Netflix-serien The Handmaids Tale er basert på boken Tjenerinnens beretning, som forfatteren Margaret Atwood utga i 1985. Handlingen er lagt til USA, som etter en katastrofe er blitt til den religionsfascistiske republikken Gilead. Den kristne bevegelsen som sitter med makten har fratatt kvinner alle rettigheter; de har ikke lov til å lese, bevege seg alene utendørs, de disponerer ikke over sin egen tid, de har ikke lov til å tjene eller disponere penger og slett ikke til å velge sin egen partner.
De er kort sagt redusert til rettsløse slaver, tjenere og fødemaskiner. Fruktbare kvinner er blitt regelrette sex- og fødeslaver for familier som tilhører regimets elite, og voldtas systematisk for å bære frem barn. Regimet har også innført uniformering av kvinner; sexslavene og deres kvinnelige voktere – som alltid finnes det kvinner som mer enn gjerne bidrar til sin egen og andres undertrykkelse – er under trussel om straff fullt tildekket i henholdsvis røde og grå uniformer. Alle som utfordrer regimet blir offisielt dømt til døden og henrettet. Det foregår ikke sjelden ved offentlige seremonier, som avsluttes med at de religiøse myndighetene lar den tilstedeværende forsamlingen, ofte de slavebundne kvinnene, slå eller rive vedkommende ihjel.
Hva minner dette deg om?
I følge den liberale venstresiden minner det derimot om USA og land i Europa, og det i den grad at de nå bruker boken/serien generelt og kostymene spesielt – særlig hovedpersonens, sexslaven Offred, røde uniform – for å illustrere hvor USA og europeiske land de ikke liker er på vei.
Eller som skribenten Victoria Larsen Stø på bloggen «Kvardagsbiblioteket» skriver om boken/seriens popularitet:
Grunnen er relativt åpenbar for de som følger i det minste litt med på verdensbildet. I USA er det veldig nylig flere konservative politikere som har forsøkt å gjøre det vanskeligst mulig for en kvinne å ta abort. I tillegg til Trump sitt kontroversielle kvinnesyn og hans sterke posisjon som president, er det ikke spesielt merkelig at folk tyr til litteratur hvor handlingen er skremmende lik virkeligheten.
Akk ja, «de som følger i det minste litt med på verdensbildet»…
Blir ikke Donald Trump, Victor Orban og Frp stoppet; får ikke vestlige kvinner uhindret rett til abort i 14.nde måned eller folk slutter å være uenige med feminister og Sigrid Bonde Tusvik nå; ja, da er det i Gilead vi ender! Skulle du bli dødssyk under et svangerskap eller voldtatt da, ender du – ja, du, ja! – garantert med å måtte ta illegal abort med strikkepinner i en gin-osende bakgate i det tåkefylte Oslo. Antagelig utført av en skjeggete, piperøykende gammel kjerring som ble født i 1803 og bare snakker cockney-engelsk! Og da kommer du til å blø så mye at det synes utenpå den hvite trusa di, bare så du vet det.
Du vil kanskje legge merke til at aktivistene på bildet til høyre (nederst) har dekket til munnen sin med gaffateip, og det er en slående illustrasjon på virkelighetsoppfatningen deres. Som kvinner er de nemlig nå så kneblet og undertrykket av det norske patriarkatet at de kun har lov til å stå utenfor stortinget og demonstrere. Mer kneblet går det knapt an å bli, så hvor skal vel dette ende?
Man bør jo ikke spørre når man ikke har lyst til å høre svaret, men hvor har de disse groteske fantasiene sine fra? For ikke å nevne den totale virkelighetsforvrengningen? Hva i all verden er det utdanningssystemet vårt lærer bort?
For dette kommer ikke bare fra noen få, forvirrede miljøer (og Bonde Tusvik) på ytre venstre flanke, selv den gamle Tanta i Akersgata har ansatt folk som tenker på denne måten. I Aftenpostens podcast «Serieprat» er Cecilie Asker, Jonas Brenna, Einar Aarvig og produsent Sandra Mørkestøl helt med på notene, og presenterer Netflix-serien slik:
Velkommen til en verden av undertrykking, serievoldtekter, tortur og hengning. En verden der kvinner kun er til for å føde barn. En verden som kanskje begynner å ligne mer og mer, sånn litt ubehagelig, på vår egen?
Lyden følges av innklippede bilder fra serien sammen med bilder fra abortdemonstrasjoner i USA, aktivister i Offred-antrekk, selvsagt, og like selvfølgelig: Donald Trump.
Ja, den begynner å ligne, men det er en vesentlig forskjell mellom virkeligheten og The Handmaid`s Tale, og det er at i den virkelige verden går ikke alt i sakte film…Og takk og pris for det.
Du får høre resten selv; èn gang var mer enn nok for meg.
Felles for alle disse fortellingene er oppfatningen om at høyrepopulistene» i USA og europeiske land – hva enten de virkelig er høyrepopulister eller ikke – er utrolig farlige, en reell trussel mot kvinners liv, helse, rettigheter og frihet. Så farlige er de at den liberale venstresiden og dens femininster faktisk kan si hva som helst de måtte finne på om dem uten å måtte frykte så mye som en mikroskopisk konsekvens. I mange tilfeller får de attpåtil statsstøtte for å produsere, pleie og fremme de skrudde fiendebildene sine i offentligheten. Kan noen bevegelser bli farligere og venstre-feminister modigere nå, mon tro?
