Fra innvandringsliberalt hold hører vi stadig at integreringsproblemer med ikke-vestlige innvandrergrupper, som svak tilknytning til arbeidslivet og/eller avhengighet av trygdeytelser, hovedsakelig skyldes kort botid. Det vil med andre ord gå seg til bare disse gruppene får bodd lenge nok i Norge. Nye tall fra Statitisk sentralbyrå viser – nok en gang – at dette er ren ønsketenking som ikke har noe med virkeligheten å gjøre. Hva skal egentlig til for at innvandringsliberale tar til seg fakta og som et minimum slutter å spre myter?
– I Oslo får folk sosialhjelp lenger enn i Stavanger og Tromsø. Oslo har også flere gjengangere i systemet. En større andel innvandrere som mottar sosialhjelp, alderssammensetning og familiesituasjon kan bidra til å forklare forskjellene, skriver Statistisk sentralbyrå (SSB), og legger til at det er en klar sammenheng mellom innvandring og langvarig sosialhjelpmottak.
Det er særlig innvandrere med bakgrunn fra Afrika og Asia som peker seg ut.
Både i Oslo og Stavanger får de som mottar sosialhjelp også utbetalinger i relativt lange perioder. Langtidsmottak av sosialhjelp har sammenheng med manglende eller svak tilknytning til arbeidslivet og få opparbeidede trygderettigheter. Samtidig viser Undersøkelser at de som får sosialhjelp i lengre perioder, har større sjanser for å komme tilbake i sosialhjelpssystemet senere. Sosialhjelpens varighet henger dermed sammen med hvor mange gjengangere det er i sosialsystemet på lengre sikt, konstaterer SSB.
Det er i Oslo vi finner flest gjengangere. Av alle som mottok sosialhjelp i Oslo i 2017, var det 41 prosent som fikk sosialhjelp i 2012 og 30 prosent i 2007.
Mottak av sosialhjelp henger også tett sammen med utdanningsnivå. Generelt vil en person med lav utdanning ha det vanskeligere på arbeidsmarkedet enn personer med høyere utdanning. Med dette følger også høyere forbruk av offentlige ytelser. Et stort innslag av mottakere med lav utdanning vil derfor kunne gi lengre stønadsutbetaling.
…
Å ha sosialhjelp som viktigste inntektskilde øker sjansene for lengre stønadstid hver enkelt gang man mottar sosialhjelp, og for å komme tilbake som sosialhjelpsmottaker flere ganger. Dette forsterkes ytterligere for de som i tillegg forsørger barn.
SSB fastslår at andelen som har sosialhjelp som hovedinntekt og samtidig forsørger barn er dobbelt så høy i Oslo som i Stavanger og Tromsø. Det er også mer vanlig å forsørge tre eller flere barn i Oslo enn i de to andre byene, hvor det er mest vanlig å bare ha ett barn. Forsørgeransvar for færre barn kan bidra til at man lettere kommer seg ut av behovet for sosialhjelp, bemerker SSB.
Sosialhjelpsmottak er vanligst blant innvandrere fra Afrika og Asia. Mellom 30 og 35 prosent av innvandrerne med denne bakgrunnen mottar sosialhjelp i både Oslo, Stavanger og Tromsø. Disse gruppene trekker også stønadstiden opp.
SSBs nye publikasjon bekrefter således det overordnede bildet av primært asyl- og familieinnvandringen og dennes sosiale, økonomiske og kulturelle integreringspotensial. Ifølge stortingsmeldingen «Muligheter for alle. Fordeling og sosial bærekraft» (offentliggjort 1. mars 2019), forekommer hele 85 prosent av økningen i barnefattigdom i innvandrerfamilier, og halvparten av alle innvandrerbarn lever i lavinntektsfamilier.
Den største andelen fattige finner vi blant, i denne rekkefølgen, somaliere, syrere, irakere, eritreere, afghanere og pakistanere. Samtlige grupper har økt raskt og mye på veldig kort tid, på grunn av innvandring, familiegjenforening/etablering og høye fødselstall. Somaliere begynte for eksempel å innvandre til Norge i 1998, og er i dag den største ikke-vestlige innvandrergruppen med over 40 000 medlemmer. Så følger Pakistan (37 400), Irak (34 000), Syria (30 000) og Eritrea (26 000). Samtlige grupper har svært lav yrkesdeltagelse og høyt trygdeforbruk. To av gruppene, Somalia og Eritrea, har i tillegg landets desidert høyeste fødselstall. Det er grunn til å minne om at mens somaliere er en «ung» gruppe, er pakistanere den gruppen med lengst botid i Norge.
