Det hender at både politikk og nyhetsbildet står en opp i halsen, og da kan det være godt for sjelen å skrive om noe annet. Så i dag prøver man seg på det, og beklager på forhånd om man skulle kjede livet av en eller flere uheldige lesere.
Man simpelthen elsker historie – Norges og Europas – på godt og vondt og har lest side opp og side ned fra svært ung alder, kanskje takket være en svært historieinteressert far som aldri ble lei av å fortelle om smått og stort fra fjern så vel som nær fortid. Familien reiste ofte på småturer rundt omkring i landet, så kirker, naturformasjoner og historiske steder/landemerker har man sett og fått forklart fra man var barn. Den dag i dag kan jeg ikke en gang høre, langt mindre kjøre forbi, navn på steder som f.eks. Kringen uten å kjenne det sitre av glede og spenning i maven ved tanke på den gamle slagplassen.
I tillegg kommer voldsom begeistring for folklore, gamle fortellinger og sagn fra det folklorist Ørnulf Hodne kaller «mystiske steder» i Norge. Store deler av landets rike sagntradisjon knytter seg nemlig til spesifikke bygninger og naturformasjoner i det unike landskapet vårt. Lomseggen, Gudbrandsdalen, Trondheim, Stavern, Valdres, Jæren, Dovre, Selja, Hallingskarvet, Sognefjellet; det er noe å se og lære om gamle, folkelige overleveringer overalt.
De fleste av dem er en fantastisk blanding av from, kristen etikk og rå, rotnorsk bygdekultur – og det er som regel ikke vanskelig å utlede hvem historiefortelleren holdt med. Det gir en fin innsikt i lynnet og humoren som fremdeles eksisterer i det som en gang var et land med beinharde vilkår, sårbart for naturens luner som det var og er.
På bakgrunn av dette tok man opp familiens tradisjon med egne barn, og har sammen med mor og svigermor kjørt rundt på kryss og tvers i Norge i mange år. Og de første årene la vi opp kjøreruten etter stavkirkene. Det skyldes at det å oppsøke historiske steder for meg er en åndelig opplevelse. Det er naturligvis innbildning, men når jeg er på sånne steder, kan jeg føle historien rent fysisk, høre den hviske om andre tider under en annen, hardere himmel. Det samme føler jeg i våre eldgamle kirker, bare enda mer fortettet. En vanlig gudstjeneste gir meg lite eller ingenting, men når man er i kirkerommet alene eller det er helt stille, kan man kjenne at det sitter i veggene: der inne har generasjoner samlet seg i glede og i sorg, i frykt og i lettelse – en tusenårig tradisjon som strømmer mot deg fra hver tømmerstokk, hver murstein og som du i et heldig øyeblikk får ta del i. Ørsmå glimt av en forgangen tid, så å si.
Disse opplevelsene gir så mangt, ikke minst en egen ro i sjelen ved å bare være der, men også når minnene hentes frem i ettertid. Så hva passer vel bedre på en søndag enn en stavkirkekavalkade?
Landet vårt har 28 stavkirker (uten Garmo), og mens noen er rene smykker der de står, er andre restaurert til det ugjenkjennelige. De siste er likevel severdige på sitt vis og har sin selvfølgelige plass i vår kulturarv. Vi har oppsøkt alle sammen, og hva er vel vitsen med å ha bilder hvis man ikke kan bruke dem til å kjede vettet av folk?
Noen bilder er dessverre dårlige da man ikke er noen utpreget god fotograf. Men nok om det; her kommer de på rekke og rad:
Lomen stavkirke i Vestre Slidre, reist mellom 1180-1250. Har velfungerende brannsikring, og brukes regelmessig til barnedåp og bryllup. Kirken bevoktes nidkjært av sognebarn som løper uhyre fort, hvilket man fikk konstatert da man ved et uhell utløste brannalarmen en solrik søndagsmorgen. Kirkeklokkene skal ha en eksepsjonell klang, men det fikk vi dessverre ikke hørt denne gangen og får det vel neppe senere heller da grunneier mumlet noe om «svartelistet».
Heddal stavkirke på Notodden. Oppført ca. 1250. Søylestavkirken er Norges største, med 20-mastet hovedskip. Koret er trolig skipet fra en eldre kirke (1100-tallet). Ble restaurert tilbake til sitt nåværende middelalderutseende i 1955. Kirken er fortsatt i regelmessig bruk.
Hedalen stavkirke i Valdres. Enskipet kirke uten indre staver, oppført på 1100-tallet. Kirken er sognets hovedkirke og er i vanlig bruk annenhver søndag samt brylluper og begravelser.
Eidsborg stavkirke i Lårdal. Enskipet kirke oppført i ca. 1250, og er sannsynligvis en av de siste stavkirkene som ble oppført før Svartedauden gjorde slutt på kirkebygging for en stund. Eidsborg er den eneste i landet som er heltekket med trespon. Kirken er sognets hovedkirke og fortsatt i vanlig bruk.
