Fraflyttingen fra Nordland, Troms og Finnmark er stor, og hele 72 av de som flytter har innvandrerbakgrunn. Det får visst politikere til å klø seg i hodet: – Dette er utrolig interessante tall for kommunene i Nord-Norge. Hva er det som gjør at innvandrere ikke vil bli boende i Nord-Norge? Det kan hende de ikke føler seg inkludert – det tviler jeg på, men det kan også være dårlig norskopplæring eller mange (sic) på arbeidsplasser, sier Kari Kjønaas Kjos, som er integreringspolitisk talsperson i Fremskrittspartiet til Dagbladet.
Vel, kanskje det hadde vært en idè å kartlegge hvem som flytter og hvor de flytter hen? For mangel på arbeidsplasser kan det neppe være. Nye tall fra SSB viser nemlig at Nordland, Troms og Finnmark er de fylkene som i størst grad får asylsøkere og flyktninger ut i jobb. Her kommer nærmere 70 prosent i utdannelse eller arbeid. Her skal det riktignok huskes på at èn – 1 – times arbeid i uken regnes som sysselsatt, men det samme gjelder over hele linjen og tallene for de som bosetter seg i Oslo, Østfold eller Vestfold er vesentlig dårligere. Her kommer bare mellom 38 og 44 prosent i utdannelse eller arbeid.
Så hvem er det som drar, hvorfor – og hvor drar de hen? Og ikke minst: hvordan?
I forbindelse med de nye sysselsettingstallene – som har kostet svimlende 65,8 milliarder å oppnå – fra Aftenposten, sier forsker ved Oslo Met Kristian Tronstad at «flyktninger flytter sørover når de ikke lenger må holde seg i bosettingskommunen»: – Kommunene i Østfold har også en god del tilflytting av flyktninger etter at introduksjonsprogrammet er gjennomført. Denne tilflyttingen ser i liten grad ut til å være knyttet til et spesielt godt arbeidsmarked for flyktninger i Østfold, sier han.
Det er det ikke i Oslo heller. For dette er kjent fra før: Den gruppen i Norge som har aller lavest sysselsetting er somaliere, som begynte å innvandre til Norge i 1998 og dermed blant de gruppene med lengst botid. I dag er de den største innvandrergruppen fra R3-land (Afrika, det islamske Asia og Midtøsten) med over 40 000 medlemmer. Så følger Pakistan (37 400), Irak (34 000), Syria (30 000) og Eritrea (26 000). Samtlige grupper har svært lav yrkesdeltagelse og høyt trygdeforbruk. Blant somaliere er f.eks. bare 36 prosent av mennene og 22 prosent av kvinnene i inntektsgivende arbeid – og det er altså ikke heltidsarbeidende. Av somaliske kvinner er det bare 9,5 prosent som jobber mer enn 30 timer i uken. Somaliere har i tillegg landets desidert høyeste fødselstall.
Samtidig bor over halvparten av gruppen somaliere i Oslo; byen med landets aller dyreste boligmarked.
Så nå kan vi alle klø oss litt hodet: Hva kommer dette av? Ble de alle bosatt i Oslo av norske myndigheter – eller har de flyttet til Oslo på egenhånd og hvorfor gjorde de i så fall det? Hvem og hva er det som gjør det mulig for asylsøkere og flyktninger å reise fra et arbeidsmarked der de har bedre sjanser til å få seg et lønnet arbeid, til et der sjansene er mye dårligere, samtidig som myndighetene bruker ufattelige summer på å nettopp få disse gruppene i arbeid? Og hvem og hva er det som attpåtil tillater store deler av gruppene å slå seg ned i byer med landets aller dyreste boligmarked?
Det kommer neppe noe svar fra myndighetene og forskermiljøene med det første. Og det er ikke så rart, for alt tyder jo på at vi her står overfor en av universets største gåter.