I kjølvannet av Abid Rajas amokløp med brunmalingspenselen på Frp har Khalid Salimi gitt lyd fra seg igjen. I VG stiller han spørsmål om «hvordan og hvorfor innvandring ble et av de mest betente temaene i norsk politikk», og svarer naturligvis selv: Det er FrP sin skyld (bøtt åffkårs!).
Allerede i ingressen bedriver Salimi kontrafaktisk historieskriving: «Innvandring var i utgangspunktet ikke et problem, men ble rask gjort til et», påstår han og kobler det til FrPs dannelse i 1973. Samme år fikk FrP 5,0 prosents oppslutning i valget og fire mandater på stortinget.
Men for hvem var innvandringen fra land som Pakistan uproblematisk? Ikke for norske myndigheter, i alle fall.
– En gruppe på 20–30 pakistanske statsborgere skaper i disse dager atskillig bryderi for de norske myndigheter. Det synes klarlagt at pakistanerne er kommet til Norge på falske premisser; nemlig at de er blitt forespeilet arbeid her i landet mot et slags «arbeidsformidlings-gebyr». Men vedkommende «agent» – som også er pakistaner – er forsvunnet til utlandet, sannsynligvis til England der Scotland Yard er koblet inn i jakten på ham, skrev f.eks. VG i 1968.
Salimi fortsetter: «på 60- og 70-tallet var etterspørselen etter billig arbeidskraft stor og det norske næringslivet annonserte bredt i utenlandske aviser». Det er for så vidt sant, men det skjedde ikke i land i Afrika, det islamske Asia eller Midtøsten (R3-land) og den øvrige annonseringen var heller ikke myntet på innvandrere derfra.
Fra den samme VG-artikkelen:
Deres [pakistanernes] største problem i Norge er at det rett og slett ikke finnes arbeide for dem. Arbeidsmarkedet er for stramt, og dessuten kan de ikke andre språk enn sitt morsmål, og ingen av dem har noen som helst slags form for utdannelse.
Det er da også et faktum at et enstemmig Storting i desember 1974 vedtok en innvandringsstopp for å stanse nettopp «innvandringen av ufaglært arbeidskraft fra land i sør» bare få år etter at den begynte. Det skjedde under en Ap-regjering og FrP hadde bare fire mandater. Til sammenligning hadde Ap 62, Krf 20 og SV 16.
Uheldigvis inneholdt stoppen flere smutthull, hvorav familiegjenforening var det største. Det ga starten på en kjedeinnvandring til Norge. På denne bakgrunnen kan vi altså konstatere at innvandringen fra land som Pakistan, Marokko og Tyrkia var så uproblematisk at Stortinget innførte en innvandringsstopp for å få den stanset. Likevel ser vi at innvandringsliberale og antirasistiske aktivister lyver om den den dag i dag. Norge hadde ikke noe arbeidskraftsbehov som innvandrere fra R3-land fylte. De ble ganske enkelt ikke invitert, slik det kontrafaktisk påstås av en rekke aktører i dag. Man kan jo bare spørre seg hvorfor disse aktørene ser det som nødvendig å lyve om dette 40 år etter, dersom innvandringen «ikke var noe problem», slik Salimi nå hevder?
Selv ankom Khalid Salimi Norge fra Pakistan i 1976, og begynte nærmest omgående å beskylde Norge for å være rasistisk. I 1978 var han medgrunnlegger til det «antirasistiske arbeidsfellesskapet» Imigrantkollektivet, som utga det «antirasistiske magasinet» Immigranten. I 1984 grunnla Immigrantkollektivet Antirasistisk senter (ARS), som Salimi ledet til 1998. Året etter opprettelsen av ARS var Salimi med på å grunnlegge den diskrediterte organisasjonen SOS Rasisme.
Personlig har Salimi vært helt sentral i arbeidet med å koble kritikk eller motstand mot innvandring til rasisme, og har således vært en av de ledende skikkelsene i arbeidet for å kvele en høyst legitim, viktig debatt i norsk offentlighet.