Torpo stavkirke i Hallingdal. Søylestavkirke fra ca. 1200, sannsynligvis reist på tuftene til en eldre kirke fra begynnelsen av 1100-tallet. Torpo var den største av Hallingdals åtte stavkirker, og står fortsatt der den opprinnelig ble oppført. Kirken ble besluttet revet i 1880, men dette ble stanset etter at koret var revet og bare skipet sto igjen. Materialene fra koret ble brukt til den nye kirken som står vegg i vegg med Torpo. Det holdes årlig olsokmesse i kirken, som også er i bruk ved dåp og bryllup.
Hegge stavkirke i Øystre Slidre. Sannsynligvis oppført i 1216 og fortsatt i vanlig bruk. Utsatt for omfattende ombygging. Nåværende utseende skyldes (dessverre) en restaurering av arkitekt Arnstein Arneberg i 1924/25. Midtromskonstruksjonen og deler av den østre omgangen med hjørnestavene er bevart fra den opprinnelige kirken.
Haltdalen/Holtålen stavkirke i Trondheim. Enskipet stavkirke fra ca. 1100. Revet i 1881 og gjenreist på Sverresborg folkemuseum i 1884. Kirken er i bruk under Olavsdagene, til middagsbønn og til barnedåp og bryllup. Den vesle kirken skal forresten være nevnt i brev fra ingen ringere enn paven, og et lokalt sagn forteller hvordan det gikk til: Et barn skulle døpes en sprengkald vinterdag, men sognepresten hadde glemt å varme opp vann. Da som nå fantes der ingen oppvarming i kirken, og fullt klar over at man ikke kunne helle isvann i hodet på et spedbarn, søkte presten å finne en løsning. Han fant en, og på verdig vis oppfordret herr sognepresten menigheten til å spytte i døpefonten. Menighetslemmene så gjorde og barnet – som vi får håpe unngikk utrivelige kallenavn i oppveksten som følge – ble behørig døpt. Opptrinnet var imidlertid så uortodokst at en beretning om det inntrufne ble sendt til paven. I Vatikanet viste man seg uvanlig forståelsesfulle stilt overfor vinterlige problemer i det lille, isdekkede landet langt utenfor folkeskikken og unnlot å påtale saken. De høye herrer må likevel ha tenkt sitt, for innledningen i svarbrevet fra Den helllige fader lyder sånn: Til Holtålinger og andre barbarer….
Gol stavkirke. 14-mastet søylestavkirke fra midten av 1200-tallet. Revet på Gol i Hallingdal i 1882 og gjenreist på Folkemuseet på Bygdøy i 1884. Kirken er i bruk i sommerhalvåret, og det avholdes protestantisk og katolsk gudstjeneste annenhver søndag.
Vågå stavkirke i Gudbrandsdalen. Enskipet kirke fra ca. 1100-1130. Revet i 1626-28, og det nåværende bygget er en blanding av gamlekirken og en annen stavkirke. Interiør fra 1600-tallet. Kirken er bygdas hovedkirke og er i vanlig bruk.
Høyjord stavkirke i Sandefjord kommune. Enskipet kirke med 12 staver. Kor fra slutten av 1100-tallet, skipet fra 1275. Omfattende restaurering mellom 1848-53 til nåværende utseende. Høyjord er landets sydligste stavkirke og er i vanlig bruk.
Uvdal stavkirke i Numedal. Enskipet stavkirke oppført ved slutten av 1100-tallet. Kirken er rikt utsmykket innvendig, og ble bygget om til sitt nåværende utseende som korskirke i årene 1720-34. En rekke funn i kirken har gitt uvurderlig materiale til ulike forskningskategorier, til alt fra gravferdsskikker til lokal drakthistorie. Det avholdes vanlig gudstjeneste en gang i måneden.
Lom stavkirke ved foten av den 2068 meter høye Lomseggen i Oppland. Søylestavkirke reist på slutten av 1100-tallet. Ble restaurert tilbake til middelalderutseende i 1933. Er sognets hovedkirke og fortsatt i vanlig bruk. Fra Lom fortelles det at reformasjonens menn gikk hardt frem mot kirkens utsmykning, hvilket provoserte bygdefolket til de grader. Da den nye sognepresten tok reformasjonsiveren over alle grenser og kastet kirkesølvet i fossen, var målet fullt for sognebarna, som like godt kastet prestefanten etter og med det avsluttet både hans karriere og liv.
Nore stavkirke i Numedal. Enskipet stavkirke fra siste halvdel av 1100-tallet. De innvendige veggene er rikt og uvanlig dekorert, bla med bibelsteder formet som rebuser. På 1700-tallet ble det foretatt store eksteriør- og interiørmessige forandringer. Det avholdes årlig olsokmesse i kirken.
Rollag stavkirke i Numedal. Enskipet stavkirke, sannsynligvis oppført i senmiddelalderen. Den opprinnelige stavkirken nevnes første gang i 1425, og er ombygget en rekke ganger. Den rikt dekorerte kirken er fortsatt i regelmessig bruk
Flesberg stavkirke i hm…Flesberg i Numedal. Den opprinnelige søylestavkirken fra 1100-tallet utgjør skipet i dagens kirke, som ble bygget om til korskirke i 1735. Det karakteristiske tårnet fra 1792 har samme form og plassering som på den gamle stavkirken. Kirken er sognets hovedkirke, og er i vanlig bruk.
