Vi ser det stadig oftere; en liten klikk med – ofte statsstøttede – heltidsaktivister finner noe en eller annen har sagt på sosiale medier som de ikke liker, og lager øyeblikkelig storm i et vannglass. De roper på deplattforming, boikott – hvis det f.eks. dreier seg om et firma som enten har feil holdninger eller annonserer på feil sted – eller klager til arbeidsgiver i håp om at vedkommende i beste fall får sparken, i verste fall refs (litt skuffende, selvsagt, men det er da i hvert fall noe).
De gjør sitt beste for å suge alt surstoffet ut av det offentlige ordskiftet, avsporer der de kan og kjører ellers rene svertekampanjer i håp om at de selv blir enerådende når det gjelder å bestemme hva folk kan si og ikke, på hvilken måte de kan si det og hvem som kan si noe om hva. Representanter for et totalitært tankesett er bare fornavnet på dette miljøet og dertilhørende aktivister.
De innbiller seg intet mindre enn at de har rett til å legge premissene for hele samfunnsdebatten og å bestemme hva andre mennesker kan tenke, mene og si – og ikke minst: hvilken måte de skal gjøre det på.
Og det er ikke så rart, for politikere, medier og firmaer faller deprimerende ofte til fote, gjør som de blir diktert og fremsier den ene uoppriktige unnskyldningen etter den andre. Det hele er så kvelende at selv det mest fredsommelige vesen kan føle behov for en utblåsning eller fem.
Som i dag, hvor gleden er stor i det identitetspolitiske miljøet fordi en Frode Helland, professor i nordisk litteratur, har skrevet en bok med tittelen «Rasistisk retorikk», som forhåpentligvis vil ta rotta på alle de gjenstridige meningsmotstanderne som finnes her i verden. Helland har følgelig viet et helt kapittel til den verste av de verste, Kjetil Rolness, som ifølge en besynderlig artikkel i Klassekampen er en «retorisk entreprenør» som angivelig har «flyttet grensene for hva som kan sies om minoriteter i norsk offentlighet» – men altså uten at han selv krysser de samme grensene. Forstå det det som vil.
Men i en diskusjon om saken på FB er en kjent forfatter faktisk så frekk at han kort og godt avskriver hele greia med et: «Det har i det siste blitt relativt innafor å replisere «Kyss meg i ræva» til noen av de mer krampaktige av Klassekampens tekster.»
Det har han rett i. «Kyss meg i ræva» kvalifiserer riktignok ikke som argument, men det er det eneste argumentet vi egentlig trenger stilt overfor totalitære identitetspolitikere som bevisst tømmer språket vårt for innhold og endrer definisjoner av ord for at det skal bli umulig å føre en normalt saklig eller kritisk offentlig samtale om viktige samfunnsspørsmål.
Vi bør nemlig slutte å la dem innbille seg selv og andre at de har definisjonsmakt og rett til å bestemme premissene for det offentlige ordskiftet.
For mitt eget vedkommende fikk jeg f.eks. tidligere i år streng beskjed fra fast spaltist i Morgenbladet Nora Mehsen om at jeg «ikke var velkommen i hennes homokamp». Det fantes bare ett opplagt svar til det: jeg hadde da heller ikke spurt. Det har seg nemlig slik at jeg ikke trenger Mehsen og meningsfellers tillatelse eller bifall til noe som helst. Det er det ingen andre som gjør heller. Vi har alle rett til – innen for lovens rammer, selvfølgelig – å si hva vi vil, når vi vil, i forhold til det temaet vi vil og på den måten vi vil. Hverken mer eller mindre.
Så «kyss meg i ræva» er et høyst passende svar til alle som innbiller seg selv eller andre noe annet. Eller som det for tiden lyder på godt norsk: Fuck off – og ta det oppblåste selvbildet og den autoritære mentaliteten deres med dere.
Tenk at en skulle komme dithen at banneord skulle føles så befriende, du!