I mars 2017 meldte Universitas at Universitetet i Oslo (UiO) avslutter samarbeidet med Det odontologiske fakultet om alderstesting av enslige, mindreårige asylsøkere (EMA). I likhet med resten av de etablerte mediene kalte Universitas metodene konsekvent for «kontroversielle» – hvilket de slett ikke er – og lot velkjente kritikere uimotsagt hevde at disse testene har store feilmarginer. Hvilket de slett ikke har.

På de tider var det barnelege Jens Grøgaard i firmaet Barnesak AS, som hadde jobben med å vurdere innsendte undersøkelser for UDI. Han trakk seg imidlertid etter å ha blitt kritisert av Rådet for legeetikk.

Så var det de nevnte kritikerne, da. De ble ganske enkelt presentert som fagfolk som i spissen for tunge fagorganisasjoner som lokale avdelinger av Legeforeningen og altså Rådet for legeetikk. Og her finner vi en samrøre som ville fått pressen og sannsynligvis politikere til å skrike opp hvis det bare hadde dreid seg om et hvilket som helst annet tema enn innvandring og asylpolitikk.

Den som klaget Grøgaard inn for Rådet for legeetikk var Nordland Legeforening, som ledes av Margit Steinholt. Hun er leder for partiet Rødt i Alstadhaug og har kommet med politiske utspill i asyldebatten mer enn en gang. Rødts mening om alderstester er tilfeldigvis denne: «I tillegg er det viktig at mindreårige asylsøkere ikke blir alderstestet på unøyaktige måter (tann- og knokkeltester) … ».

I mars 2016 var Steinholt medforfatter av en sterkt kritisk kronikk om alderstesting. En av de andre forfatterne var Svein Aarseth, som tilfeldigvis leder for Rådet for legeetikk. Samme råd tok altså Nordland legeforenings klage til følge. Den norske legeforening beskriver samme Aarseth som asylpolitisk engasjert:

«Han har vært en av initiativtagerne og jobbet som frivillig for helsetjenesten for papirløse migranter siden 2009. (…) Helsetjeneste til papirløse migranter reiser viktige medisinske, etiske og politiske spørsmål og vi er sikre på at hans engasjement for denne gruppen vil fortsette.»

En tredje som stadig var å finne i media var barnelege Ellen Annexstad, som representerer Barnelegeforeningen i Legeforeningens utvalg for menneskerettigheter, klima og global helse – et utvalg som har ovennevnte Steinholt som leder. Sammen med Aarseth har Annexstad forfattet flere kritiske felleskronikker, og en kikk på Twitter levner liten tvil om hennes asylpolitiske synspunkter.

Mer faglig blir det ikke på denne siden av evigheten. Men pressen stilte ingen spørsmål. Trekløveret ble ikke avkrevd noen former for dokumentasjon på påstandene sine, og de ble heller ikke bedt om å legge frem noen faglig anerkjente bevis. Man viste til rapporter fra Redd Barna og NOAS (Norsk organisasjon for asylsøkere), som jo ikke er fagmiljøer på dette området, men interesseorganisasjoner. Slik bør de også presenteres, men det orker visst ikke pressen.

Men spiller det noen rolle, da? Ja, det gjør det. For det første er dette ikke opplysende journalistikk, dette er bare kampanjejournalistikk og det er altså ikke vår statssubsiderte presses oppgave å drive politiske kampanjer. For det andre lar det asylaktivister forkle seg som fagpersoner – uten vitenskapelig belegg – hvilket svekker tiltroen til forskningsmiljøer generelt. For det tredje foregår mye av forskningen også på statens regning, og så slapp, ukritisk dekning som dette lar enkeltpersoner politisere og deretter (mis)bruke hele miljøer i en politisk aktivisme – på fellesskapets regning. For det fjerde lar det små «nessekonger» slippe unna med ting de ikke burde slippe unna med, og slik bidra til at problemet styrkes og sprer seg. For det femte har det store samfunnsmessige konsekvenser.

Det er bare å kaste et blikk over til naboen for å forstå hvor viktig en tilsynelatende fillesak som dette er. I Sverige har man ikke utført medisinske alderstester og tilstrømningen av EMA har vært deretter. I 2015 anslo vvenske myndigheter at så mange som 12.000 EMA ville ankomme, men det endelige tallet ble 35.369. Der som her gir status som EMA oppholdstillatelse med familiegjenforening og en rekke materielle goder og i følge SVT ville kostnadene for de anslåtte 30.000 bli på 25 milliarder SEK. Også i Sverige er det konstatert omfattende aldersjuks.

Noe måtte gjøres og den svenske Socialstyrelsen ble bedt om å se på saken. De kom etterhvert opp med en rapport hvor man foreslo å gjennomføre pilotstudier i ett til tre år fremover. Det ble for mye for enkelte fagfolk. Overtannlege, PhD og spesialist i oral radiologi ved tannlegehøyskolen ved Karolinska institutet Leif Kullman, spesialist i allmenmedisin Karl-Johan Kärrström og spesialist i ortopedi og håndkirurgi Nenad Zeba slaktet Socialstyrelsens rapport. De viste nettopp ekspertnettverket AGFAD. – Når Socialstyrelsen forkaster en rekke metoder som er anerkjent i resten av verden, må det grunngis, skrev trekløveret.

Men det gjør ikke asylaktivister i og utenfor akademia, og hvorfor skulle de nå det når de slipper takket være det som enten er en velvillig eller en lat presse?

Dette er bare ett eksempel, men mønsteret gjenfinnes ved stort sett alle aspekter av norsk presses dekning av innvandrings- og asylspørsmål, og ikke minst hvordan de dekker innvandringsliberale eller -positive fagpersoner eller -miljøer.

Og så stiller de spørsmål om hvorfor folks tillit til media og ekspertise synker? Kanskje de snart burde lese noen av «fagfolkets» sangvinske rapporter, sammenligne dem med andre rapporter og øvrig kunnskap på feltet og så sjekke en tilfeldig norsk avis eller se en tilfeldig norsk TV-stasjons dekning av samme? De som gjør det risikerer tross alt ikke stort annet enn å bli – i motsetning til dagens avislesende og tv-seende publikum – mer opplyst.

Kanskje til og med opplyst nok til å kunne besvare sitt eget spørsmål om hvor all tilliten ble av?

Likte du det du leste, eller mener at det er viktig at noen forsøker å sette ord på vanskelige problemstillinger og at det trengs uavhengige alternativer til de etablerte mediene? Støtt gjerne Gjenstridig.no ved å like og dele artikkelen, eller ved å støtte enkvinnesdriften på Vipps 902 97 990 eller Paypal.