Hopperstad stavkirke i Vik i Sogn. Treskipet søylestavkirke, sannsynligvis oppført på slutten av 1100-tallet. Totalrestaurert etter modell av Borgund i årene 1885-91. Kirken er kun i bruk hver st. Hans.
Ringebu stavkirke i Gudbrandsdalen. Den rikt utsmykkede søylestavkirken med 12 staver er trolig oppført før 1270. Den opprinnelige kirken er skipet i kirken slik den står idag. Ringebu er sognets hovedkirke og er i vanlig bruk.
Rødven stavkirke i Romsdal. Enskipet kirke med mellomstaver, sannsynligvis oppført rundt år 1300. Er en av tre kirker hvor konstruksjonen støttes av såkalte skorder, og er fortsatt i bruk på st. Hans og ved bryllup og dåp.
Grip stavkirke, en av landet minste og enkleste. Enskipet kirke, trolig oppført rundt 1470. Kirken er fortsatt i bruk i sommerhalvåret. I 1796 ble Grip rammet av en voldsom storm og befolkningen søkte tilflukt i kirken, som ligger på øyas høyeste punkt (ikke at det sier stort, men…). Da de kom ut om morgenen, var alt annet skylt vekk av havet. Bare kirken sto urørt igjen. Og som guiden sa: – Var du ikke relliøs fra før, så blei du det i hvert fall da!
Borgund stavkirke i Lærdal. Treskipet kirke med 12 staver, sannsynligvis oppført sent på 1100-tallet. Kirken er sjelden i bruk, men er den best bevarte stavkirken i Norge ettersom den har stått uforandret på samme sted siden den ble reist. Flere stavkirker (f.eks. Gol og Hopperstad) er satt i stand etter modell av Borgund.
Kvernes stavkirke på Nordmøre. Enskipet stavkirke hvis konstruksjon støttes opp av skorder rundt hele kirken. Kvernes er oppført mellom 1200- og 1300-tallet, og er fortsatt i bruk ved Olsok, barnedåp og bryllup.
Røldal stavkirke i Røldal i Odda kommune. Enskipet kirke oppført på 1200-tallet. Det angivelig helbredende krusifikset er datert til ca. 1250. Folk valfartet derfor til den rikt dekorerte kirken, til stor irritasjon for det protestantiske presteskapet som først lykkes med å stanse trafikken til de ulovlige katolske messene så sent som i 1835. I middelalderen var Røldal stavkirke et av landets tre største pilegrimsmål etter Nidarosdomen og Selja.
Øye stavkirke i Vang, oppført på 1100-tallet og er i regelmessig bruk. Kirken ble revet på 1740-tallet, men gjenreist i 1960 med originale materialer som ble funnet under kirkegulvet i sognets nye kirke da denne skulle repareres.
Reinli stavkirke – «Gamle Guri» på folkemunne – i Sør-Aurdal. Trolig reist mellom 1250-1300 på tuftene av to eldre kirker. Ligger fantastisk flott til, hvilket skal skyldes at huldrefolket flyttet den fra opprinnelig sted for å slippe å se og høre den. Reinli er sognets hovedkirke, men brukes bare i sommerhalvåret.
Høre stavkirke i Vang. Reist på slutten av 1100-tallet og utsatt for omfattende ombygging på begynnelsen av 1800-tallet. Den gamle takrytteren gjør i dag tjeneste som kirkeport. Kirken ligger aldeles praktfullt til i en åsside og er fremdeles i vanlig bruk.
Undredal stavkirke i Undredal, Norges minste stavkirke. Enskipet kirke oppført på midten av 1100-tallet, restaurert i 1962. Kirken er fortsatt i regelmessig bruk.
Kaupanger stavkirke i Kaupanger i Sogn og Fjordane. Søylestavkirke med 3 skip, antagelig oppført på slutten av 1100-tallet. Sogns største, restaurert til nåværende utseende i 1885-91. Kirken er sognets hovedkirke og har vært i uavbrutt bruk siden oppføring.
Urnes stavkirke i Luster i Sogn og Fjordane. Norges eldste og på UNESCOs verdensarvliste. Enskipet søylestavkirke, oppført rundt 1130-1150, restaurert i 1902. Kirken har tre faste gudstjenester i året, og etterkommere av de to lokale slektene som reiste kirken blir fortsatt begravet her.
Stikk innom hvis du skulle være i nærheten av en av dem; de er vel verdt tiden det tar, selv om det skulle innebære en omvei. Og legg gjerne igjen litt ekstra i kirkebøssen. Stavkirkene får midler over statsbudsjettet til vedlikehold, men det er langt fra nok og det ville være en tragedie om en så viktig del av vår kulturarv skulle bli stengt for allmenheten.