I en særdeles avslørende artikkelserie tar forfatteren og skribenten i Dag & Tid Kaj Skagen for seg opplysningene som fremkommer i historikeren Knut Nydals doktoravhandling «Sosialmoralsk engasjement og politisk aktivisme» fra 2007, som blant annet beskriver Salimi og hans organisasjoners virksomhet i Norge. Denne henger sammen med 68`ernes monopolisering av antirasisme og like politiserte som radikale utvidelse av rasismebegrepet. Innvandringspolitikken ble gjort til slagfelt, og Salimi var helt med på notene:
Det ytste venstre spela likevel ei sentral rolle som pådrivar for å sjå på liberal innvandringspolitikk som både etisk rett og ein samfunnsmessig føremon, og ikkje minst for å sjå på streng innvandringspolitikk som både open og løynd rasisme.
…
Ei anna ideologisk sterk gruppe på venstresida var Immigrantenkollektivet, opphavet til det seinare Antirasistisk Senter. Ideologisk vart det vesle miljøet sterkt prega av den pakistanske forfattaren og menneskrettsaktivisten Khalid Salimi som kom til Oslo i 1976 og ifølgje Nydal tilførte gruppa eit klart definert tredjeverdsperspektiv, det vil seie at det norske samfunnet vart sett i eit globalt perspektiv der den sentrale motsetninga gjekk mellom industrisamfunna som utbytarar og utviklingslanda som utbytte.
Første utgave av Immigrantkollektivets magasin «Immigranten» ble utgitt i 1979, og i lederen heter det at «Norge er idag et samfunn som består av flere raser», og at i slike «moderne fler-rase-samfunn blir minoriteter – som for eksempel innvandrerne – neglisjert og fratatt de fleste rettigheter» (sitert etter Aftenposten)», siterer Skagen,
Smak litt på den: «minoriteter blir fratatt de fleste rettigheter». Dette var altså Salimis og miljøet rundt hams synspunkter på det norske samfunnet. Miljøets formål var da også å påvise rasisme i Norge, som i følge Salimi og co var et land med «en rasistisk historie».
Den famøse «jødeparagrafen» frå 1814, som nekta jødar tilgang til riket, vart plassert i same kategori som innvandringsstoggen frå 1975. På denne måten vart diskriminerande handsaming av innvandring og framandarbeidarar definert som utslag av rasisme, samstundes som rasisme vart forklart som ein makt- og undertrykkingsreiskap som majoritetsbefolkninga strukturelt brukte mot minoritetar.
Utfordringa for Immigrantenkollektivets analyse var at dei oppfatta Noreg som ein del av eit globalt undertrykkingssystem som ytra seg rasistisk, samstundes som nordmenn ikkje opplevde seg sjølve som rasistar, og i det store og heile tok vel imot flyktningar og innvandrarar, då sett vekk frå rasistar ytst til høgre.
I 1981 kom Martin Barker med en ny rasismedefinisjon, og antirasistiske aktivister som Salimi og øvrige meningsfeller på ytre venstre fløy kastet seg over. Nå fokuserte man på såkalt kulturell rasisme, og slik ble plutselig den «usynlige rasismen» synlig. Å f.eks. snakke om kulturforskjeller ble bedømt som rasistisk.
Den gamle, biologisk baserte rasismen vart omkoda til innvandringsmotstand basert på idear om at innvandrarar kunne vere så kulturelt «framande» at det utelukka assimilering i vertssamfunnet på kort tid eller i større mengd. Slike idear om kultur som skilje mellom menneske vart omtala som omkoda rasisme.
Da Norge i 1987 hadde problemer med å finne boliger nok til asylsøkere og kommunal- og arbeidsminister Leif Haraldseth (Ap) i Brundtland-regjeringen foreslo brakkerigger som en foreløpig løsning, uttalte Salimi at det var trist at «slike rasistiske fordommer finnes helt oppe i regjeringen».
