Det er et trist faktum at gutter og unge menn med bakgrunn fra Afrika og det islamske Asia (med Midtøsten) er overrepresentert på kriminalstatistikkene, særlig når det gjelder den personligfarlige sorten. Nylig har ryktene som bare har blitt hvisket om blant bekymrede borgere nådd mediene; unge gutter med innvandringsbakgrunn bedriver systematisk utpressing av medelever og/eller jevnaldrende, med trusler om- eller bruk av vold. De truer også ofrene til å oppgi andre navn, og gjør dem således til «medskyldige» i den grove kriminaliteten de selv er ofre for. En reell utrygghet sprer seg, til tross for at landets største politiske ungdomsorganisasjon føler at hovedfokuset bør være på etnisk norske unges holdninger og fordommer. Erfaringer er tydeligvis ikke gyldige i Mangfoldsbrigadens lyserøde univers.
Da de voldelige utpresserne ofte er mindreårige, står politiet og øvrige myndigheter tilsynlatende uten virkemidler for å komme denne og andre typer personfarlig kriminalitet til livs. Den kaklende klasse kakler om flere ungdomsklubber – det ultimate universalmiddel mot nær sagt alt mulig – og selv politiet mumler noe om fattigdom og boligpolitikk. Ellers tyr man til barnevernet og den fabelaktige løsningen det er å flytte delinkventen til et annet sted, for slik å solidarisk spre utryggheten utover landet. Vi er da tross alt sosialdemokrater her!
Disse problemene er som vanlig ikke særnorske; de gjenfinnes i alle land som har en store og økende ikke-vestlige minoriteter, som for eksempel Sverige og Danmark.
Og i Danmark har debattører med samme bakgrunn satt fingeren på disse miljøenes tradisjonelle oppdragelse av gutter og ikke minst mannsidealet disse miljøene fremmer. Det er ikke til å komme fra at det som fungerer godt i mislykkede klansamfunn uten en fungerende statsmakt, ikke fungerer i demokratiske rettsstater med voldsmonopol.
Etter årevis med de samme problemene vi ser manifestere seg her hjemme, advarte den dansk-libanesiske pedagogen og fritidsklubbleder Khaled Mustapha om fremveksten av det han kalte «motborgere» i innvandrertette bydeler. Han pekte direkte på oppdragelsen:
– Det er ingen tvil om at foreldrene har vært fraværende overfor disse guttene. De har ikke stilt krav til dem i hele dere oppvekst, og de har ikke satt grenser for dem. Jeg er selv vokst opp i Libanon. Vi var hele tiden ute på gaten og jeg var alltid i slåsskamp. Vi var i krig mot nabogatene og kom alltid blødende hjem. Det var helt normalt – sånn var det bare å være gutt i Libanon. Men i en dansk kontekst er denne atferden totalt uakseptabel. Her betraktes slåsskamper som vold, som kan ende med fengselsstraff. Foreldre med innvandrerbakgrunn har simpelthen ikke forstått i tide hvordan tingene foregår i Danmak, og hvis de først begynner å stille krav til deres sønner når de fyller 12 år, er det dessverre for sent, sa Mustpha i 2015.
Det er nærliggende å tro at alt for mange foreldre oppdrar sønnene sine på denne måten i Norge også. Vi leser jevnlig om behovet for fritidsklubber fordi guttene henger gatelangs hele døgnet. Historiene man ellers hører – og leser om i mediene med jevne mellomrom – er mange, og selv om man slår av 50 prosent for kjente, så er det tydelig at selv helt små gutter i barneskolealder er ute i gatene til langt på kveld, og som resultat halvsover seg gjennom skolen dagen etter.
Spørsmålet har vært luftet før, men innvendingene er mange. Det påstås blant annet at innvandrere fra den islamske kulturkretsen er ressurssvake, at de ikke kjenner til vestlig syn på oppdragelsesmetoder og barns rettigheter, eller at de ofte er traumatiserte og derfor sliter med å oppdra barna sine. Imidlertid viser alle offisielle statistikker at det hovedsakelig er sønnene som klarer seg dårlig, for døtrene klarer seg bra. Samfunnsgavnlig sett har de sistnevnte således fått en hensiktsmessig oppdragelse. Derfor må påstanden om foreldrenes manglende evner til å oppdra barn forkastes som feilaktige: foreldre som klarer å oppdra døtrene sine, klarer også å oppdra sønnene sine. Nå er det jo ikke alle husholdninger som har døtre, men dette vil jo enkelt la seg kartlegge i forskningsøyemed.
Men hva slags oppdragelse får alt for mange gutter? Mustapha fikk støtte av politiker for Socialdemokratene Yildiz Akdogan, som har tyrkisk-kurdisk bakgrunn, som også manet til et oppgjør med tradisjonell muslimsk oppdragelse av gutter, som hun mente kunne bli direkte farlige for omgivelsene. Utover individuell personfarlig kriminalitet, er det også fare for at disse guttene ender i bander eller terrornettverk, sa Akdogan.
