De siste par årene har det vært uttrykt stor offentlig bekymring for en økende mistillit og skepsis til politikere og medier så vel som til forskning og ekspertise. Her på berget har man imidlertid ikke kommet lenger i årsaksanalysen enn til å legge skylden på høyrepopulister og alternative medier.
Fafo-skandalen er illustrerende for problemet, men årsaken er eldre enn som så. Det innså nok alle som så debatten mellom sosiolog og kritiker Kjetil Rolness og daglig leder for Fafo Tone Fløtten på Dax18 (7. juni, punkt 4). For det vi så der, var ingen forsker med solid faktagrunnlag under vesten; det var en politiker som med politikersvada ville diktere premissene for sin egen tilgivelse. Fløtten mente at debatten om Fafos metoder nå var over, for de hadde jo beklaget Fafo-forsker Guri Tyldums heller tvilsomme forskningsmetoder. Men Fafo og Fløtten insisterer ikke desto mindre på at konklusjonen – som i all hovedsak bygger på en, for å si det høflig, svært svak metode – er korrekt, og da spiller faktisk beklagelsene ingen rolle.
Det er min mening at etablissementet ser problemet, men at de stiller feil diagnose.
– Forsøkene på å undergrave forskningsresultater og forskere ligner på angrepene på mediene fra råpopulistiske politikere og grupperinger: De forsøker å delegitimere disse samfunnsinstitusjonenes evne til å forstå verden, og sannhet og sannhetssøken satt under press som grunnleggende verdier. De angriper medier og universiteter som «eliteinstitusjoner», og hevder de er gjennomgående interessestyrt, kommersielt og politisk styrt og upålitelige, skrev for eksempel leder for Fritt Ord, Knut Olav Åmås i april 2017.
Professor i samfunnsgeografi og direktør for Senter for klima og energiomstilling ved Universitetet i Bergen Håvard Haarstad og politisk rådgiver og postdok ved UiB Tarje Wanvik var nylig inne på det samme:
Her sammenfaller bompengemotstanden med bredere tendenser i samfunnet, nemlig motstanden mot den politiske «eliten». Anti-elitisme er nok også en del av forklaringen. Kommentarer på Facebook-sidene og utspill i mediene går på at politikerne ikke hører på vanlige folk, eller til og med har onde hensikter. Det er skepsis mot forskning og ekspertise. Det er mye «lik-og-del-isme» i dette.
De har alle rett; det er faktisk svært urovekkende at tilliten til demokratiets institusjoner, som forskningsmiljøer, svekkes. Tillit tar ekstremt lang tid å bygge opp; men relativt kort tid å rive ned. Manglende tillit til én demokratisk institusjon kan også fort få en dominoeffekt; faller èn, følger flere.
Men Åmås, Haarstad og Wanvik tar etter min mening feil når det gjelder årsaken til den økende mistilliten. Alternative- og sosiale medier spiller en rolle i dette, men ikke slik etablissementet tror. Personlig leser jeg nærmere 20 aviser hver eneste dag, hvilket jeg har gjort i 14 år, og det eneste mediet jeg så langt har registrert at har satt fingeren på den reelle årsaken på lederplass er danske Jyllands-Posten, som i 2016 skrev følgende:
Politikere er én ting. Deres opgave er at mene noget. Eksperterne er noget andet. De burde mene mindre og nøjes med at levere fakta til den offentlige debat, men fristelsen til at bruge den offentlige platform til også at meddele egne holdninger er blevet for stor. Mange eksperter optræder i dag som forklædte politikere. Man foregiver at øse af egen videnskabelighed, i sagens natur uhildet og apolitisk, men man deltager reelt i den politiske debat. Når der kan tales om det såkaldte postfaktuelle samfund – altså at mange har en tendens til at benægte fakta og skabe deres egne kendsgerninger – er forklaringen også en voksende mistillid til eksperter.
…
Hvad baserede eksperterne mon deres meget skråsikre udtalelser på? Var det andet end fromme forhåbninger, iklædt en videnskabelig maske? Og var der slet ingen, der tænkte over de skadelige langtidsvirkninger, når sandheden kom for en dag – både for den offentlige debat, som baserede sig på en løgn, og for den videnskabelige habitus som sådan?
