I en besynderlig artikkel i VG sutrer den middelaldrende, hvite mannen Sverre Knudsen over at andre middelaldrende, hvite menn sutrer. Denne gangen er det Fritt Ord-direktør Knut Olav Åmås som får Knudsens krenkede følelser helt over seg, fordi han har tillatt seg å mene at antirasistiske, aktivistiske identitetspolitikere som Knudsen og meningsfeller polariserer samfunnsdebatten.
Knudsen og kompani liker dårlig å bli skjelt ut, stemplet eller latterliggjort – og det kan vel ingen si noe på, de fleste som har blitt skjelt ut, stemplet eller latterliggjort av de førstnevnte har nok ikke likt det stort de heller. Nivået på Knudsens siste leveranse til norsk samfunnsdebatt, den såkalt antirasistiske pamfletten «Frie og reptile», er for øvrig av en art som fikk professor Bernt Hagtvet – og han er ikke akkurat noen høyrepopulist – til å betegne den som «noe av det mest gjørmete som har vært presentert i norsk offentlighet på lenge. Helt substansløst. Praktfullt egnet som øvelse i usaklig debatteknikk.»
Vår antirasistiske venn er hellig overbevist om at «vi lever i rasismens tid» og at «rasismen er blitt mainstream i Norge». Det er ikke det at vi ikke har hørt det før; fra statsstøttet antirasistisk hold har vi i årevis blitt fortalt at Norge er gjennomsyret av rasisme, eller «strukturelt rasistisk» som det heter i moderne, identitetspolitisk terminologi. Så rasistisk er Norge at akademia – nærmere bestemt lekeuniversitetet Oslomet – har opprettet rasistiske «hvithetsstudier» for å komme problemet til livs. Iht identitetspolitiske dogmer er det faktisk antirasistisk å være rasist og dermed tillegge individer holdninger og egenskaper etter hudfarge. Finner man ikke nok rasisme å bekjempe, går man åpenbart ikke av veien for å skape det selv.
I to kommentarer i Aftenposten har Åmås hatt litt å si om den dypt rasistiske, splittende og polariserende identitetspolitikken som Knudsen og meningsfeller i det statsstøttede NGO-Norge abonnerer på. Hva i herrens navn får en fyr som Åmås til å gjøre noe slikt, da? «Hvem du er, er blitt viktigere enn hva du faktisk sier og hvilke argumenter du har», tillot faktisk herr Åmås seg å skrive. Og Knudsen iler ivrig til for å undertreke Åmås´ poeng ved å suverent overse argumentene hans og heller påpeke hva og hvem Åmås er: en «tradisjonell, hvit mann» som er medlem av et fellesskap Knudsen kaller «sentrumskamerater», hvis «eneste urokkelige prinsipp er at en tradisjonell, hvit, maskulin identitetspolitikk alltid må ligge i bånn.»
Altså; den eneste grunnen til at noen kritiserer Knudsen og cos verdensanskuelse, er at de egentlig er identitetspolitikere selv. Åmås er brått ikke Åmås lenger, han er bare en del av en gruppe hvite, middelaldrende menn som kun kjemper for sine egne privilegier. Dette synet harmonerer forresten helt med den moderne antirasismens syn på minoriteter: de er ikke subjekter, de er bare objekter; de agerer ikke, de bare reagerer. Derfor må store, sterke og ikke sjelden hvite, antirasistiske menn snakke for dem og skjerme dem fra kritikk.
Men Åmås stopper ikke der. For i hans øyne finnes det noe enda mer forkastelig enn politisk engasjerte forfattere, nemlig antirasistiske aktivister. I to kommentarer i Aftenposten i oktober og november er det dem han går løs på. Eller oss han går løs på, må jeg nesten si, for jeg er en av dem.
Knudsens eget selvbilde er det i alle fall ingen ting å si på. Han sammenligner seg med en heltemodig brannkonstabel:
Dette har fungert glimrende for dem fordi media i skremmende stor grad har tatt opp i seg myten som ligger i bånn: At begge sider er like ille. Pyromaner og brannkonstabler er to sider av samme sak.
Nei, pyromaner og brannkonstabler er ikke to sider av samme sak. Men den eneste måten man kan sammenligne dagens antirasistiske aktivister med en brannkonstabel på, er hvis sistnevnte utenfor arbeidstiden har en ulykksalig trang til å veive skjødesløst rundt med bensin og fyrstikker! Men nok om det.