– Vi må ta fatt i likestillingen og gutteoppdragelsen i muslimske miljøer, sa hun – og påpekte at guttene i tradisjonelle familier blir oppdratt til å tro at han er en liten prins. Nederlaget i møtet med det omgivende samfunn blir totalt.
I disse hjemmene forventes det at døtre skal passe skolen, hjelpe til med å tilberede måltider, gjøre rent og passe småsøsken. Sønnene blir derimot oppdratt som små kongelige: det blir ikke stilt noen krav til ham, han har ingen regler; han blir bare oppvartet av alle og trenger ikke gjøre noe annet enn å være sønnen i familien, forklarte Akdogan.
Men så skal han ut i samfunnet, da. Og der er han ikke kongelig, bare en «helt vanlig Ali», som Akdogan beskriver det. Ingen henter kaffe til ham og ingen viser ham særlig respekt. Nederlaget blir vanskelig å takle, og med hans oppdragelse blir det nærmest umulig å håndtere kritikk og irettesettelser som jo er en del av vanlig oppdragelse. Rommet for selvkritikk er lite, hvilket gjør rommet for selvforbedring enda mindre. Han vender seg i stedet mot samfunnet med aggresjon. Blir han stilt krav til, av f.eks. krav fra kvinnelige lærere, er det full kulturkræsj og han reagerer med sinne.
”Hvis en traditionelt opdraget muslimsk dreng møder krav fra kvindelige lærere i skolen, clasher de to kulturer. Så reagerer nogle af drengene med et ”Fuck dig, luder”,” siger Yildiz Akdogan.
Ifølge Akdogan er det helt afgørende at få de etniske mødre til at forstå, at de gør sønnerne en bjørnetjeneste ved at forkæle dem:
”I de første 12-13 år er det moderen, der står for opdragelsen. Først når Ali kommer i puberteten, træder hans far ind, og så bliver der pludselig stillet krav. Men det er for sent. På det tidspunkt er Ali kommet bagud i skolen og kan ikke opfylde farens forventninger.”
Noen velger å gi opp, finner sammen med likesinnede og havner på utsiden av samfunnet, sa Akdogan.
Kombinationen af tidlig forkælelse og nederlag som følge af, at man ikke har dygtiggjort sig, gør nederlagene svære at klare, forklarer Akdogan:
”Så kommer alle undskyldningerne, og drengene bliver hurtigt enige om, at deres problemer skyldes ”den møgkælling af en lærer, der garanteret også er racist”.
Mustapha fortalte på sin side at hver tredje ikke-vestlige innvandrergutt på fritidsklubben han driver ikke har store sjanser for å oppnå noe i livet. De kan knapt lese og skrive. Flere er ikke i nærheten av å kunne gjennomføre noen form for utdannelse, og følgelig danner de sine egne fellesskap hvor det handler om å være sterk og stå i motsetning til et Danmark de ikke føler seg som en del av. Han opplyser at han ofte hører dem si at de hater Danmark og danskene. – Og her snakker vi altså om unge som er født og oppvokst i Danmark, la han til.
På spørsmål om hvordan de kan hate folk de aldri har møtt, svarer de unge at danskene er rasister som hater muslimer. Dette er jo også en holdning europeiske statstøttede antirasister, ditto organisasjoner og innvandringspådrivere brukt flere tiår på å bekrefte dem i. Selv i det politisk korrekte Sverige har lederskribent Ann-Charlotte Marteus i Expressen vært inne på spørsmålet: Hvordan påvirkes egentlig disse unge guttene og mennene av den offentlige samtalen hvor organisasjoner og enkeltdebattører støtt utpeker den omgivende befolkning som rasister og fascister? Det kan jo vi skattebetalere bare lure på.
Men det blir stadig klarere at det er nødvendig å se litt nærmere på tilvandrede oppdragelsesmetoder. Skal vi kunne løse problemer, må vi som kjent vite så mye som mulig om dem – og den dominerende sosioøkonomiske forklaringsmodellen har vist seg utilstrekkelig. Hvis det kan være slik at visse miljøer reproduserer oppdragelsesmønstre som igjen produserer kriminelle, er det tross alt et problem som, med tid og ressurser, kan la seg løse. Det vi ikke kan gjøre, er å la problemet seile sin egen sjø, spesielt fordi de unges kriminalitet går utover nettopp unge – morgendagens ledere. Så kan AUF`ere og antirasister snakke om holdninger og fordommer så mye de vil, men en sak trenger vi i alle fall ikke å forske i for å finne svaret på: at realiteter trumfer holdningskampanjer. Hver gang.