Vi har lagt året 2019 bak oss; et år som har vært politisk turbulent i et samfunnsklima hvor polariseringen og splittelsen i befolkningen blir stadig mer merkbar.
Det offentlige ordskiftet blir et stadig større minefelt, ikke minst fordi en liten, men høylytt klikk forsøker å tilegne seg definisjonsmakt over virkelighetsbeskrivelsen ved å blant annet bestemme – prøver, i alle fall – hvilke ord og uttrykk folket kan bruke og ikke, og/eller gi ord og uttrykk nytt innhold. Nytter ikke det, misforstår de eller feilfremstiller bevisst det meningsmotstandere sier eller skriver. Dette resulterer i endeløse metadebatter om debatten, i stedet for diskusjoner om selve sakskomplekset. Når støvet har lagt seg, står ikke sjelden de samme personene frem med klager over debattklimaet og påpeker hvor skrekkelig farlig det er med hat, hets og polarisering, og fremstiller naturligvis seg selv som modige bekjempere av alt sammen. Den økende polariseringen kan jo ikke de noe som helst for, må vite!
Taktikken fungerer dessverre utmerket, for store deler av det offentlige ordskiftet drukner i unødvendig støy. En rekke samfunnsaktører ender opp med å kaste bort både tid og energi på et lite miljøs bevisste støyproduksjon. Resultatet er at vi som samfunn står på stedet hvil og tilnærmet handlingslammet overfor reelle, alvorlige samfunnsproblemer, hvilket igjen fører til frustrasjon og dermed ytterligere polarisering.
Et eksempel på dette er debatten – i realiteten skittkastingen – tidligere redaktør for magasinet Ny Tid Dag Herbjørnsrud innledet i den flerkulturelle nisjeavisen Utrop mot sosiolog Kjetil Rolness og Aftenpostens Ingeborg Senneset, som han, godt sekundert av forfatter og identitetspolitiker Guro Sibeko, på uredelig vis forsøkte å koble til folkemorder-retorikk. Forfatter, blogger og fast spaltist i Utrop Gunnar R. Tjomlid oppsummerer:
Bakgrunnen for debatten er, kort oppsummert, at Ervin Kohn brukte ordet «virus» om antisemittisme. Kjetil Rolness hevdet i Minerva at Kohn unnlot å nevne at de som var mest antisemittiske i befolkningen er (i følge ham selv) muslimer, og at disse derfor må anses som «smittekilden» for dette farlige viruset. Aftenpostens journalist Ingeborg Senneset siterte Rolness på dette i en tekst hun skrev, noe Dag Herbjørnsrud kritiserte henne for i Utrop, blant annet ved å påpeke at ordet var antiislamsk og muslimfiendtlig. Deretter skrev jeg selv en tekst hvor jeg kritiserte Herbjørnsrud for å servere en kritikk tatt helt ut av kontekst.
Ordskiftet i Utrop er såpass smalt og absurd at det ikke har vekket nevneverdig interesse for stort andre enn de vanlige mistenkte, men Tjomlid – som ellers fremstår som mer av en meningsfelle av Herbjørnsrud og co enn av Rolness – har gjort en hederlig innsats for å sette skapet på plass. Men når et av argumentene han bruker mot Herbjørnsrud milde flokk er dette: «De serverer Facebookhøyre, islamhatere og rasister alt de ønsker seg til jul», tar han feil.
For mitt vedkommende har jeg siden 2006 blitt plassert i samtlige kategorier – og et par som er hakket verre – men nei, identitetspolitisk vrøvl er aldri det jeg ønsker meg til jul. Det de fleste av oss, som til tross for ganske heftige, dyptfølte meningsforskjeller er godt innenfor den (sosial)demokratiske midtsfæren, ønsker seg hver jul er mindre virkelighetsfjern skrivebordsideologi som kun interesserer en knøttliten klikk og en mer rasjonell, pragmatisk debatt om reelle, konkrete problemer i håp om at vi kan finne en løsning på dem, da dette jo er av aller største viktighet for selve samfunnet vårt og absolutt alle som bor i det.
Så kanskje vi kan få det til jul i år istedet?