen 15 til 28 – seg så skrekkelig at de automatisk blir voldelige kriminelle. Det er jo bare enkel matte.
Og ikke bare er Fellesskapet ekskluderende og gjerrige, de bryr seg ikke nok. Johansen etterlyste, som landsmoder Gro i sin tid gjorde, flere nabokjerringer, uten å la seg anfekte av at nabokjerringbrying kan være direkte livsfarlig i Det nye Norge. – Der trenger vi også at foreldrene tar i et tak, og at folk flest tør å være litt «nabokjerringer» og si ifra når de ser unger som reker ute seint på nattestid, sa han i mai 2018.
Det viste seg da også at dette var et meget dårlig råd (altså i tillegg til livsfaren det er forbundet med), for senere samme måned opplyste flere partikollegaer at det er nettopp nabokjerringeri – nærmere bestemt de ellers tiljublede natteravnene – som er problemet. De opptrådte faktisk så provoserende at de stakkars unge rett og slett ble tvunget til å kaste stein på dem. – Dette skjer ikke med natteravnene i andre områder. Er det noe de bør gjøre annerledes eller noe som kan provosere unødig? Vi må forsøke å forstå hvorfor det har skjedd for å få gjort noe med den uakseptable oppførselen, sa blant andre leder av Stovner bydelsutvalg Rashid Nawaz. Dessuten hadde noen med seg hund, og ærlig talt: hvilken ungdom er ikke berettiget til å kaste stein da, liksom?
Det ekskluderende, gjerrige og brysomme Fellesskapet, representert ved politiet, svarte sporenstreks på tiltale, og utarbeidet fire tiltak for å komme de unges kriminalitet og truende, voldelige atferd til livs: fjerne enkelte natteravner, forbud mot medbragte hunder, økt tilstedeværelse av politi og merkelig nok: flere natteravner.
Dette med politiets tilstedeværelse må også ha vært en glipp, for som vi nå vet – takket være Oslos byråd for oppvekst og kunnskap Inga Marte Thorkildsen – så er det nettopp politiets fremferd som forårsaker at «ting kommer ut av kontroll». Og politiets språkbruk, selvsagt. For de bruker ikke bare kriminalitets- og voldsfremmende uniformer, men også kriminalitets- og voldseskalerende ord som «gjerningsperson» og «mistenkte» om bevæpnede barn som går løs på andre barn. Har du hørt på maken?
Litt på sidelinjen, men hvordan måler man trusselen barn utgjør, forresten? Alder kan jo ikke alene avgjøre det. Vi har for eksempel alle sett den sjarmerende tenåringen, i aldersgruppen 14 til 16 år, som gikk løs på den 82 år gamle damen som fulgte Raymonds nabokjerring-råd og ba dem holde opp med hærværket sitt. Teknisk sett er de barn, men det er ingen tvil om at de utgjør en fysisk trussel mot omgivelsene. Selv har jeg en sønn med solid benbygning og 189 centimeter på strømpelesten, og allerede som 12-13-åring var han meg fysisk overlegen. Nå har han riktignok aldri vært noen trussel, men det ingen tvil om at det 13 år gamle barnet kunne påført en voksen dame, for ikke å snakke om mindre storvokste jevnaldrende, alvorlige fysiske skader hvis han skulle ønske det.
Men tilbake til politiets rolle som kriminalitetsfremmende etat. Også i Kristiansand sliter man med en hard kjerne unge kriminelle med økt og grov vold som fritidssyssel, og i en rapport likestiller kommunen politiet – det vil si rettsstaten – med de kriminelle og beskriver begge deler som legitime parter i en konflikt. I denne konflikten provoserer politiet sin ærede samarbeidspartner med drøye maktdemonstrasjoner som å kjøre uniformerte biler der ingen andre har lov til å kjøre. Det er da også fryktelig urettferdig, for er det noe som går på æren og selvrespekten løs for en kriminell og voldelig 14-åring, ja, så må det være at han ikke kan kjøre bilen sin (eller aller helst naboens) i gågata når politiet gjør det:
Forhold rundt bruk at uniformert tjenestebil i gågateområdet er i seg selv forholdsvis kontroversielt. Mens andre ikke kan kjøre bil her fremstår det jo som en klar maktdemonstrasjon at politiet bruker bil i gågate. Kanskje kunne det være en ide å la bilen stå utenfor og bruke fotpatruljer inn i gangområdet. Også bruk at sjekk av ungdommene har det samme klare maktaspektet over seg. Det å bruke makt til å sjekke er svært synlig og tydelig symbolikk og en sterk understrekning av de unges avmakt i forhold til myndighetene. Denne sterke asymmetrien i makt er et klart hinder for god kommunikasjon mellom partene.
Nå tenker du kanskje at politiet bør skamme seg for å produsere all denne kriminaliteten, men du går ikke fri du heller. I Sverige som i Norge sliter man med barneran – en populær fritidssyssel for stakkars provoserte ungdommer som ikke har noe klubblokale å oppholde seg i – og her er resten av befolkningen vel så skyldige i kriminalitetsfremming. Lovlydige foreldre kjøper nemlig for dyre ting til sine lovlydige barn og det frister andre barn til å bevæpne seg og rane dem. Ransofrene er også medskyldige, for de tar seg den uhyrlige friheten det er å bevege seg på feil steder i det offentlige rom, som for eksempel parker og kjøpesentre og sånn. Og så på dagtid da, du! Ikke-kriminelle unges frekkhet kjenner visst ingen grenser lenger:
– Föräldrar, köp inte så dyra jackor till er barn. Annars handlar det mycket om sunt förnuft, gå inte genom parken, försök ta följe med någon, följ inte efter någon främmande person som ber dig följa med. Våga skrika efter hjälp. Ofta sker rån mitt på ljusa dagen, det kan vara i köpcentrum fullt med folk, säger [brottssamordnare vid Huddingepolisen Linda] Hellström.
Hellström har naturligvis rett, for folk kan jo bare holde seg hjemme?
Men dette er i Sverige, da. Og der er jo de kriminelle allerede dyktig lei av den evige provoseringen fra en rekke kriminalitetsfremmende etater som postbud, budbiler, hjemmetjeneste, sosialfunksjonærer, lærere og vektere samt brannsluknings- og ambulansepersonell, så det er neimen ikke rart at de i sin nød har begynt med barneran og grov vold.
Norske politikere som Raymond Johansen og Inga Marte Thorkildsen er utvilsomt inne på riktig spor. Hvis bare alle vi andre – og da særlig rettsstatens representanter – holder opp med å fremprovosere kriminalitet og endrer atferd, språkbruk, klesstil, bevegelsesmønstre og shoppingvaner, blir nok kriminaliteten borte som dugg for solen.
Så vi får bare sette i gang og endre hele samfunnet og alle som bor i det – bortsett fra de kriminelle, selvsagt – før noen kommer på den totalt ulogiske tanken å plassere skylden for kriminalitet på de kriminelle. Det skulle tatt seg ut!
Likte du det du leste? Støtt gjerne Gjenstridig.no på Vipps 918 18 142 eller PayPal.