En 45 år gammel mann er dømt for langvarige draptrusler mot datteren og for å ha forsøkt å true sønnen til å drepe søsteren i ærens navn. Familien kom til Norge som kvoteflyktninger og skal ha hatt vanskelig for å finne seg til rette, hvilket fikk faren til å legge sterke religiøse og kulturelle føringer for barnas oppførsel.
Da datteren fikk seg en kjæreste følte 45-åringen og hans familie at deres ære var krenket og drapstruslene haglet. Mannen forsøkte også å true sønnen til å utføre æresdrap på søsteren.
«Mannen som vil bevare sin ære. Du slakter henne og drar videre! Du rømmer til Tyskland med sine 80 millioner innbyggere, jeg sender til deg og jeg ordner for deg. Du reiser til Hellas skjønner du? Ellers så vil jeg ikke snakke med deg i det hele tatt, du sitter jo hjemme som en kjerring mens NN puler din søster og andre puler din søster. Pføy på din ære.»
…
«Du må vite at jeg kommer til å drepe seg og din søster på en natt uten månelys, dersom jeg blir returnert og barna tatt i fra meg».
Datteren, som i dag lever på hemmelig adresse, har i årevis levd i frykt for sitt liv og har fått diagnosen Posttraumatisk stresslidelse. Sønnen har neppe hatt det så greit han heller. Det fremgår klart av dommen at storfamilien sto bak 45-åringen, men han er den eneste som er dømt i saken – og han fikk bare ett år og åtte måneder fengselsstraff for de æresmotiverte truslene..
Konstituert førstestatsadvokat Asbjørn Eritsland ved Rogaland statsadvokatembeter sier til TV 2 at det er vanskelig å trenge inn i æreskulturelle miljøer, og legger til at ofrene ofte står alene, mens kollektivet og miljøet rundt støtter gjerningspersonene. Politioverbetjent Holten ved seksjon for familievold på Enhet Øst i Oslo politidistrikt sier på sin side at vi ikke er godt nok rustet til å håndtere æreskriminalitet.
Men hvorfor er vi ikke det og hvorfor er ikke lovverket og rettssystemet vårt rustet opp til å håndtere æres- og klankriminalitet all den stund vi i minst 30 år har hatt svært stor innvandring fra land hvor dette er utbredt? Hvorfor har ikke myndighetene tatt høyde for og konsekvensene av at æres- og klankultur er den viktigste sosiale enheten i mislykkede stater i Afrika, Asia og Midtøsten når de med vitende og vilje har latt diasporaer fra disse regionene vokse seg store i hele Europa?
Holten forklarer den vesentlige forskjellen mellom «vanlig» partner/familievold og æresvold som vestlige kulturrelativister – og merkelig nok store deler av venstresiden og en lang rekke feminister – enten fornekter eller later som de ikke ser:
– I en norsk partnervoldssak blir Kari slått av Ola. Kompisene til Ola synes ikke det er noe kult om han slår kona si. Og Karis svigermor slår ikke Kari eller truer henne på livet. Men i disse sakene står kollektivet bak og støtter volden, forklarer Holten.
Det burde etterhvert stå klart for selv den mest strutsete politiker at æres- og klankriminalitet må behandles som det kollektive fenomenet det er og ikke individuelt slik man etterforsker og straffer individbasert vold. Slik kriminalitet springer nemlig ut av hele miljøer; den/de enkelte utøverne er bare en liten del av problemet.
Et utall rapporter forteller om en utbredt «sladderkultur» og ryktespredning i miljøene. Minoritetskvinnene bidrar således til både opprettholdelse av inngruppens normer og utøvelse av æresvold, for den/de som blir observert mens de bryter miljøenes kulturelle/religiøse normer, blir raskt snakket negativt om i miljøet og regelbruddet blir som regel rapportert direkte til foreldre eller brødre. Det er altså de aktuelle miljøene som sladrer, det er de aktuelle miljøene som opprettholder de æreskulturelle normene, og dermed volden, fordi den utelukkende skjer for å bevare familiens ære i de samme miljøene.
Problemet er etterhvert blitt omfattende og har antatt nye former. En kommunal rapport fra de innvandrertette forstedene Tensta og Rinkeby i Sverige viser at der det før bare var familien og slekten som utøvde den sosiale kontroll over jenter, er det nå hele områder.
Den danske rapporten »Familien betyr alt – Vold mot kvinner i etniske minoritetsfamilier« (2011), som i sin tid var den største i sitt slag, peker direkte på miljøets sentrale rolle i negativ sosial kontroll og påfølgende vold.
