Innvandringsliberale partier og personer liker ikke å skifte mening, og en vanlig metode for å slippe å forholde seg til identifiserte problemer er å la være å snakke om dem eller hevde at vi ikke vet nok om dem til å mene noe fra eller til. En vanlig forhalingsteknikk – samtidig som man utviser en tilsynelatende handlingskraft – er derfor å foreslå nok en undersøkelse eller et utvalg som kan se nærmere på saken, helt uanfektet av alt det materialet som finnes på området fra før.
Denne gangen er det Det radikale venstre, som sammen med Socialistisk Folkeparti og Enhedslisten går i regjering med Socialdemokraterne.
Det radikale venstre ønsker en liberalisering av dansk innvandrings- og asylpolitikk, og går nå inn for å gjeninnføre morsmål i dansk grunnskole som en offisiell «anerkjennelse av innvandrereres familiebakgrunn». Partiet hevder at dette vil motvirke innskrivninger til muslimske friskoler, som på bare tre år har økt med hele 25 prosent.
«Der er to ting i det her. For det første bekymrer det mig, når forældre til elever med anden etnisk baggrund end dansk siger, at det faglige niveau i folkeskolen er for lavt. Og det bekymrer mig, at de samme forældre ikke mener, at deres børn bliver anerkendt i det, der burde være den fælles skole», siger børne- og undervisningsordfører for Radikale Venstre Lotte Rod til folkeskolen.dk
Derfor vil hun gerne have modersmålsundervisningen tilbage i folkeskolen.
For å rettferdiggjøre tiltaket politisk, tyr Rod til en aldri så liten usannhet:
«Vi ved fra flere undersøgelser, at modersmålsundervisningen styrker eleverne fagligt, også inden for dansk og matematik. Samtidig vil en styrkelse af modersmålsundervisningen sende et signal til familierne om, at deres familiebaggrund anerkendes. Det burde jo være en resurse at være tosproget og ikke et skældud-ord», siger Lotte Rod.
Og som vanlig fra innvandringsliberalt hold etterlyser hun flere undersøkelser av problematikken:
Selvom flere undersøgelser peger på, at der er en sammenhæng mellem modersmålsundervisning og elevernes faglige kunnen, vil Lotte Rod gerne have endnu mere viden om effekten af modersmålsundervisning.
«Det er også derfor, jeg er glad for, at vi i regeringsgrundlaget har skrevet, at vi vil prioritere modersmålsundervisningen. På hvilke klassetrin har modersmålsundervisningen eksempelvis den største virkning? Det må vi undersøge», siger Lotte Rod.
Men det er allerede undersøkt. I perioden 2013-2015 gjorde Det danske undervisningsministeriet tre store forsøk med morsmålsundervisning og språkstøtte. Undersøkelsen omfattet 6 300 elever i hhv. 1, 4 og 5 klasse, og man prøvde ut flere tiltak som f.eks. morsmålsundervisning, ekstra dansktimer og timer i allmen språkforståelse hvor elevene jobbet med språklige uttrykk og begreper.
Konklusjonen? Det virker ikke. Tiltakene hadde ingen effekt: – Hovedkonklusjonen er at vi i Danmark stadig leter etter gode metoder som kan hjelpe denne gruppen barn, som helt klart klarer seg dårligere i utdanningssystemet enn barn med dansk bakgrunn. Forsøkene med morsmålsundervisning, ekstra timer og språkstøtte har ikke vist noen effekt på innvandrerelevenes kunnskaper i dansk, sa professor Simon Calmar Andersen fra Institutt for statskunnskap på Aarhus Universitet, som ledet forskergruppen bak analysene.
– Vi må konstatere at morsmålsundervisning er en blindvei rent pedagogisk. Det virker ikke, sa undervisningsminister Merete Riisager. På spørsmål om hva Danmark skal gjøre nå, svarte Riisager rett ut at man ganske enkelt ikke vet: – Vi står med en meget stor og voksende gruppe elever, hvor vi mangler pedagogiske verktøy for å kunne hjelpe dem. Det vanskelige spørsmålet er hva som virker.
I følge Rod burde det å være tospråklig være en ressurs, og det er det. Men selv om innvandrerbarn fra særlig Afrika og det islamske Asia kalles for «tospråklige», er de i realiteten ikke det, for alt for mange møter opp på skolen med så dårlige språkferdigheter at de er det Riisager kaller «dobbelt halvspråklige». Selv i tredje generasjon, som altså er født i Danmark av en eller to foreldre som også er født i Danmark, finnes det store grupper elever som kan så dårlig dansk at de ikke er i stand til å følge alminnelig undervisning. Noen kan til og med så dårlig dansk når de begynner på skolen at de blir satt i klasser med nyankomne asylsøkere.