Den same prosessen skjedde med Immigrantenkollektivet, som gjekk frå å vere ei usynleg ideologisk kjerne til å leie danninga av Antirasistisk Senter, som vart opna i 1984 under ei eiga antirasistisk veke i Oslo 11.-17. mai. Arrangementet fekk omfattande dekning i dei store media.
Antirasistane gjekk frå å vere randfigurar til å bli fortropp for storsamfunnet. Særleg truslane mot innvandrarborna på Sagene skole førte til at både pressa og politikarane tok same posisjon som avantgardistane i AKP(m-l) og Immigrantenkollektivet.
…
Førestillinga om eller innsikta i at rasistiske haldningar var eit problem i det norske samfunnet, ser med andre ord ut til å ha spreidd seg frå den heimelaga protestavisa Immigranten og ml-organet Klassekampen til regjeringsorganet Arbeiderbladet.
Khalid Salimis oppfatning av Norge som et gjennomrasistisk land går som en ildrød tråd gjennom alle de organisasjonene han på kort tid grunnla etter sin ankomst til Norge i 1976. SOS Rasismes formålsparagraf fremstiller den «systmatiske diskrimineringen av innvandrere i Norge når det gjelder tilgang på bolig, arbeid, utdanning og rettsbeskyttelse» som et faktum, samtidig som organisasjonens selverklærte formål var å «rette søkelyset både på årsakene til og symptomene av rasismen i det norske samfunnet» og å fokusere på den «offisielle diskrimineringen av innvandrere og turister med mørk hud».
Noas (Norsk organisasjon for asylsøkere) var også med på ferden. Det var ikke lenger den ting i forbindelse med innvandring som ikke kunne kategoriseres som rasisme:
Noas-leiaren Annette Thommessen fortel i boka NOAS ark (1987) at ho privat skulda finansminister Gunnar Berge for å medverke til å «spre rasistiske holdninger» då han i 1987 sa at asylsøkjarstraumen ville koste Noreg 1,1 milliardar kroner. I same boka skulda Thommessen arbeidarpartiregjeringa for å «drive en form for statlig rasisme». Ho nytta altså medvite eller umedvite den same grunnleggjande analysen som AKP (m-l) og Immigrantenkollektivet.
Dei venstreradikale pionerane hadde i røynda no mobilisert det norske samfunnet med eit rasismeomgrep som sakleg sett berre råka nynazistar og framandhatarar, slik at det overveldande fleirtalet av nordmenn med godt samvit kunne slutte rekkjene mot nokre aggressive bøller. Samstundes opererte venstresida med eit meir sofistikert rasismeomgrep som gjorde dei fleste nordmenn til umedvitne rasistar, skildra den norske staten som rasistisk og knytte rasisme til all motstand mot liberal innvandringspolitikk.
…
Ved at mobiliseringa mot ein usynleg rasisme vart knytt til den stadig meir synlege innvandringa, vart rasisme identifisert med all innvandringsmotstand, ein motstand som vart uanstendig.
Oppdatering: ved en skjebnens ironi skulle Thommessen selv bli utsatt for den urimelige tankegangen disse miljøene abonnerte på. Khalid Salimis søster Fakhra kom til Norge i 1979, satt også i styret for Antirasistisk senter og i 1989 grunnla hun MiRA-senteret (Ressurssenter for kvinner med minoritetsbakgrunn). For mange vil hun imidlertid være mest kjent som den som i beste sendetid på NRK kalte Thommessen – av alle mennesker! – for mentalt omskåret og rasist i 1990. Det hadde vært en bølge av voldtekter begått av menn med innvandrerbakgrunn, og Thommessen mente at et kjønnskurs kunne være tingen. Salimis absurde påstand burde, etter min mening, fått det til å gå opp et lys for de fleste hvilket terreng miljøet rundt Salimi beveget seg i, og hvor altomfattende, radikal og giftig den definisjonen av rasisme de opererte med faktisk var og er.
