– De er unge, sinte og tar til orde for folkemord og å kaste ut migranter. De tror på «Den store utskiftningen», heter det i Aftenposten. Artikkelen om uttrykket «Den store utskiftningen» (The great replacement), som er hentet fra boken til den franske filosofen og forfatteren Renaud Camus, er begått av Harald Stolt-Nielsen, som totalt ukritisk gjengir en forsker Cathrine Thorleifsson ved senter for ekstremismeforskning ved Universitetet i Oslo (C-rex) som beskriver «Den store utskiftningen» som «en hvitnasjonalistisk, høyreradikal konspirasjonsteori».
– Dette er et globalt fenomen. Sentralt står forestillingen om hvitt folkemord, at den hvite rasen er truet av masseinnvandring og er i ferd med å bli erstattet av migranter, sier hun.
Skjønner? Mener du at det pågår en befolkningsutskiftning i form av masseinnvandring, så stiller du i kategori med ikke bare høyreekstreme nasjonalister, men med massedrapsmenn. Fy, for en svinepels du er!
Stolt-Nielsen legger til for egen regning:
Unge, hvite menn mener de bevisst blir erstattet av ikke-europeiske innvandrere. Denne konspirasjonsteorien har blitt brukt av massemordere for å begrunne egne drapshandlinger. Teorien har lenge vært til stede i høyreradikale miljøer i Europa, men ny forskning viser at den omfavnes av langt flere enn kun dem som hører til de minste og mest radikale miljøene.
Det er den, men det er fordi den nettopp ikke er en teori – langt mindre en konspirasjonsteori – men et beviselig faktum. Å fabulere om årsaker, som at det skjer bevisst og at «hvite lands» – nå som hudfargebeskrivelser er siste skrik i antirasistiske kretser – myndigheter er pådrivere for et folkemord fordi de ønsker det, er konspirasjonstenking. Men at disse landenes innfødte befolkning, og ikke minst samfunnsinnretning, er truet av masseinnvandring og i ferd med å bli erstattet av migranter, er det derimot ikke.
Folk ser hva de ser. De ser at befolkningssammensetningen i storbyene deres er radikalt forandret. De ser også at nabolag, lokalsamfunn og hele bydeler går samme vei. Og det hjelper bare ikke at myndigheter, medier, interessegrupper, «forskningsmiljøer» med tilhørende aktivistforskere ønsker å ugyldiggjøre menigmanns faktuelle observasjoner og henvise dem til skammekroken.
Det er et udiskutabelt faktum at fødselsratene i hele EU, EØS-land og USA er negativ: Den etnisk innfødte befolkningen reproduserer seg ikke, den synker. Likevel økte EUs befolkning med en million på ett år mellom 2018 og 2019, og det skyldes utelukkende innvandring.
Norge er ikke er medlem av EU, men vi befinner oss i samme situasjon. Nær sagt all befolkningsvekst her i landet er innvandringsdrevet og det har den vært siden 2004. Og den er både stor og rask. Bare mellom 2004 og 2013, falt majoritetsgruppens – født i Norge med bare norske foreldre og besteforeldre – andel av befolkningen fra 85 til 77 prosent. Innvandrere og etterkommere, statistisk benevnt som «innvandrerbefolkningen», utgjør i dag 17,3 prosent av det totale folketallet.
Statistisk Sentralbyrå (SSB) opplyser da også at antallet stemmeberettigede ved årets kommunevalg er på 4,2 millioner, opp fra nærmere 3,8 millioner i 2011. Det er rundt 400 000 nye stemmeberettigede på bare åtte år, og innvandring står for tre fjerdedeler av økningen. Av alle stemmeberettigede i 2019 utgjør norske statsborgere med innvandrerbakgrunn 293 500 – opp fra 181 800 i 2011. Utenlandske statsborgere utgjør nå 388 900, opp fra 207 000 i 2011. Til sammen utgjør disse to gruppene hele 682 400 av landets 4,2 millioner stemmeberettigede. For bare 8 år siden utgjorde de samme gruppene 388 800 av landets stemmeberettigede. Der disse to gruppene utgjorde 10,2 prosent av alle stemmeberettigede i 2011, utgjør de nå 16,2 prosent. Det er en formidabel økning. Så sent som i 1999 var den samme andelen 5,4 prosent. Og det er gruppene fra land i Afrika og det islamske Asia – som begge omfatter Midtøsten – (R3-land) som vokser raskest.