Flere som er for morsmålsundervisning i skolen støtter seg på en undersøkelse fra Anvendt KommunalForskning (AKF) fra 2011, som viser at «tospråklige» elever i Danmark og Sverige som deltar på frivillig morsmålsundervisning på egen fritid, klarer seg litt bedre i lesning og matematikk enn andre «tospråklige». Problemet er at dette resultatet ikke lar seg overføre til grunnskolen sånn uten videre, ettersom undervisningen altså foregår på frivillig basis. Den registrerte bedringen kan således skyldes at elevene er mer skolemotiverte eller at de har familier som prioriterer barnas utdannelse. På dette grunnlaget oppfordret det daværende skolerådet Undervisningsministeriet til å iverksette de store undersøkelsene, hvilket ble gjort i 2013.
Det går faktisk så dårlig på skolen med tredje generasjons innvandrere fra Afrika og det islamske Asia at det er politisk flertall for å regne også tredje generasjon inn i innvandrebefolkningen. For i mai 2017 bekreftet den nye utgaven av undersøkelsen Pisa Etnisk, som ser spesielt på hvordan innvandrere og etterkommere klarer seg i skolen, at det var liten eller ingen endring av det markante gapet mellom skoleresultatene til etnisk danske elever og innvandrere/andre generasjon med ikke-vestlig bakgrunn sin fremkom i 2000. Dette til tross for danske myndigheters store satsinger på dette området. I 2012 viste tall fra København kommune at annenhver gutt med innvandrerbakgrunn forlot folkeskolen som funksjonell analfabet. Fremdeles går mange ut av grunnskolen med så dårlige kunnskaper at de ikke kan klare en ungdomsutdannelse.
Med Riisagers ord: Vi står med en meget stor og voksende gruppe elever, hvor vi mangler pedagogiske verktøy for å kunne hjelpe dem. Og likevel vil partier som Det radikale venstre liberalisere innvandrings- og asylpolitikken og således sørge for tilvekst til den allerede store og voksende gruppen. Hvorfor?
Det er fort gjort å mistenke at det skyldes stemmefiske mer enn personlig politisk overbevisning. Det radikale venstre gikk nemlig kraftig frem i Folketingsvalget som følge av moskèmiljøers massive mobilisering i innvandrertette bydeler, hvilket har vakt en viss bekymring og debatt i Danmark.
Ikke uten grunn, for blokkstemmer har alltid en politisk prislapp. Klanledere og religiøse overhoder gir som kjent ikke ved dørene. Forsøk på eller relle hestehandler med klan- eller religionbasert stemmeavgiving blir avslørt med jevne mellomrom i Vesteuropa, senest ved fjorårets valg i Sverige. Der avslørte SVTs Uppdrag Granskning (UG) forsøk på hestehandling med stemmer mellom Alby moskè og Moderaterna, og stemmemeforhandleren mellom partiet og moskèen var Moderaternas polititiske motstander og gruppeleder for Miljöpartiet i Botkyrka Ali Khalil. Han har flere tunge poster i Botkyrka og sitter i kommunestyret. Dette tyder på at egen kulturbakgrunn og religion trumfer politikk og lojalitet til eget parti i visse miljøer. I Alby moské fikk således Moderaternas Stina Lundgren tilbud om tusenvis av stemmer, nok til å kunne innebære et politisk maktskifte i kommunen – hvis Moderaterna sa seg villige til å innvilge en byggesøknad om en ny moské. Som gjenytelse ville imamene og forsamlingens øvrige ledere bruke fredagsbønnen til å oppfordre menigheten til å stemme på Moderaterna.
Nå er det tydeligvis Det radikale venstres tur til å takk for stemmene, for hvorfor ellers skulle de lansere et dødfødt forslag som dette? Det finnes nemlig så mange undersøkelser og rapporter som klart identifiserer problemer med ikke-vestlig innvandring og integrering, men innvandringsliberale ser suverent bort fra dem og i knipetak – når de skjønner at de må forholde seg til det hva enten de vil eller ei – forhaler de bare ved å etterlyse enda flere undersøkelser og rapporter. Og derfor har innnvandrings- og integreringsdebatten det til felles med klokken at den går og går og aldri kommer til døra. Hvert år er det alltid noen som vil finne opp kruttet på nytt, og nekter å forholde seg til den kunnskapen som allerede finnes, for ikke å snakke om kunnskapsmateriale om nøyaktig samme problemstillinger i andre land.
Det bør innvandringsliberale partier, personer og organisasjoner ikke slippe unna med lenger. De som andre vet om de problemene som allerede eksisterer, og når de da tar til orde for å øke innvandringen og dermed problemene, bør de avkreves et konkret svar på hva de akter å gjøre med det og utfordres når de kommer med tiltaksforslag som både de og vi vet at ikke virker.
For noen betaler nemlig prisen for overmotet og den villede ignoransen deres: europeiskfødte barn av innvandrere, som får stadig færre forutsetninger for å klare seg godt som frie, samfunnsnyttige borgere i Europa.
Likte du det du leste, mener at det trengs alternativer til de etablerte mediene eller at krass kritikk av det bestående er nødvendig? Støtt gjerne Gjenstridig.no ved å like og dele artikkelen, eller ved å støtte enkvinnesdriften på Vipps 918 18 142 eller PayPal.