Aftenposten er en mobbeplattform, føler forsker ved psykologisk institutt i Kent og selvutnevnt formann for De spake og tause akademikeres forbund (STA) Christopher Bratt. Som vanlig har herr forskeren en personlig høne å plukke med Kjetil Rolness, som nok en gang har laget bølger i forskermiljøets andedam. Det liker de åpenbart dårlig.
Nå har Kjetil Rolness to ganger fått ta for seg Guri Tyldum, og han gjør det han kan aller best: å mobbe. I sak har Rolness rett denne gangen. Spørsmålet Fafo brukte i undersøkelsen var uegnet. Vi var mange som så det.
Javel, men hvorfor sa ikke forsker Bratt og hans «vi» ifra om det de så, da? Det overlot jo STA-forskere i både inn- og utland til nettopp Kjetil Rolness, og senere forskningsekspert og professor emeritus i statsvitenskap ved UiO Ottar Hellevik.
Det er til en viss grad forståelig, for å gå i mot rapporter med «riktig konklusjon» kan jo fort bli en personlig belastning, da den aktuelle forskeren risikerer å legge seg ut med noen lauget. Tenk så ekkelt å kanskje få kritikk eller en ubehagelig bemerkning av en kollega på neste hagefest da, du? Best å overlate denslags til noen andre og heller angripe dem etterpå med at de tross alt ikke er forskere og at kritikken burde har vært formulert på en annen måte. Slik kommer man samtidig kollegaer i nød til unnsetning, og da vanker det fort vekk en klapp på skulderen i stedet for en sur mine eller to.
For øvrig anklager Bratt artig nok Rolness for nettopp ikke å være forsker og for å være selektiv, men i sin iver etter å gå løs på en meningsmotstanders person, velger Bratt glatt å utelate Helleviks tungt faglige kritikk av Fafo-forsker Guri Tyldum, metoden og rapportens konklusjon.
Men at Rolness er en mobber er det nok ingen tvil om. Han er faktisk så mobbete at ingen i norsk samfunnsdebatt hadde sett snurten av forsker Christopher Bratt før han i mai 2016 entret norsk samfunnsdebatt for å redegjøre for hvorfor han ikke deltar i norsk samfunnsdebatt. Årsaken var ingen annen enn Kjetil Rolness, som forskeren mente at forhindrer STA-medlemmer som ham selv i å delta i det offentlige ordskiftet. Bratt avleverte ved den anledning en rekke saksorienterte, tungt akademiske innvendinger, som at Rolness er personlig fordomsfull, full av frykt, hissig, uetterrettelig, latterliggjør meningsmotstandere og bidrar til rasistisk tenkning. Og så hadde noen attpåtil gått hen og gitt den uakademiske drittsekken Gullpennen!
Jeg er blant dem som forsker på noen av de forholdene Rolness uttaler seg om. Men jeg er taus, som så mange andre som har akademisk bakgrunn for å drøfte emnet. Nå har Riksmålsforbundet hedret en skribent som «akademisk etterrettelig», mens akademikere som arbeider på feltet blir påfallende spake i den tabloidiserte debatten. Feigt? Sikkert. Men for meg personlig er Kjetil Rolness en grunn til å holde meg langt unna den offentlige debatten, nettopp fordi jeg savner den akademiske etterretteligheten.
Norske forskere – hva enten de bor i Norge eller Kent – er åpenbart tandre typer som føler seg så mobbet av kritikk at de rett og slett ikke orker å delta i det offentlige ordskiftet. Bratts broder i ånden, seniorforsker ved Chr. Michelsens Institutt Inge Tvedten, er blant dem. For når Tvedten drar på seg forskerhatten for å gjenta innvandringsliberale myter som for lengst er tilbakevist som feilaktige, vil han helst slippe å møte motbør – og når han gjør det, forsvinner han fra arenaen, slik han gjorde etter en besynderlig artikkel i desember 2017. Men han lot seg heldigvis lokke ut av hulen igjen, for Aftenposten har tydeligvis ansatt det ultmate forskeragn: Kjetil Rolness. Seniorforsker Tvedten nappet på, og i mai i år dukket han plutselig opp som sivilist på Aftenpostens mobbeplattform. For å klage over Rolness.