Generelt har innvandrere fra Afrika og Asia (og Midtøsten, som ligger i begge regioner) en sysselsetting på henholdsvis 51 og 58 prosent. For enkelte grupper er tallene enda lavere. Blant somaliere er f.eks. bare 36 prosent av mennene og 22 prosent av kvinnene i inntektsgivende arbeid – og det er altså ikke heltidsarbeidende. SSB regner faktisk én times lønnet arbeid i uken som «sysselsetting». Blant syriske kvinner er sysselsettingen på små 5 prosent. Av somaliske kvinner er det bare 9,5 prosent som jobber mer enn 30 timer i uken. Samtidig bor over halvparten av gruppen somaliere i Oslo, byen med landets aller dyreste boligmarked, og har altså landets høyeste fødselstall. De velger med andre ord selv å skaffe seg boliger de ikke har råd til og de velger selv å få flere barn enn de har råd til.
Tallene som fremkommer i SSBs nye rapport er alarmerende. I Oslo og Tromsø utgjør personer fra Afrika og Asia hele 84 og 85 prosent av alle innvandrere med sosialhjelp. Tallet for Stavanger er noe lavere, men likevel på høye 77 prosent. Tidligere i år viste for øvrig tall fra SSB at over halvparten (56 prosent) av all sosialhjelp i landet går til innvandrere, og av dette går 86 prosent til innvandrere fra Afrika og Asia. I Oslo er tallene enda verre: der går hele 71 prosent av all sosialhjelp til innvandrere. Det er en kraftig økning, for så sent som i 2016 utgjorde innvandrere og etterkommere 49 prosent av landets sosialhjelpmottagere. Disse gruppenes generelle trygdeforbruk er antagelig enda høyere fordi innvandrere også har tilgang til andre typer velferdsordninger som f.eks. introduksjonsstønad og bostøtte.
Og det går seg altså ikke til med botid. Både i Oslo og Stavanger er mottak av sosialhjelp mest utbredt blant innvandrere med lang botid i Norge. 14 prosent av innvandrere i Oslo som har bodd i Norge i 16-20 år mottar sosialhjelp, mens det i Stavanger er mest utbredt blant innvandrere med 11-15 års botid. I Tromsø reduseres derimot sosialhjelpsmottaket med økende botid, men SSB forklarer dette at det færre gjengangere og R3-innvandrere i Tromsø enn i Oslo og Stavanger.
Hvilket i følge SSB antyder at bestemte grupper er varig avhengig av sosialhjelp.
Oslo kjennetegnes av lange stønadstider det enkelte år, og mange gjengangere når vi går to, fem og ti år tilbake i tid. Gjennomgående eldre mottakere og mange med sosialhjelp som hovedinntekt, kan bidra til å forklare dette. Det er også relativt sett flere som forsørger mange barn i Oslo, noe som kan gjøre det vanskelig å komme seg ut av stønadsavhengighet. Innvandrere med lang botid utgjør også en stor del av mottakerne.
For sosialhjelpsmottakerne i Tromsø er stønadstidene mer enn en tredjedel kortere enn for mottakerne i Oslo, og forekomsten av svært lange sosialhjelpsperioder er under halvparten. I tillegg er det en større utskifting av sosialhjelpsmottakere de siste to, fem og ti år. Blant mottakere med sosialhjelp som hovedinntekt er det få forsørgere, og det er vanligst å ha bare ett barn. Samtidig er innslaget av innvandrere bare halvparten så stort som i Oslo. Kombinasjonen av lavinntekt og forsørgelsesbyrde er også sjeldnere enn i Oslo. Alt dette bidrar til kortere stønadsperioder.
SSBs nye publikasjon bekrefter også bildet vi f.eks. har fra Frisch-senteret, som har påvist at integreringen av asylinnvandrere og familiegjenforente på arbeidsmarkedet ikke bare har stagnert, men at den går feil vei: etter fem til ti års botid går integreringen i negativ retning med færre i arbeid og flere på trygdegoder. Statistisk sentralbyrå påviste det samme i 2016:
Inntektene til flyktningene som kom til Norge i 2000, har økt med botid, men særlig blant menn stoppet utviklingen etter hvert opp. Snaut 60 prosent av mennene var selvforsørget etter åtte år, deretter gikk andelen ned. Mønsteret gjelder uavhengig av utdanningsnivå. Av kvinnene var vel 35 prosent selvforsørget etter åtte år, men så sluttet andelen å øke.
Interessant nok er det altså Statistisk sentralbyrå som leverer harde fakta, samtidig som de i årevis har latt demograf Lars Østby – som jobbet der i 50 år – ukritisk spre den like ansvarsløse som grunnløse påstanden om at «det går seg til» til den norske offentligheten.
Men i neste publikasjon kan kanskje SSB kikke litt på faktagrunnlaget og deretter redegjøre for hvorfor en viktig samfunnsinstitusjon lot Lars Østby politisere den ved å gå de innvandringsliberales ærend?
Likte du det du leste, eller mener at det er viktig at noen forsøker å sette ord på vanskelige problemstillinger og at det trengs uavhengige alternativer til de etablerte mediene? Støtt gjerne Gjenstridig.no ved å like og dele artikkelen, eller ved å støtte enkvinnesdriften på Vipps 918 18 142 eller Paypal.