Det var en gang at 18 samfunnsengasjerte aktører forfattet eller stilte seg bak et opprop om å fjerne §185 fordi den henviser til subjektive begreper som «hat», «forhånelse» og «ringeakt» som ingen presist kan definere. I oppropet heter det at «lovteksten er så vagt formulert at det i realiteten er umulig å vite hvilke ytringer den kommer til å ramme», hvilket skaper «en fundamental usikkerhet om hvor ytringsfrihetens grense går».
Det er ingen overdrivelse, for det er et faktum at både Riksadvokaten, Politiembetsmennenes Landsforening og Oslo politidistrikt mener at § 135, som var forløperen til § 185 og har tilnærmet samme innhold, rent juridisk er vanskelig å håndtere.
Paragrafen er også problematisk i det den likestiller medfødte karakteristika som etnisitet, seksuell legning og funksjonsevne med selvvalgte, ytre «karakteristika» som religiøs tilhørighet/religion.
Siden juni har flere av oppropets forfattere/støtter – og da særlig en av oppropets initiativtagere, den utrettelige idehistorikeren og forfatteren Carl Müller Frøland, som har skrevet innlegg i nær sagt enhver avis i det ganske land – i tur og orden argumentert for at loven er så vag og i den grad basert på subjektive følelser at den åpner for vilkårlig rettsutøvelse. Problemstillingen er desto mer alvorlig og akutt ettersom det har kommet klare signaler fra myndighetene om at paragrafen skal brukes mer aktivt.
I månedsvis har imidlertid paragrafens forsvarere, deriblant ytrings-og menneskerettighetsekspert Anine Kiærulf og advokat Jon Wessel Aas – som nå begge går kraftig ut mot politiets nye tolkning – forsikret oss om at vi tar feil og at §185 ikke på noen måte kan tolkes som eller brukes som den nå beviselig er blitt.
Selv har jeg, som en av initiativtagerne til oppropet, blitt møtt av denne påstanden i både debattspalter, Dax18 og i paneldebatt hos Redaktørforeningen. Hos Dax18 fremførte jeg oppropets synspunkt, som er at hva som utgjør hat, forhånelse og ringeakt – som jo alle er følelser – kommer an på øyene som ser. Den spesifikke (og innrømmet uheldige) formuleringen lød som «straffelovens paragraf 185 er basert på hva den enkelte kan oppleve som hatefulle ytringer, og det (…) varierer fra person til person», og dermed bekvemmet pressens egen faktasjekketjeneste Faktisk.no ut av hulen for å arrestere oppropet og meg med det fryktede stempelet «faktisk helt feil».
Jasså, er det? Jon Wessel-Aas vartet i samme forbindelse opp med en smørbrødliste med angivelig objektive kriterier for å bedømme en ytring som forhånende, ringeaktende eller hatefull. Faktisk.no hadde bevæpnet seg med et eksempel som skulle vise at oppropets støtter tok feil, men som i realiteten viste det motsatte. Det dreier seg om en dom fra Nedre Telemark tingrett i september 2018, der en mann ble dømt til en bot på 12 000 kroner for fire ytringer. Det hersker ingen tvil om at tre av ytringene oppfyller Wessel-Aas` kriterier, men han ble også dømt for en fjerde: «fordømrade svineri denne satans islam kulten!». Dommen ble anket og i juni 2019 frifant Agder lagmannsrett mannen for akkurat denne ytringen. Hva kommer det av at to rettsinstanser bedømmer én og samme ytring på så totalt forskjellig vis? Øynene som så og ser, naturligvis. Hva sier det om de objektive kriteriene som skal ligge til grunn for rettutøvelsen på grunnlag av §185?
Og når det gjelder øynene som ser: er koranbrenning, som tilfellet var i Kristiansand, objektivt skadelig for noen utover sårede/krenkede følelser? Er det objektivt skadelig for en gruppe i samfunnet, i dette tilfellet muslimer, å få følelsene sine såret? Blir alle i gruppen såret eller krenket av koranbrenning? Svaret er selvfølgelig nei. Hvis noe er «objektivt skadelig» for noen, så er det i så fall «objektivt skadelig» for absolutt alle. Og da bortfaller jo hele §185-argumentet om «objektiv skade» for de av §185 utpekte grupper i samfunnet.
Som vi nå ser har altså landets politidirektør har ikke bare tolket loven på den måten vi er blitt forsikret som at den ikke kunne tolkes som, landets politistyrke har i tillegg blitt instruert til å håndheve paragrafen iht denne tolkningen. Med et enkelt håndgrep har Bjørnland gjort norsk politi til et menings- og blasfemipoliti.
Når politiledelsen kan tolke §185 på denne måten, så kan alle offentlige instanser det samme. Nedre Telemark tingrett har som nevnt allerede gjort det.
Som ekstrabonus har landets øverste politiledelse gitt voldsmannen hans veto – og så helt gratis da, du! – og slik oppmuntret til ytterligere voldsutøvelse. For når grupper tvinger gjennom en kraftig innskrenkning i ytringsfriheten i en fri, demokratisk rettsstat med et de facto blasfemiforbud ved å enten true med eller utøve vold, hva forhindrer andre grupper i å true med eller utøve vold for å få gjennom sin sak?
Det er ikke verst for en paragraf som etter sigende ikke er noen fare for ytringsfriheten, ikke er basert på subjektive følelser/fortolkninger og slett ikke kan tolkes i Bjørnlands retning. Så da lurer jeg litt på hva som har gått galt? Paragraf-forsvarerne kan nok forklare, og det gjør de sikkert hvert øyeblikk nå.
Men det er kanskje ikke så lurt å holde pusten mens vi venter.
Kampen mot §185 er ikke over, så hvis du enda ikke har undertegnet, delt eller anbefalt oppropet mot § 185, gjør det nå! Debatten pågår fremdeles i forskjellige aviser og forum.
Mener du at hatparagafen (§ 185) bør fjernes eller som et minumum revideres slik at religion og livssyn utgår? Støtt gjerne Gjenstridig.no ved å like og dele artikkelen eller gi en skjerv til driften på Vipps 918 18 142 eller Paypal.