Frp mener at innvandrerforskning i all hovedsak presenterer et positivt bilde av innvandring og at forskere unnlater å stille ubehagelige spørsmål, og vil sette krav til meningsmangfold i innvandringsforskningen. Ap beskylder derfor Frp for å tilrettelegge for at «politikere får diktere meningsinnholdet, noe som vil bety at det ikke lenger er fri forskning i Norge».
Det er vanskelig, for ikke å si umulig, å gardere seg helt mot politisering av fagmiljøer og påfølgende politisert forskning. Men det er her pressen kommer inn i bildet, for fagmiljøer har makt og pressen skal i følge egenreklamen granske makten. Når de ikke gjør det, har vi et demokratisk problem.
Det finnes en rekke eksempler på såkalt aktivistforskning på særlig innvandrings- og integreringsfeltet, og således preges dagens innvandringsdebatten av flere fordelaktige, seiglivede – men beviselige feilaktige – myter om gunstige økonomiske og sosiale følger av innvandringen til Norge. Som for eksempel den diskrediterte «rapporten» fra byrået NyAnalyse om innvandringens økonomiske lønnsomhet. NyAnalyse presenterer seg selv som leverandør av «innsiktsfull økonomisk kunnskap, konsekvensanalyse og andre kvantitative verktøy». Den ble mottatt med ovasjoner og overstrømmende omtale i media og på Stortinget, og det kom ikke ett kritisk spørsmål til tross for at en under gjennomsnitlig interessert avisleser kunne se med et halvt øye at den var det rene vås. Ikke minst sto den stikk i strid med tunge, faglige rapporter som Brochmann-utvalgets, regjeringens egen Perspektivmelding og praktisk talt all annen seriøs forskning på området. Rapporten er faktisk så flau lesning at opphavsmannen, sjeføkonom og tidligere finanspolitisk rådgiver for Høyre Terje Strøm, ikke en gang vil snakke om den i dag.
Men Strøm er tross alt politisk farget, og alle vet det. Verre er det med angivelig uhildede forskningsinstitusjoner som Fafo, hvis positive rapporter om enslige, mindreårige asylsøkere fra 2010 og tilreisende tiggere/romfolk fra 2015 sprer feilaktige påstander som står stikk i strid med nær sagt all annen, internasjonal forskning og kunnskap. Pressen stiller ingen spørsmål ved det positive budskap. Omvendt blir negative funn ved den norske befolkningen ukritisk feiret og tatt for pålydende, som i tilfellet med Fafos diskrediterte og nå trukkede rapport om at hver fjerde nordmann tror på nazistiske raseteorier. Det og positive funn om innvandring får bred mediedekning og forskerne bak får klippekort i alle studioer. Kritikere slipper knapt til, og når de gjør, får derimot de en skur av kritiske spørsmål.
Denne dansen mellom media og forskere/eksperter har et påfallende fellestrekk: Nødvendig og berettiget kritikk kommer sjelden eller aldri fra andre fagmiljøer eller øvrig ekspertise. Den kommer kun utenfra, fra alternative medier eller enkeltpersoner som sosiolog Kjetil Rolness.
Og den kommer i praksis aldri fra pressen selv. Hvorfor er det slik? En årsak kan være at våre gravende journalister ikke graver så mye at det gjør noe på dette feltet, og derfor ganske enkelt ikke leser den rapporten «fagmiljøer» presenterer og vil ha omtale av. Det kan kanskje skyldes, slik vi så i NRKs stunt med høyreekstrem radikalisering av en husjournalist, at kritikk av elitens rådende tankegang kan ha store personlige omkostninger.
Det er imidlertid mye som tyder på at de sammenfallende politiske preferansene mellom pressen og forskningsmiljøet gjør at pressen avstår fra å stille kritiske spørsmål ved forskning som bekrefter eller fremmer deres verdensanskuelse.
Stortinget hvis forskerforbundet med sine 21 000 medlemmer fikk bestemme: Knallrødt med 34,6 prosent til Ap, 15,8 prosent til SV, 8,2 til MDG, 7,5 til Venstre og 5,7 til Rødt. Frp? 1,1 prosent.
Stortinget hvis pressen fikk bestemme: Knallrødt med 21,0 prosent til SV, 20,8 til Ap, 11,8 på partiet Rødt, 8,5 på Venstre og 7,9 på MDG. Frp? 2,8 prosent.
At denne overrepresentasjonen av preferanse for røde, innvandringsliberale partier ikke får konsekvenser for både forskningen og dekningen av dem, er det vel bare forskere og pressefolk som tror på. Det er både konklusjonene og dekningen et fullgodt bevis på, kampanjejournalistikken når det gjelder migrant- og asyltilstrømmingen likeså.
