Dagsavisen forteller om muslimske «Josefs» lange lidelseshistorie på Ekeberg barneskole, hvor han jobbet som vikar. «Josef» nektet å håndhilse på kvinner og å bære ut brett med smørbrød hvis det var leverpostei på dem.
Svin er jo urene greier, men de aller, aller fleste muslimer er av den oppfatning at det kun dreier seg om innvortes bruk. Det samme gjelder for øvrig alkohol, hvis emballasje et mindretall og/eller islamister har lyktes i å overbevise europeiske myndigheter og diverse arbeidsgivere om at de ikke en gang kan ta på i jobbsammenheng. Disse er med rette å anse som fundamentalister.
Dagsavisens journalist synes ikke desto mindre fryktelig synd på «Josef», og lar ham avslutte offerhistorien med selveste Arnulf Øverlands Du skal ikke tåle så inderlig vel osv osv.
«Josef» hadde nemlig et vikariat, og da det ble avsluttet, fikk han det Dagsavisen kaller «den knusende beskjeden fra skolen»: vikariatet ble ikke forlenget. Det ligger for så vidt i sakens natur – vikariater er nettopp vikariater og ikke faste stillinger – men nok om det. «Josef» føler seg diskriminert og ved hjelp av Organisasjon mot offentlig diskriminering (OMOD) og leder Akhenaton Oddvar de Leon, har han klaget både Ekeberg skole og NAV inn for Diskrimineringsnemda.
Josef forteller at han under hele prosessen var ærlig om sin religiøse praksis.
– For å unngå misforståelser forklarte jeg allerede før jeg kom på jobbintervju at jeg av religiøse årsaker ikke håndhilser på kvinner. Jeg har vært konsekvent i min tydelighet sånn at det ikke kunne oppstå noen misforståelser, presiserer han.
Rektor Bente Alfheim husker saken godt og sier at hun ønsket å gi «Josef» en sjanse, men er like tydelig som «Josef» på at skolen oppfattet hans religiøse praksis som et problem:
– Vi sa hele tiden at det var et problem, vi sa aldri at vi aksepterte det. Vi var likevel åpne for inkludering, og ville gi ham en mulighet, forklarer hun.
Nav innvender i et brev til Diskrmineringsnemnda at «det er helt ufravikelig for han at han ikke ønsker å bære et fat med leverpostei på fra kjøkkenet og ut til barna på SFO».
Dette fant imidlertid Josef og skolen en løsning på.
Josef ble også tilbudt en 90 prosent stilling slik at han kunne få tid å dra til moskeen sin hver fredag.
Problematikken i forbindelse med «Josefs» private overbevisning var oppe til debatt flere ganger i løpet av den tiden han jobbet som vikar. Alfheim sier at hun fikk flere klager fra kvinnelige kollegaer som følte seg krenket og mener at «Josefs» atferd ikke er forsvarbar:
– Tilbakemeldingene kom fra kvinnelige lærere etter at de opplevde at han avviste håneden deres. Jeg kan ikke se hvordan vi kan forsvare verken overfor ansatte, foreldre eller elever at han ikke hilser, og at han da representerer det skolen står for, konkluderer hun.
Da vikariatet nærmet seg slutten, fikk «Josef» beskjed om at det ikke ville bli forlenget hvis han ikke endret praksis og begynte å håndhilse på begge kjønn. Det ville han ikke, og dermed fikk han også avslag på søknad om sosialstønad fra Nav med begrunnelsen at han hadde «takket nei til videre arbeid». Følgelig er også Nav klaget inn for Diskrimineringsnemda.
Men Nav har rett, for det var det «Josef» gjorde. Det har hele tiden vært hans personlige valg; religion og religiøs praksis er ikke noe man blir født med. Man velger selv. Det står man fritt til i et samfunn med religionsfrihet. Det man ikke står fritt til, er å lempe konsekvensene av egen religiøse tro over på omgivelsene og/eller kreve at omgivelsene tilpasser seg denne. Og heller ikke eventuelle utslag i jobbsammenheng, som for eksempel å nekte å håndhilse og nekte å servere elever brødskiver med leverpostei. Her var det ikke en gang snakk om å ta på maten, bare å bære den ut på et brett.
En liten setning forteller også en hel del om «Josefs» kvinnesyn, for han unnlater å ta dem i hånden for «å skape færre fristelser». Jeg vet ikke, jeg, men en voksen mann som er så opptatt av sex at han blir fristet av å ta kvinner i hånden – eller tror at vedkommende kvinne blir det av å ta ham i hånden – er muligens ikke en mann foreldre vil ha nærheten av døtrene sine under obligatorisk skolegang. Kvinner er mennesker, ikke vandrende kjønnsorganer.