Pussig nok er det visst ingen av dem som ser ironien i det hele: ikke en eneste kvinne eller vettug mann trenger Atwoods bok eller Netflix´ serie for å få mareritt. Atwoods Gilead begynner ikke «å ligne mer og mer, sånn litt ubehagelig, på vår egen». Gilead eksisterer allerede, og det har det gjort i mange, mange år.
Men i virkelighetens verden har Gilead navn som for eksempel Saudi-Arabia. Tankegangen bak regimet i Gilead lever og trives også, og finnes i varierende grad i hele den muslimske verden. For bevegelsene bak er ikke kristne, de er muslimske og heter wahabbisme og salafisme, mens deres politiske program heter islamisme.
Deres fremste kampsak er jernhard kontroll med kvinner og kvinners seksualitet, for slik å ha full kontroll på all reproduksjon.
Opponerer du mot denne religiøse bevegelsen der den har makt, blir du i beste fall pisket, mishandlet eller lemlestet – i verste fall drept. Som offentlig folkeforlystelse. Der bevegelsen har makt, steiner man faktisk folk til døde, og de som kaster steinene er, akkurat som i Gilead, publikum. Kvinner får ikke gå ut av huset uten tillatelse eller følge av en mann. De får ikke synes eller høres i det offentlige rom. De har ingen rett til skilsmisse, og hvis mannen forskyter dem, er det han som får barna. Mannen har rett til å ta seg fire koner, uten å bry seg om hva førstekona eventuelt måtte mene. Kvinner har ingen rett til å velge egen partner.
Bevegelsens fremste kjennetegn er kontrollen med- og uniformeringen av kvinner. Der den vokser frem, øker tildekningen, som blir gradvis mer omfattende. Den mildeste varianten er hijab, den verste er niqab eller burka. Den religionspolitiske tankegangen bak er imidlertid den samme, og den reduserer kvinner til et seksualobjekt, et kjønnsorgan og en livmor – som tilhører menn. Eierforholdet markeres med symbolsk tildekning av kvinnen. Begår du en f.eks. en voldtekt, begår du ikke en forbrytelse mot kvinnen, men mot mannen eller familien som eier henne.
Der det blir mer av mennesker med denne tankegangen, blir det mindre av absolutt alt annet, først og fremt utildekkede kvinner, rettigheter for kvinner, bevegelsesfrihet for kvinner og valgfrihet for kvinner. Om du synes det er undertrykkende at du i dag ikke får fjerne et friskt foster fordi du ikke vil ha tvillinger, så kan du jo stille deg spørmål om hva du synes om null rett til abort selv om du har seks barn som trenger deg fra før og du er så syk at du risikerer å dø hvis du gjennomfører dette syvende.
Denne religionspolitiske bevegelsen og dens tilhengere vokser stedig frem i Europa. Men det sier venstresidens feminister ikke et ord om, for da risikerer de at noen kaller dem «islamofober» eller noe sånt, og da er jo hundre og ett ute så livsfarlig som det er!
Og dette er den tøffe delen av venstresiden, for den andre delen – med SV i spissen – heier faktisk frem kvinnetildekning og dermed tankegangen bak. Og blir innmari sure på alle som ikke er like begeistret som dem. Herregud, ser dere ikke at det er en kjempeseier for norsk demokrati, likestilling og mangfold at religiøst begrunnet kvinnetildekning og dens tilhengere endelig har nådd talerstolen på Stortinget heller, nå? Det er jo helt fantastisk, for nå blir jo den tildekkede SV-representanten et forbilde, sånn at enda flere kan dekke seg til i religionens navn og ikke minst: at religiøse foreldre nå har fått en ekstra giv til å tvinge hijab på døtrene sine uten å måtte bekymre seg for deres videre yrkesliv – i den grad de får lov av far eller ektemann til å ha en. Og kvinnene som dekker seg til frivillig trenger heller ikke å frykte for karrieren bare fordi de selv har valgt å støtte og flagge et religiøst kvinnesyn folk flest ikke liker. De kan til og med havne på Stortinget i det sekulære, likestilte Norge. Er ikke det storartet, dere?
Kvinneundertrykkende, religiøse typer som kommer til å forvandle USA og Norge til Gilead fordi de har en og annen motforestilling mot dagens abortlov skal vi derimot ikke ha noe av her!
Ja ja, at SV-leder Audun Lysbakken ser det som en seier at hijaben har nådd Stortingets sal er vel forståelig. Det er tross alt ikke han som tvinges til å dekke seg til av religiøse menn og kvinner; det vil han ikke en gang bli i Gilead.
Når jeg tenker over det, så har forresten Aftenpostens seriepratere rett. Det er «en vesentlig forskjell mellom virkeligheten og The Handmaid`s Tale»: Gileads rettighetsløse kvinnelige sexslaver og fødemaskiners påbudte uniform er nemlig litt penere og mindre hemmende enn wahabismen og salafismens.
Og hvem vet: takket være vestlige feministers modige kamp mot det religiøse patriarket i Norge og USA får kanskje kvinnene i Saudi-Arabia og Afghanistan uniformen sin i rosa en vakker dag?
Likte du det du leste, mener at det trengs alternativer til de etablerte mediene eller at krass kritikk av det bestående er nødvendig? Støtt gjerne Gjenstridig.no ved å like og dele artikkelen, eller ved å støtte enkvinnesdriften på Vipps 918 18 142.