Et godt eksempel på hvordan pressen og fagmiljøer spiller på lag finner vi i debatten om medisinsk alderstesting av påstått mindreårige asylsøkere (EMA). Det er hovedsakelig unge menn mellom 15-17 år – eller «barn», som de kalles av asylaktivister – fra Afghanistan, Syria og Eritrea, og aldersjukset er beviselig omfattende: I 2003 viste tall fra UDI at 87 prosent av de som ble alderstestet var eldre enn 18 år, i 2013 viste tallene at hver fjerde var voksen, mens det i 2015 viste seg at 1 av 3 alderstestede var over 18 år. Vi finner lignende tall i Sverige, Danmark og Storbritannia.
Det passer asylaktivistene dårlig, og derfor har de i en årrekke kjørt rene kampanjer for å diskreditere og for derved å kreve medisinsk alderstesting fjernet som verktøy. Pressen hjelper dem villig vekk, blant annet ved å la aktivistene fremstå som utelukkende faglige eksperter. Samtidig får de «faglige ekspertene» diskreditere internasjonalt anerkjente medisinske metoder som om de ikke var det – og de blir heller ikke imøtegått med kritiske spørsmål. Denne pardansen i pressen får store samfunnsmessige konsekvenser. La oss se på en av dem:
Den sikreste medisinske aldersfastsettelsen er basert tannundersøkelser, da utviklingen av visdomstenner og forkalkning er nær sagt identisk verden over og derfor har svært liten feilmargin. Undersøkelsen suppleres vanligvis med røntgenbilder av håndledd/håndrot for å gjøre feilmarginen minst mulig. I tillegg opererer man med en automatisk «feiljustering» på 2 år pluss/minus.
Og dette er ikke noen juksevitenskap, slik asylaktivister med pressen på slep forsøker å fremstille det som. Det mest omfattende og viktigste arbeidet i Europa foregår hos det tyske AGFAD (Arbeidsfellesskap for rettsmedisinsk aldersdiagnostikk), som har 130 tilsluttede forskere. De har gjennom 18 år utarbeidet internasjonale retningslinjer for medisinsk fastsettelse av alder, og avholder stadig konferanser for fagfolk fra hele verden. Blant underviserne finner man Dr. Helen Liversigde, som er en internasjonalt anerkjent og sitert autoritet på alderstesting ut fra tannundersøkelser. Det samme gjelder professor Andreas Schmeling, som er direktør for det rettsmedisinske institutt i Dresden.
Så kan du jo søke på «medisinsk alderstesting» og AGFAD og se hvor mange artikler fra etablerte medier du får opp. Selv får jeg opp nøyaktig èn – 1 – i Aftenposten, og den har jeg altså skrevet selv.
I Norge ble retningslinjene utarbeidet av den internasjonalt anerkjente professor emeritus, dr. odont. og rettsodontolog ved Institutt for oral biologi Tore Solheim i 2003, og besto av følgende punkter:
- Klinisk undersøkelse av tenner.
- Panoramarøntgen av hele tannsettet.
- Undersøkelse av flere ledd.
- Håndrotsrøntgen
Disse undersøkelsene danner sammen med asylintervjuet og eventuelle tilleggsopplysninger grunnlaget for UDIs endelige fastsettelse av søkers alder. Av ukjente årsaker gikk man bort fra denne vitenskapelige undersøkelsen, slik at aldersfastsettelsen nå bare består av panoramarøntgen av alle tenner og håndrotsrøntgen.
I mars 2017 meldte Universitas at Universitetet i Oslo (UiO) avslutter samarbeidet med Det odontologiske fakultet om alderstesting av enslige, mindreårige asylsøkere (EMA). I likhet med resten av de etablerte mediene kalte Universitas metodene konsekvent for «kontroversielle» – hvilket de slett ikke er – og lot velkjente kritikere uimotsagt hevde at disse testene har store feilmarginer. Hvilket de slett ikke har.
- Mer inngående artikler om dette emnet finner du på Rights.no.
På de tider var det barnelege Jens Grøgaard i firmaet Barnesak AS, som hadde jobben med å vurdere innsendte undersøkelser for UDI. Han trakk seg imidlertid etter å ha blitt kritisert av Rådet for legeetikk.
Så var det de nevnte kritikerne, da. De ble ganske enkelt presentert som fagfolk som i spissen for tunge fagorganisasjoner som lokale avdelinger av Legeforeningen og altså Rådet for legeetikk. Og her finner vi en samrøre som ville fått pressen og sannsynligvis politikere til å skrike opp hvis det bare hadde dreid seg om et hvilket som helst annet tema enn innvandring og asylpolitikk.
Den som klaget Grøgaard inn for Rådet for legeetikk var Nordland Legeforening, som ledes av Margit Steinholt. Hun er leder for partiet Rødt i Alstadhaug og har kommet med politiske utspill i asyldebatten mer enn en gang. Rødts mening om alderstester er tilfeldigvis denne: «I tillegg er det viktig at mindreårige asylsøkere ikke blir alderstestet på unøyaktige måter (tann- og knokkeltester) … ».
