Danmarks burka-forbud i det offentlige rom trådte i kraft 1. august, og her hjemme har vi etter mye om og men fått innført forbud mot ansiktstildekning i undervisningssituasjoner. Selv soleklare ting tar tid.
Som vanlig ser vi motstandernes selvmotsigende argumentasjon i fri dressur. Det ene argumentet går ut på at niqab/burka ikke må forbys, da dette er et brudd på den enkeltes tros- og ytringsfrihet. De avviser at det dreier seg om å komme religiøs/kulturell undertrykkelse til livs, for kvinnene er frie og velger dette selv. Den siste påstanden blir ofte brukt av hijab-aktivister og islamister.
I neste øyeblikk heter det at ansiktstildekning ikke må forbys fordi det vil stenge undertrykkede kvinner, som er påtvunget plagget, ute fra samfunnet og utdanning, hvilket ellers kan bidra til å frigjøre dem fra både undertrykkelse og tvang.
Vi vet at tvang forekommer, men ikke i hvilken utstrekning. Det kan skyldes at vi ikke har villet vite, og at myndighetene så langt ikke har hatt lyst til å stille spørsmål om hvorvidt valgfriheten er reell når man er blitt sosialisert, enten verbalt eller pådyttet tildekning, til at ærbare kvinner dekker seg til, at man ikke er god nok muslim eller enda verre: kommer til helvete om man lar være, fra man var knøttliten.
Med niqab-brukerne stiller det seg annerledes. Det er nær sagt ingenting som tyder på at disse kvinnene er tvunget til det. Miljøet er lite og så godt som alle hevder at det skjer frivillig og på tross av foreldre/slektninger. Det er da også flere etnisk norske konvertitter i denne gruppen, så det er ingen grunn til å ikke tro dem på deres ord: de har valgt det selv.
Da står vi igjen med at de frivillig har tilsluttet seg og dermed representerer en av planetens mest menneskefiendtlige, intolerante og voldelige ideologier, og hvorfor i all verden skal vi tolerere, finansiere og utdanne dem?
De følger en særdeles ondartet tolkning av islam som kalles salafisme. Den inneholder hele herligheten med beinhard sosial kontroll av alt og alle, barbariske straffer som amputering av lemmer eller pisking for småkriminalitet, steining for saker som tilhører privatsfæren og slakting av homofile eller enhver annerledestenkende. Det er en ekstraordinært blodtilsølt og -tørstig islamvariant, og de fleste muslimer liker den da heller ikke. Det er det en grunn til: i hjemlandene er det andre muslimer som lider mest under den. Det har de imidlertid så smått begynt å gjøre i Europa også, for salafismens tilhengere er like nidkjære og aktive som de er truende, og de tilegner seg og utøver først og fremst makt i innvandrertette områder.
De som tilslutter seg dette – og frivillig ifører seg dens fremste uniform – er ikke passive ofre. De er ikke undertrykket. De er undertrykkere, og det stiller jo saken i et helt annet lys enn visse toleranseriddere forsøker å fremstille den.
Som den britisk-amerikanske legen og praktiserende muslim Qanta A. Ahmed – som støtter burka/niqab-forbud – skriver:
Når noen i dag dekker hele ansiktet bak et slør – fremfor alt i et moderne, sekulært samfunn – kan det tolkes både som et symbol på kulturelt kvinnehat og en politisk markør for islamistiske sympatier.
Danmarks forbud mot niqab fortjener en hyllest som en sterk og avgjørende stillingstagen for å beskytte både det sekulære, liberale demokratiet og alle innbyggere og medborgere i Danmark, ikke minst pluralistiske muslimer som ellers vil bli truet til taushet av antidemokratiske islamister.
Ahmed vet antagelig litt mer om hva hun snakker om enn for eksempel leder for Studentparlamentet på OsloMet, Bjørn Harald Hegreberg Garborg, for hun har bodd i Saudi Arabia og følt salafismens menneskefiendtlighet og kvinnehat på pelsen.
Så kan de påstå, som mange gjør, at de naturligvis tar avstand fra den morderiske delen av salafismen, men det er like troverdig som om nynazister skulle ta avstand fra Holocaust og øvrig etnisk rensing, men ellers være åpen tilhenger, iføre seg SS-uniform og påstå at de bare følger den gode delen av nazismen: du vet; den som fikk orden på tysk arbeidsledighet og var flinke til å bygge veier og sånn. Det er fullstendig absurd og vedkommende ville naturligvis ikke bli trodd. Det bør ikke niqab-brukerne heller.
Det er ikke rart frie folk, av alle slag, reagerer negativt på å se heltildekkede kvinner i gatebildet; det er som å se Taliban midt blant oss og det finnes ingen sunne samfunn på hele kloden som ønsker seg noe slikt.
Det bare å innse: en religionspolitisk retning som fordrer at kvinner må dekkes til som svartkledde skrømt, er forferdelig dårlig nytt for ethvert samfunn den slår seg ned i.
Så i hele den islamske verden ser vi da også kvinner – og deres mannlige støtter – stå opp mot et voldelig patriarkat og et kvinnehat historien knapt har sett maken til, og det fremste symbolet på denne kampen er å kaste av seg påtvunget tildekking. De gjør det med en helt reell risiko for liv og helse.
I Europa derimot, benytter frie, trygge borgere friheten sin til å enten tilslutte seg svineriet eller støtte det. Utrolig nok, men det er naturligvis enkelt å være gratispassasjer for noe en selv blir den siste som får svi for.
Som nevnte Bjørn Harald Hegreberg Garborg, som akter å møte opp i finlandshette på skolen i det øyeblikket en niqab-salafist blir utvist.
— I dag ønsker vi igjen å formidle at et forslag som har som hensikt å stenge ute en gruppe mennesker fra høyere utdanning ikke er akseptabelt, og at vi ikke kommer til å gi oss før utdanning er tilgjengelig for alle, sier han til Khrono.
Nei, de blir ikke stengt ute – de stenger seg selv ute. Og får de makt som de har akt, stenger de faktisk alle andre ute. De som overlever, vel og merke.
Det føles nok godt i hjertene til de som fremstår som niqab-tolerante, men de er faktisk alt annet. De tror de har valgt å støtte liberalt demokrati, individets frihet, religionsfrihet, beskyttelse av minoriteter, frihet fra undertrykkelse, ytringsfrihet, fred, fordragelighet og mangfold. I realiteten har de valgt å støtte det motsatte.
Så beklager gutter og jenter: dere mener sikkert vel, men dere har stilt dere på helt, helt feil side!