Oslo har i mange år vært en av byene i Europa med desidert høyest befolkningsvekst, og andelen innvandrere og utenlandske statsborgere med stemmerett således blitt skyhøy: fra 15,2 prosent i 1999, til 24,7 prosent i 2011 og hele 30,6 prosent i år. Oslo forventes for øvrig å vokse med nærmere 200 000 i løpet av de neste 21 årene. I følge SSBs mellomalternativ vil nærmere halvparten (47 prosent) av Oslos innbyggere i 2040 være innvandrere eller etterkommere. Slår høyalternativet til – og den reelle innvandringen til Norge har i en årrekke vært høyere enn dette – vil innvandrere og etterkommere utgjøre 56 prosent av Oslos befolkning i 2040. Selv Dagbladet kaller det en befolkningseksplosjon.
De fleste har nok fått med seg at Sverige vokser rekordraskt, med en økning på 10 prosent i perioden 2000 til 2015. I januar 2017 passerte innvandrere fra Syria Finland som det vanligste landet for utenlandsfødte. Finland har siden 1940-tallet vært det vanligste fødselslandet for innvandrere i Sverige, men ved årsskiftet ble denne gruppen forbigått av personer født i Syria. Befolkningsveksten i Sverige er eksplosiv. I 2004 gikk Sverige fra å være 8 til 9 millioner innbyggere, hvilket tok cirka 34 år. Å passere 10 millioner innbyggere tok derimot snaue 12 år. Landets befolkning vokser altså nå tre ganger så raskt nå som i de forutgående tiår.
Men skal vi tro Store Norske Leksikon, vokser Norge enda raskere:
I januar 2017 passerte Sveriges folketall 10 millioner. Tilveksten har i senere år vært relativt høy, 10 prosent i perioden , mot 2 prosent for Europa som helhet. Norge hadde i samme periode en folketallsvekst på 16 prosent.
Og veksten skyldes altså ikke det som kalles «naturlig tilvekst» – fødsler – men innvandring og innvandreres fødselsrater. Innvandrere fra Somalia, som først begynte å komme til Norge i 1998, har gått fra å utgjøre nærmest 0 personer til å bli landets største R3-gruppe på nærmere 40 000 personer på bare 21 år. De har da også, sammen med personer fra Eritrea, landets desidert høyeste fødselsrater på hele 3,16 barn per kvinne. Til gjengjeld har de landets desidert laveste arbeidsdeltagelse og desidert høyeste forbruk av trygdeordninger.
Det koster allerede dyrt: I 2017 gikk over halvparten (56 prosent) av all sosialhjelp i landet til innvandrere, og 86 prosent av dette går til innvandrere fra Afrika og Asia. I Oslo er tallene enda verre: der går hele 71 prosent av all sosialhjelp til innvandrere. Det er en kraftig økning, for så sent som i 2016 utgjorde innvandrere og etterkommere 49 prosent av landets sosialhjelpmottagere.
Men dette er nåtid og fortid. Over til nærmeste fremtid og da særlig utviklingen på det afrikanske kontinentet.
I januar 2015 advarte tre av Europas ledende demografer – David Coleman, Poul Christian Matthiessen og Dick van de Kaa – om at den historisk høye tilstrømningen Europa til da hadde opplevd, bare ville være et skvulp i forhold til hva som vil komme fremover, og påpekte at Europa ikke kan fortsette å ta i mot befolkningsoverskuddet fra mislykkede stater i Afrika og Midtøsten.
De hadde selvfølgelig FNs kontor for befolkningsprognosers fremskriving i bakhodet. Den er hårreisende lesning, til tross for at den er totalt underkommunisert – i den grad den kommuniseres i det hele tatt – i Europa og det øvrige Vesten. Kort forklart vil dagens 7,5 milliarder øke til 9,5 milliarder innen 2050 – altså innen 32 små år. Mer enn halvparten av veksten vil skje på det afrikanske kontinentet, hvor befolkningen vil mer enn doble seg til 2,4 milliarder innen 2050. Nigerias befolkning alene forventes å overstige USAs i løpet av de neste 32 årene. Befolkningen vil faktisk fortsette å øke selv om det skulle bli et fall i det gjennomsnittlige antallet fødsler per kvinne, og FN forventer at folketallet på det afrikanske kontinentet kan øke til så mye som 4,2 milliarder – mer enn 35 prosent av jordens samlede befolkning – i 2100. Flere andre land, blant dem Indonesia og Pakistan, vil også få en betydelig befolkningsøkning i samme periode.
Den totale fertilitetsraten på det afrikanske kontinentet er hele 88 prosent høyere enn i resten av verden. Alene i 2015 økte således befolkningen i Afrika med 30 millioner. Om 32 år vil den årlige veksten være på 42 millioner mennesker; i 2050 vil hele fire av ti av alle verdens barn vil være afrikaner.Sannsynligheten for at de afrikanske landenes sosiale, økonomiske og kulturelle utvikling vil klare å holde tritt med en så eksplosiv befolkningsvekst er praktisk talt lik null. Ifølge lektor ved Center for Afrika-studier Stig Jensen er f.eks. Nigeria allerede i dag ute av stand til å brødfø sin egen befolkning.