Det er med videnskab som med journalistik. Hvis man opgiver at lade sig lede af andet en ambitionen om at søge den bedst opnåelige version af sandheden, graver man sin egen grav – for sin egen integritet, for sin troværdighed udadtil og for arbejdet med at bidrage med kvalitet til den kollektive, offentlige samtale.
Eksperter af alle slags må – som medierne – søge tilbage til rødderne. Værdifrihed og tilstræbt objektivitet, fri af alle interesser, er den eneste vej tilbage, hvis tidens ulidelige lethed i omgangen med fakta, rigtige fakta, skal have modspil. Det er op til eksperterne selv at beskytte deres videnskabelighed.
Eksperter og forskere er selv skyld i at de har latt seg spenne for en politisk vogn. De har ikke vært gode nok til å forsvare den aura av objektivitet og politisk upartiskhet som skal omgi en vitenskapelig fundert ekspertise, dersom ikke troverdigheten skal gå fløyten. På denne måten ligger mange eksperter som de har redt, la Jyllands-Posten til.
Denne beskrivelsen passer på en prikk på store deler av norske forskningsmiljøer og øvrig ekspertise. En av de som kommer dårligst ut her er nettopp Fafo, som har to sjokkerende dårlige forskningsrapporter under vesten fra før. Og våre ærede medier er like skyldige, for hvis noen serverer en forskningsrapport med «korrekt konklusjon» i henhold til rådende tidsånd, så stiller de ikke et eneste kritisk spørsmål.
Kroneksempelet er Statistisk sentralbyrås (SSB) feilaktige befolkningsprognose i 2005. De eneste som kritiserte den og mente at den måtte være feil, var alternative medier. De fikk passet sitt påskrevet av forskere og medier, som alt fra useriøse, idioter og konspirasjonsteoretikere. Det viste seg imidlertid at de hadde rett: SSBs prognose var feil og i 2012 måtte SSB beklage. Kom det noen unnskyldning til de, som Ole Jørgen Anfindsen, Rights.no og Document.no, som hele tiden hadde påpekt feilen fra SSB og media? Ja, du kan jo tro det.
Men det finnes mange, mange flere eksempler.
Et av dem er nettopp Fafos rapport om enslige, mindreårige asylsøkere (EMA) fra 2010, hvis konklusjoner ikke en gang støttes av rapportens innhold og heller ikke av internasjonal forskning som f.eks. rapporter fra FNs høykommisær for flyktninger (UNHCR) og FNs barnefond UNICEF. Et annet er samme Fafo ved Guro Tyldums rapport om tilreisende tiggere/romfolk i 2015. Det skal sies at begge rapportene ble grundig torpedert av faktaopplysninger fra NRK. – Mange tolket dette [Fafos nye diskrimineringsrapport] som at en fjerdedel av nordmenn har rasistiske holdninger, skriver Aftenposten denne gangen, og Fafo selv har gjort mindre enn ingenting for å korrigere denne utbredte tolkningen, som er etablert og spredt av aktører som Dagbladets Marie Simonsen, Antirasistisk senter, likestillingsombud Hanne Bjurstrøm og Aftenpostens Harald Stanghelle. Dette står i skarp kontrast til Fafos like raske som krasse angrep på Sylvi Listhaug da hun i 2016 brukte EMA-rapporten som underlag for politiske uttalelser Fafo ikke likte. Forskningssjef i Fafo Anne Britt Djuve sa faktisk offentlig at Listhaug «misbrukte forskning og brakte forskningen i vanry». Mon det?
Fortsatt kan innvandringsliberale forskere servere for lengst tilbakeviste myter om fordelene ved innvandring fra det islamske Asia, Midtøsten og Afrika, og de møter ingen motbør på lederplass eller fra andre forskere. I praksis kan de si akkurat det som faller dem inn – kjemisk fritt for faglig eller vitenskapelig grunnlag – uten at pressen stiller seg kritisk eller ber om å få se dokumentasjon for påstandene de blir servert. Når det så viser seg at forskerne og ekspertene har tatt grundig feil (igjen), er det ingen i pressen som setter fokus på den/de. Ved neste korsvei opptrer forskeren, eksperten og pressen som om ingenting har hendt.