I mars 2016 var Steinholt medforfatter av en sterkt kritisk kronikk om alderstesting. En av de andre forfatterne var Svein Aarseth, som tilfeldigvis leder for Rådet for legeetikk. Samme råd tok altså Nordland legeforenings klage til følge. Den norske legeforening beskriver samme Aarseth som asylpolitisk engasjert:
«Han har vært en av initiativtagerne og jobbet som frivillig for helsetjenesten for papirløse migranter siden 2009. (…) Helsetjeneste til papirløse migranter reiser viktige medisinske, etiske og politiske spørsmål og vi er sikre på at hans engasjement for denne gruppen vil fortsette.»
En tredje som stadig var å finne i media var barnelege Ellen Annexstad, som representerer Barnelegeforeningen i Legeforeningens utvalg for menneskerettigheter, klima og global helse – et utvalg som har ovennevnte Steinholt som leder. Sammen med Aarseth har Annexstad forfattet flere kritiske felleskronikker, og en kikk på Twitter levner liten tvil om hennes asylpolitiske synspunkter.
Mer faglig blir det ikke på denne siden av evigheten. Men pressen stilte ingen spørsmål. Trekløveret ble ikke avkrevd noen former for dokumentasjon på påstandene sine, og de ble heller ikke bedt om å legge frem noen faglig anerkjente bevis. Man viste til rapporter fra Redd Barna og NOAS (Norsk organisasjon for asylsøkere), som jo ikke er fagmiljøer på dette området, men interesseorganisasjoner. Slik bør de også presenteres, men det orker visst ikke pressen.
Men spiller det noen rolle, da? Ja, det gjør det. For det første er dette ikke opplysende journalistikk, dette er bare kampanjejournalistikk og det er altså ikke vår statssubsiderte presses oppgave å drive politiske kampanjer. For det andre lar det asylaktivister forkle seg som fagpersoner – uten vitenskapelig belegg – hvilket svekker tiltroen til forskningsmiljøer generelt. For det tredje foregår mye av forskningen også på statens regning, og så slapp, ukritisk dekning som dette lar enkeltpersoner politisere og deretter (mis)bruke hele miljøer i en politisk aktivisme – på fellesskapets regning. For det fjerde lar det små «nessekonger» slippe unna med ting de ikke burde slippe unna med, og slik bidra til at problemet styrkes og sprer seg. For det femte har det store samfunnsmessige konsekvenser.
Det er bare å kaste et blikk over til naboen for å forstå hvor viktig en tilsynelatende fillesak som dette er. I Sverige har man ikke utført medisinske alderstester og tilstrømningen av EMA har vært deretter. I 2015 anslo vvenske myndigheter at så mange som 12.000 EMA ville ankomme, men det endelige tallet ble 35.369. Der som her gir status som EMA oppholdstillatelse med familiegjenforening og en rekke materielle goder og i følge SVT ville kostnadene for de anslåtte 30.000 bli på 25 milliarder SEK. Også i Sverige er det konstatert omfattende aldersjuks.
Noe måtte gjøres og den svenske Socialstyrelsen ble bedt om å se på saken. De kom etterhvert opp med en rapport hvor man foreslo å gjennomføre pilotstudier i ett til tre år fremover. Det ble for mye for enkelte fagfolk. Overtannlege, PhD og spesialist i oral radiologi ved tannlegehøyskolen ved Karolinska institutet Leif Kullman, spesialist i allmenmedisin Karl-Johan Kärrström og spesialist i ortopedi og håndkirurgi Nenad Zeba slaktet Socialstyrelsens rapport. De viste nettopp ekspertnettverket AGFAD. – Når Socialstyrelsen forkaster en rekke metoder som er anerkjent i resten av verden, må det grunngis, skrev trekløveret.
Men det gjør ikke asylaktivister i og utenfor akademia, og hvorfor skulle de nå det når de slipper takket være det som enten er en velvillig eller en lat presse?
Dette er bare ett eksempel, men mønsteret gjenfinnes ved stort sett alle aspekter av norsk presses dekning av innvandrings- og asylspørsmål, og ikke minst hvordan de dekker innvandringsliberale eller -positive fagpersoner eller -miljøer.
Og så stiller de spørsmål om hvorfor folks tillit til media og ekspertise synker? Kanskje de snart burde lese noen av «fagfolkets» sangvinske rapporter, sammenligne dem med andre rapporter og øvrig kunnskap på feltet og så sjekke en tilfeldig norsk avis eller se en tilfeldig norsk TV-stasjons dekning av samme? De som gjør det risikerer tross alt ikke stort annet enn å bli – i motsetning til dagens avislesende og tv-seende publikum – mer opplyst.
Kanskje til og med opplyst nok til å kunne besvare sitt eget spørsmål om hvor all tilliten ble av?
Likte du det du leste, eller mener at det er viktig at noen forsøker å sette ord på vanskelige problemstillinger og at det trengs uavhengige alternativer til de etablerte mediene? Støtt gjerne Gjenstridig.no ved å like og dele artikkelen, eller ved å støtte enkvinnesdriften på Vipps 918 18 142 eller Paypal.