Rapporten avdekket helt særlige vilkår for de etniske minoritetskvinnene som oppsøkte krisesentre, hvor de stadig er overrepresenterte. Hovedkonklusjonen er at disse kvinnene typisk blir utsatt for vold og kontroll av flere familiemedlemmer og at familien bakker opp om volden. Visse fellestrekk går igjen:
- Kvinnens bakland (familie, venner og andre sosiale miljøer) spiller en sentral rolle for den volden kvinner utsettes for
- Det er typisk flere voldsutøvere: ektemannen, svigerfamilien og i noen tilfeller også kvinnens egne foreldre, brødre og onkler
- Det dreier seg transnasjonal sosial kontroll fordi familiemedlemmer i hele verden har innflytelse på volden, og om det skal gjøres noe for å forhindre den
- Forlater kvinnen mannen, forsvinner hennes nettverk i form av egen familie og det etniske minoritetsmiljøet
Og verre enda: disse miljøene har snart øyne og ører overalt. Ofrene vet, i motsetning til lallenaive myndigheter som ikke har villet se eller høre, hvordan klankulturen fungerer og har derfor god grunn til å mistro hjelpeapparatet og omgivelsenes evne til å beskytte dem. Dette hindrer sannsynligvis mange i å søke nødvendig hjelp.
Det er allerede kjent at taxisjåfører fungerer som minoritetsmiljøenes øyne og ører i samfunnet. Jenter og kvinner med bakgrunn fra æreskulturer i Norge, Danmark og det øvrige Europa har gjentatte ganger fortalt om tilfeller hvor de har vært i byen sammen med en venn av motsatt kjønn eller sett seg rundt for å forsikre seg om at det ikke var noen kjente i nærheten og f.eks. tent en sigarett, og umiddelbart blitt oppringt og skjelt ut av nære slektninger i land som Pakistan. Det finnes da også en rekke tilfeller hvor drosjesjåfører har operert som rene etterretningstjenesten for familier på jakt etter jenter og kvinner som av forskjellige årsaker har rømt hjemmefra eller søkt tilflukt på krisesenter. Det er en offentlig hemmelighet», både i Norge og Danmark, at krisesentre ber om etnisk norsk/dansk sjåfør i de tilfellene de har behov for drosje. Det mest kjente eksempelet på dette er æresdrapet på Ghazala Khan, som i 2005 ble skutt og drept på åpen gate av sin egen bror etter å ha blitt oppsporet ved hjelp av et helt nettverk av drosjejåfører.
Med personer med æreskulturell bakgrunns inntreden i offentlig forvaltning, foreligger det også en stor risiko for lekkasjer. Utro tjenere gir ut fortrolig informasjon om kvinner på flukt til menn og familier fra samme minoritetsmiljø.
– Mange blir funnet fordi familien har kontakter i det offentlige. Og disse kontaktene kan så lett som ingenting finne ut av hvor en kvinne oppholder seg hvis de bare har personnummeret hennes, opplyste leder av Vestegnen Indvandrer Kvindecentret Hakima Lakhrissi. Senteret har hjulpet mange hundre kvinner i æresrelaterte konflikter. Juridisk rådgiver Khaterah Parwani for Exitcirklen, som hjelper jenter og kvinner som er utsatt for psykisk vold og religiøs sosial kontroll, har erfart det samme. Parwani kjenner personlig til minst ti kvinner som søkte tilflukt fra ektemann og familie på de mest bortgjemte steder, men likevel ble funnet. Det skjedde ved hjelp av offentlige ansatte med tilgang til Danmarks svar på Folkeregisteret. Flere av kvinnene fikk i ettertid vite av familien at de oppsporet dem gjennom informanter i teleselskaper og kommuner som brukte arbeidsplassens registre for å finne dem.
Prosjektleder for rådgivingstjenesten Etnisk Ung, Susanne Willaume Fabricius, hadde samme erfaring: unge som forteller om familier som har nettverk med adgang til CPR-systemet. Æres- og klankultur fostrer nemlig blind lydighet fra medlemmene og når voldstilbøyeligheten i tillegg er høy, har klanen således sine pressmidler mot alle som ikke føyer seg; det kollektive presset er så stort at det er tilnærmet umulig å si nei når familien krever av en offentlig ansatt fra samme klan at han/hun skal utlevere fortrolige opplysninger.
Ovenstående opplysninger er riktignok fra Danmark, men man skal være bra naiv om man tror at dette ikke forekommer i Norge også. Æres- og klankultur med dertilhørende vold, er og blir æres- og klankultur med dertilhørende vold uansett hvor den befinner og befester seg.
Vi vet fra før at det er forferdelig vanskelig å beskytte kvinner som er på flukt fra en voldelig mann. I mange tilfeller ender kvinnen på evig flukt fra sted til sted, og flere kvinner har blitt drept som følge av at mannen har funnet dem. Og her snakker vi tross alt èn mann, som ikke blir bakket opp og beskyttet av storfamilie, venner eller hele miljøer.
For det har vokst frem store diasporaer hvorav en større del ikke bare aksepterer trusler, grov vold og drap på jenter og kvinner som bryter med æreskulturelle normer, men applauderer det. Og de har øyne og ører alle steder samfunnet og representanter i alle yrkesgrupper, ikke minst i offentlig forvaltning hvor de har tilgang til alle mulige opplysninger. Disse miljøene er dessuten i sterk og rask vekst, samtidig som mønsteret reproduserer seg på grunn av de samme miljøenes tradisjonelle barneoppdragelse.
Så vår ærede politiske ledelse bør snart svare: hvor har de egentlig tenkt seg at ofrene for denne tilvandrede ukulturen skal gjemme seg etterhvert?