Når offentlige, høyt plasserte og velformulerte personer som den mangeårige Arbeiderpartimannen og kommunal- og arbeidsminister Haraldsseth og Ap-mann og finansmininster Gunnar Berge uten videre kunne utropes til det – på den tiden og i det samfunnsklimaet – verste og mest stigmatiserte man kunne være: rasister; hva da med menigmann, som hadde like berettigede som legitime motforestillinger eller bekymringer i forbindelse med innvandringen? Alle som har fulgt innvandringsdebatten gjennom 80-, 90 og 00-tallet vet svaret: de holdt for det meste kjeft. Salimi og kumpaner lyktes dermed med å kneble en fullstendig demokratisk, legitim debatt. Dette miljøet og deres etterfølgere gjør stadig tapre forsøk på å videreføre denne kneblingen, men i motsetning til deres forgjengere: med stadig mindre hell.
Det er det en grunn til, blant annet er ikke rasistanklager det balltreet – med spiker i – det potente slagvåpenet det en gang var. Hva kan det komme av? Salimi – en av dem som sto fremst i kampen for å rasisterklære alt og alle som hadde andre meninger enn han syntes de burde ha – er totalt uforstående:
Etter Abid Rajas oppgjør med Frps rasistiske språkbruk, og statsministerens unnvikende holdning har flere medier, samfunnsaktører og skribenter pekt på alvoret i partiets rasisme. En av dem er VGs Astrid Meland som skriver «Men i Norge er det ikke skikk og bruk å kalle noen rasister. Ikke en gang dem som er det». Og her finner vi kanskje vårt største problem, nemlig at de som faktisk er rasister, ikke kan kalles det. Hva skal vi da kalle dem?
Som svært mange andre fra hans miljø, er Salimis selvinnsikt forbausende lav. For oss som har fulgt debatten de siste 30-40 år, er det interessant å observere at de enkeltpersonene og miljøene som i dag fremstår som mest bekymret for det polariserte debattklimaet og alskens «hatytringer» i stor grad er de samme som i alle år har – helt uten sperrer – kalt godtfolk for de verste ting for få dem og deres eventuelle meningsfeller til å holde kjeft, og således har vært sterkt medvirkende til den voldsomme polariseringen vi ser i samfunnsdebatten. Det finnes imidlertid ikke et fnugg av selvkritikk å spore, og det er vel også derfor de nå gjør nye forsøk på å kneble debatten med rasisme- og fascismebeskyldninger, radikaliseringspåstander, deplattformeringsdebatter, bevisste avsporinger og forslag om nye hatlover og/eller mer aktiv bruk av eksisterende ditto, for i en fri, saklig meningsutveksling har de nærmest tapt på alle fronter.
Det er også et merkverdig skue å se at en figur som Khalid Salimi blir tatt på alvor i den norske offentligheten. Vi har tross alt å gjøre med en mann som har tilbrakt nesten hele sitt liv i Norge med å leve på offentlige støtteordninger for å fortelle det samme Norge hvor rasistisk det er og hvor forferdelig dårlig det behandler folk som ham. For dette «arbeidet» har han fått klippekort i samtlige medier og blitt overdrysset med ros, styreverv og priser. Ingen politikere, medier eller etablerte kommentatorer har påpekt dette paradokset; den himmelvide forskjellen mellom Salimis påstander om og hans personlige virksomhet i Norge.
Akkurat dèt burde forresten være nok til å innse at det ikke bare er Khalid Salimi som mangler selvinnsikt. Det gjør åpenbart det offentlige Norge og våre medier også.
Mener du at organiserte antirasister som har ideologisert og utvidet antirasismen for egne politiske formål bør få mer motbør i offentligheten? Støtt gjerne Gjenstridig.no ved å like og dele artikkelen eller gi en skjerv til driften på Vipps 918 18 142 eller Paypal.