Professor i antropologi og Afrika-ekspert Stephen Smith fastslår at befolkningseksplosjonen på det afrikanske kontinentet vil føre til en enorm innvandring til Europa. I april 2018 nevnte selv den franske presidenten Emmanuel Macron Smiths prognoser i en tale til befolkningen: – Europa står overfor en historisk masseinnvandring, sa han og la til at Europas skjebne nå er bundet til Afrika.
Smiths prognose er at Europas nåværende 9 millioner afrikanske innvandrere vil øke til mellom 150 og 200 millioner bare i løpet av de neste 30 år. Hvis det kommer 200 millioner, vil de utgjøre nærmere halvparten av EUs befolkning, som i dag teller rundt 510 millioner – og det med en allerede betydelig andel innvandrere.
Som for eksempel Tyskland – Europas mest folkerike land – hvor allerede hver fjerde innbygger har innvandrerbakgrunn.
Folkevandringen og den påfølgende demografiske revolusjonen i Europa, det finnes ikke noe annet ord for det, vil hovedsakelig bli finansiert av europeerene selv, for i likhet med professor i økonomi og offentlig politikk, direktør ved Centre for the Study of African Economies ved Oxford University Paul Collier, påpeker Smith at økonomisk vekst i hjemlandet fører til økt utvandring, rett og slett fordi flere får råd til det.
Dette skjer for øyene på folk, mens våre ærede politikere, medier og øvrig etablissement sitter musestille. Når de da ikke underskriver «uforpliktende» migrasjonspakter uten noen forutgående offentlig debatt, da. Samtidig som etablerte medier fremsto som usedvanlig ivrige etter å enten legge lokk på samme debatt eller tillegge enhver kritikerne tvilsomme motiver for å ville diskutere saken.
Så hva vil de egentlig at folk skal tro? Vi står overfor en demografisk omveltning uten historisk sidestykke og som absolutt alle statistikker viser at ikke er bærekraftig for våre samfunn, men den politiske ledelsen fremstår som komplett handlingslammet eller opprådde, og vil helst ikke snakke om saken. Samtidig gnåler småpartier med mediene på slep ustanselig om en kommende klimakatastrofe, mens ingen av dem nevner med et ord den aller største katastrofen av dem alle: En befolkningseksplosjon av episke dimensjoner som pågår for alles øyne og som vil føre til voldsom ressursmangel og nettopp voldsomme konflikter.
Og dette er ikke populistisk – langt mindre noen høyreekstrem av slagsen – alarmisme, for en annen en annen som oppfatter Afrikas demografiske utvikling som «voldsomt foruroligende» er Jeffrey Sachs. Han er en av verdens ledende utviklingsøkonomer, direktør ved FNs senter for bæredyktig utvikling og FNs nettverk for gjennomføring av verdensmålene, samt professor i bæredyktig utvikling ved Colombia universitet. Han mener at migrasjon er et av verdens absolutt største problemer, og at vi bare har sett begynnelsen: – Ingen vet hva man skal gjøre med det, mener han og konstaterer at det har store omkostninger for europeiske velferdsstater å slippe inn migranter. I 2015 advarte han om at det er umulig å ha åpne grenser og samtidig opprettholde en generøs velferdsstat, samtidig som han advarte om de etniske og religiøse spenningene som følger med massiv innvandring.
Så når skal vi snakke om dette, mon tro?
Interessegrupper og aktivistforskere kan man selvfølgelig ikke vente stort annet av, men man burde kunne vente bedre av etablerte, statsfinansierte medier. Så vi tar det en gang til i håp om at noen der snart våkner:
Det er altså ikke høyreradikalt eller ekstremt å kunne lese og forstå offisielle statistikker og rapporter. Det er ikke høyreradikalt eller ekstremt å være i besittelse av elementære mattekunnskaper og grunnleggende logikk samt dertilhørende evne til å trekke rasjonelle, logiske konklusjoner.
Det foregår utvilsomt en radikal befolkningsendring i Europa og erfaringene så langt er ikke gode. Derfor er folk forståelig nok urolige og nervøse for sine etterkommere og lands fremtid. Så hvis det europeiske etablissementet, pressgrupper og medier inklusive, ikke ønsker å overlate definisjonsmakten og debatten til reelle høyreekstremister, bør de snart komme på banen, forholde seg til kjensgjerningene og være aktive i debatten selv.
Tiden for strutsetakter bør være over nå.
Mener du at politikerne og de etablerte mediene svikter sitt mandat når de hverken opplyser om eller drøfter betente saker som dette? Men når de ikke vil, må noen andre gjøre det. Støtt gjerne Gjenstridig.no ved å like og dele artikkelen eller gi en skjerv til driften på Vipps 918 18 142 eller Paypal.