Det faller visst ikke de antirasistiske aktivistene inn at det kan være andre grunner enn kjønn, hudfarge og alder til at folk i stadig større grad finner dem forkastelige, og derfor både ler av dem og håner dem: det de leverer til samfunnsdebatten er det vi på godt norsk kaller pisspreik. Verre enda: det er skadelig pisspreik.
Herr Knudsens hovedargument er som sagt at vi lever i rasismens tid og at rasismen er blitt mainstream i Norge.
Jasså? For det første ligger Norge helt i toppen på listen over de minst rasistiske landene på planeten. Vel, det er jo bare en liste, kan man fort tenke, men Norge viser det i praksis og har gjort det i mer enn 40 år allerede. Innvandringen fra særlig R3-land (Afrika, det islamske Asia og Midtøsten) skjøt fart mot slutten av 1990-tallet, og har i all hovedsak økt hvert år.
- I rekordårene 2011 og 2012 fikk vi to helt nye Moss (47 000 innbyggere x 2).
- I 2013 et helt nytt Bodø (40 000).
- I 2014 et helt nytt Tønsberg (38 000).
- I 2015 et helt nytt Haugesund (31 600).
- I 2016 et helt nytt Kongsberg (26 000).
- I 2017 et helt nytt Lillehammer (21 300).
På bare åtte år har Norge således hatt en innvandring som til sammen, hvis de grunnla en egen by, ville utgjort landets nest største etter Oslo. Den ville hatt 311 200 innbyggere, hvilket er 55 736 flere enn i landets nest største by Bergen. Nær sagt all befolkningsvekst her i landet er innvandringsdrevet og det har den vært siden 2004
En stor del av innvandrerbefolkningen er fra R3-land, som har svært lav sysselsetting og høy trygdeavhengighet. Beregninger gjort av Finansavisen på bakgrunn av tall fra Statistisk sentralbyrå i 2013, viser at én ikke-vestlig innvandrer påfører den norske stat en fremtidig netto kostnadsforpliktelse på 4,1 millioner 2012-kroner. – Tallet inneholder alle skatteinntekter, fratrukket alle offentlige utgifter, sa seniorforsker i SSB, Erlend Holmøy. Bare de rundt 15.400 ikke-vestlige innvandrerne som kom i 2012 betydde følgelig en nettoutgift på 63 milliarder kroner utgifter. – Kostnaden vil bæres av gjennomsnittsnordmannen over skatteseddelen, eller i form av lavere kapasitet eller kvalitet på ulike velferdstilbud, la Holmøy til.
I 2017 gikk over halvparten (56 prosent) av all sosialhjelp til innvandrere, og 86 prosent av dette går til innvandrere fra R3-land. I Oslo er tallene enda verre: der går hele 71 prosent av all sosialhjelp til innvandrere. Det er en kraftig økning, for så sent som i 2016 utgjorde innvandrere og etterkommere 49 prosent av landets sosialhjelpmottagere. Disse gruppenes generelle trygdeforbruk er antagelig enda høyere fordi innvandrere også har tilgang til andre typer velferdsordninger som f.eks. introduksjonsstønad.
Ifølge integreringsminister Jan Tore Sanner bruker vi rundt 17 milliarder på ulike integreringstiltak hvert eneste år, og det er bare de direkte utgiftene, så utgifter til bolig, helsetjenester, utdannelse, rettsvesen, tolker og velferdsytelser er ikke inkludert i summen.
Beklager, antirasistiske gutter og jenter, men et land som befinner seg i «rasismens tid» og hvor «rasismen har blitt mainstream» gjør ganske enkelt ikke slikt.
Kartet dere eller forgjengerne deres fra det glade 70-tall tegnet opp og som dere nidkjært har fulgt siden, passer ganske enkelt ikke med terrenget. Og alle ser det. Sjarlataneri fungerer som vanlig bare i en tidsbegrenset periode; pisspreik er som alltid forsynt med en utløpsdato. Derfor har ikke folk lenger noen tiltro og respekt for hverken dere eller meningene deres. Derfor fungerer dere i dag bare som polariseringsagenter.
Løsningen er enkel: slutt å fare med det både dere og vi vet at er pisspreik, så skal dere se at dere blir sluppet inn i varmen og snakket pent om igjen.