Forsker Bratt lot seg etterhvert lokke ut av STAs beskyttende borg han også, igjen av Rolness. Denne gangen var det voldtektsdebatten i 2016 det dreide seg om – altså ikke Rolness´ ufortjente Gullpenn – og igjen leverte Bratt faglige, akademiske argumenter mot Rolness, som for anledningen debatterte mot forsker og mobbeoffer Marianne Sætre:
La meg likevel nevne et tilfelle som gjorde inntrykk. Marianne Sætre i Politiet demonstrerte i Dagbladet i vinter en imponerende akademisk etterrettelighet i sin tolkning av statistikk for voldtekter. Rolness har ikke bakgrunn som forsker og forsto ikke dybden i Sætres svar.
I dagens akademiske debattinnlegg opplyser for øvrig Bratt oss om at Fafo-forsker Guri Tyldum er en bedre forsker enn Kjetil Rolness, og det får vi sannelig håpe, ettersom Rolness faktisk ikke er forsker – hvilket jo Bratt selv tok seg bryet med å informere om allerede i mai 2016.
Det er derimot forsker ved Forbruksforskningsinstituttet SIFO, Høgskolen i Oslo og Akershus, Randi Lavik, men hun var enig med Rolness og ikke Sætre, og da kan det visst være det samme med hele forskerbakgrunnen. Forskere som mener noe noen andre forskere mener at det er feil å mene – eller enda verre: uttrykker uenighet med dem offentlig! – er ganske enkelt ikke ordentlige forskere. I likhet med Duste-forskere som Lavik, hører ikke Rampe-Rolness en gang etter når han blir snakket til av Ekte Forskere. Går det an, eller!?
Dette når ikke frem hos Randi Lavik, ikke engang når det blir skrevet ned. Det er bare trist.
…
Jeg ser av svaret fra Kjetil Rolness at det ikke hjelper å påpeke at hans debattstil bidrar til andres fravær.
Man glemte også beilig å nevne at Rolness fikk støtte fra enda en forsker, nemlig forsker ved Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress, Inger-Lise Lien. Det passet vel ikke så godt inn i det vakre bildet Bratt forsøkte å male av en uakademisk Rolness som var for tett i pappen til å forstå dybden i akademiske Sætres imponerende tekst.
Bratts siste innlegg er i all hovedsak De spake og tause akademikeres forbunds offisielle sympatierklæring til offeret Tyldum og en hevet pekefinger til Aftenposten:
Det er mye i Rolness’ innlegg som ikke hører hjemme i avisens spalter, ikke minst hans gjengivelse av Tyldums private melding til ham. Hvem gjengir private brev offentlig? Vi andre synes synd på Tyldum, Rolness har på sin side funnet et nytt offer. Og Aftenposten stiller med åpne dører.
Huff ja, det gjør sannelig Aftenposten, som altså er en avis for et normalt lesende publikum, ikke klubbavisen til en studentikos akademikerforening.
Fafo-skandalen samt forsker Guri Tyldum og daglig leder Tone Fløttens bemerkelsesverdige håndtering av kritikken, og forskere som Christopher Bratt og seniorforsker Inge Tvedtens manglende evne til å tåle motforestillinger, er imidlertid bare symptomer på et mye større problem:
Vi har et politisk korrekt forskningsmiljø som gjennom år har blitt behandlet så ukritisk i offentligheten at de ikke lenger tåler å bli kikket i kortene av det samme samfunnet de og forskningen deres egentlig skal tjene. De takler heller ikke kritikk, som de åpenbart oppfatter som utidig innblanding eller som mobbing. Har man korrekte meninger eller kommer med korrekte konklusjoner i forhold til den fremherskende tidsånden, stiller ikke pressen noen kritiske spørsmål og således har vi endt opp med en bortskjemt forskerstand.
Det kan vi ikke vært bekjent av, så både politikere og presse bør kjenne sin besøkelsestid og ruske opp litt i andedammen før den gror helt igjen.
Vi ser nærmere på Fafo-skandalen og lignende tilfeller i del 2
Likte du det du leste og mener at krass kritikk av det bestående er nødvendig? Støtt gjerne Gjenstridig.no ved å like og dele artikkelen, eller ved å støtte enkvinnesdriften på Vipps 918 18 142 eller PayPal.