Rektor Alfheim er da også forbilledlig klar i målet:
– Vi som skole og jeg som leder kan ikke si at vi aksepterer at det ikke hilses på kvinner, for det måtte jo jeg da akseptert. Det kan jeg ikke. Ved å ansette ham så sier jo jeg og skolen at det er greit. Hvordan skulle jeg forklart det overfor elever for eksempel, som vi har et oppdrageransvar for?
Men sakene skal avgjøres av Diskrimineringsnemda i november, og Akhenaton Oddvar de Leon er spent på utfallet, som han mener vil skape presedens.
Diskrimineringsnemda kan med fordel se til Sverige, som har hatt en rekke lignende tilfeller.
Det statlige Diskrimineringsombudet (DO) har konsekvent gitt muslimske personer som nekter å håndhilse medhold og ført flere saker mot arbeidsgivere på disses vegne. Det har så langt hersket en påfallende redsel for å sette ned foten for arbeidstagere som prakker sin religiøse tro over på omgivelsene, så de fleste har gitt etter og utbetalt erstatning. Men DO har i likhet med OMOD incentiv til å kjøre så mange saker av denne typen som mulig; det er rett og slett nødvendig for å forsvare sin eksistensberettigelse og således opprettholde eget livsgrunnlag. Lite eller ingen diskriminering er regelrett dårlig nytt for instanser som DO og OMOD. Så opptrer de da også deretter og ser diskriminering alle steder.
Men i april skjedde det saker og ting i Sverige. For første gang ble en sak av denne typen avgjort i Arbeidsdomstolen, som er landets høyeste rettsinstans for arbeidsrettslige tvister.
Saken er til forveksling lik «Josefs»:
Muslimske Fardous El-Sakka jobbet som vikar på Kunnskapsskolen i Helsingborg, men nektet å håndhilse på en mannlig kollega av religiøse årsaker. I stedet la hun hånden på hjertet og bøyde hodet på tradisjonelt islamsk vis, men den mannlige kollegaen mente seg diskriminert og klaget til rektor: – Han følte seg utrolig diskriminert av henne. Jeg innkalte Fardous og hun bekreftet det han fortalte. Dette er en skole som ikke gjør noen forskjell på mennesker eller behandler personer ulikt. Det er hva vi lærer våre elever og slik må vi som personale også agere selv, sa rektor Lidija Münchmeyer til Expressen.
El-Sakka fikk ikke flere vikariater, og klaget kort etter til DO og krevde en erstatning på 120 000 kroner fra skolen. Det juridiske ombudet hennes mente at skolen hadde stilt henne overfor et ultimatum. Skolen sto imidlertid på sitt og saken gikk til Arbeidsdomstolen, som avslo kravet om erstatning. I dommen heter det at skolen handlet rett, at El-Sakkas vitnemål ikke er tilforlatelig og at hennes egen opptreden overfor rektor var medvirkende til at hun ikke fikk flere vikariater.
Avgjørelsen i Arbeidsdomstolen forventes å skape presedens.
Og det er nok på tide, for disse problemstillingene har så langt blitt snudd fullstendig på hodet. I velvillige medier fremstilles de ofte slik som i VG:
Stenges ute fra boligmarkedet fordi renter er «forbudt»
For dem er renter forbudt. Derfor må Husein og Fosia leie den 80 kvadratmeter store leiligheten i Gamle Oslo – for 17 000 kroner måneden. De mener det stopper dem fra å bli integrert i Norge.
Nei, de stenges ikke ute fra boligmarkedet; de stenger seg selv ute. «Det» stopper dem ikke fra å bli integrert i Norge; de stopper seg selv fra å bli integrert i Norge.
Det er en viss forskjell.
Når man selv velger å stille seg utenfor samfunnet slik «Josef», Husein og Fosia gjør, får man også finne seg i å leve på utsiden. Det er ikke omgivelsenes ansvar eller skyld. Religionsfriheten innebærer ikke at man fritt kan lempe alle konsekvenser av egen tro over på samfunnet og heller ikke at samfunnet skal finansiere livsførselen som springer ut av denne troen. I tillegg gjelder religionsfriheten alle, også de som ikke ønsker å forholde seg til religion eller andre menneskers private tro i det hele tatt.
Myndighetene og diskrimineringsombudene burde snart manne seg opp til å gjøre det klart for særlig fundamentalistiske muslimer at de og deres religiøse praksis ikke har noen slags forkjørsrett i samfunnet.