Det er mulig forskningsmiljøene og mediene ikke ser hvordan dette tar seg ut utenfra, men det gjør altså andre. Og det er her alternative og sosiale medier kommer inn i bildet. Men det er de to siste som er sunne for et demokrati, ikke de to første. De, med sin manglende selvinnsikt, utgjør snarere et demokratisk problem. Ikke minst fordi de i stor grad er offentlig finansiert.
La meg forklare hvordan de faktisk ser ut ved å bruke meg selv som eksempel.
Bortsett fra jobben min er jeg temmelig A4, med mann, barn, bikkje, hus, gjeld, en noenlunde grei økonomi og mobiltelefon. Som ung voksen stemte jeg faktisk Rød Valgallianse og støttet SOS Rasisme. Jeg har ingen høyere utdannelse, for jeg var skolelei og brukte tiden på andre ting på gymnaset, som jeg tross alt besto. Fra da gikk det i jobb.
Men jeg kan altså både lese og skrive, og i motsetning til hva forskere som Christopher Bratt og hans like tror, så klarer sånne som meg fint å lese både rapporter og statistikker – og forstå hva vi leser. I tillegg er jeg samfunnsengasjert og følger nøye med i politikken nasjonalt så vel som internasjonalt. Jeg leser aviser til øyet blir stort og vått, og dessuten husker jeg hva jeg leser. Det er antagelig en hel hær av mennesker som meg i det norske samfunnet.
Og det er ikke mer enn 15 år siden jeg trodde at jeg fikk balanserte nyheter fra de etablerte mediene og at våre medier var mangfoldige, slik pressestøtten skal garantere. Eller det vil si: jeg hadde nok alt da blitt en smule mistenksom, for når du leser mye og husker hva du leser, så får du bare ikke spredte avisnotiser om stor arbeidsledighet og høy kriminalitet blant særlig ikke-vestlige innvandrere til å stemme med sangvinske rapporter om samme innvandrings økonomiske lønnsomhet og velfungerende integrering.
Så begynner man å sette seg bedre inn i ting, og ser at de offisielle besvergelsene om innvandringens velsignelser ikke stemmer. Og de eneste som har tatt det de har sett på alvor og tatt konsekvensene av det, er de utskjelte alternative mediene. Og nå piper en samlet forskerstand og mediene som villig har spredt budskapene deres over å bli utsatt for noe så uhyrlig som kritikk. Det er jaggu ikke noe for tidlig.
For det er så enkelt som dette: når en som meg – uten høyere utdannelse enn gymnas (rødruss 1988, hurra!) – ser at en hel haug av statistikker, påstander og «forskningsrapporter» må være feil, så er det fullstendig utenkelig at landets utdannede forskere, andre fagfolk og journalister ikke har sett det samme. Så hvor var de? Hvorfor har de ikke sagt noe? Vi vet hvorfor; de høyt utdannede miljøene – og pressen – er så ensrettede at det har hatt store personlige kostnader å gå i mot strømmen og peke på at «korrekte» påstander og forskningsrapporter ikke holder vann. Det er forståelig på individnivå, men nå betaler hele miljøet prisen, og den er i ferd med å bli høyere enn noen av oss har lyst til å tenke på. Etablissementet må gjerne skylde på oss alternative som gjorde problemet synlig, men problemet var der fra før – vi hadde ikke hatt noe å synliggjøre ellers.
Pressen kunne, med sin ensrettede redaksjonelle profil og rollen som portvokter for det offentlige ordskiftet, opprettholde kontrollen, men de tider er for lengst over. Men i stedet for å ta selvkritikk, se sin egen medvirkning og erkjenne den, har de og forskningsmiljøene som har levd som luksuspassasjerer i årevis og derfor ikke aner hvordan de skal forholde til kvalifisert kritikk lenger, valgt å – igjen – skylde på en ytre fiende.
Den kampen har de alt tapt, for fienden kommer ikke utenfra; fienden er dem selv. Det har de for så vidt fortjent, men inntil de innser problemet, forblir vi dessverre alle – og demokratiet – tapere.
Kan noen være så snill å ta til vettet?
Del 1: Norske forskningstilstander del 1: Kjetil Rolness, det ultimate forskeragn?
Likte du det du leste og mener at krass kritikk av det bestående er nødvendig? Støtt gjerne Gjenstridig.no ved å like og dele artikkelen, eller ved å støtte enkvinnesdriften på Vipps 918 18 142 eller PayPal.