Såkalt blind vold begått av grupper av unge menn øker i Oslo, og debatten har selvsagt ikke latt vente på seg. Mens lands mest jordnære Ap-politiker Jan Bøhler snakker rett ut av posen og vil kartlegge de voldelige kriminelle, vil politikere, politiledelsen og angivelige antirasister heller tåkelegge saken.
Problemet ligger i ordet «etnisitet», for alle vet at flertallet av de unge mennene som organiserer seg i grupper og drar til Oslo for å rane, mishandle eller overfalle sakesløse medborgere ikke er etnisk norske. – Vi har alltid hatt den type problemer i Oslo, helt uavhengig av etnisitet. Å snakke om hvor de kommer fra, det er med respekt å melde en avsporing, sa for eksempel byrådssjef Raymond Johansen i mai 2018.
Ingen debatt på bortforklaringsbrigadens skjeve premisser
I dagens Dagbladet og gårsdagens VG kjefter hhv. Camara Lundestad Joof samt bydelspolitiker for SV i Gamle Oslo Hasti Hamidi og Holmlia-beboer Umar Ashraf opp om ordbruk, det rasistiske Norge og problematiserer bruken av ordet «norsk-norsk» om etnisk norske unge. Der «norsk-pakistansk» er og har vært fullstendig selvforklarende og greit, er visst «norsk-norsk» fullstendig ekskluderende og ugreit. Mellom alle ranene og overfallene leser nok ultrakriminelle ungdommer debattinnlegg i avisen, og så går de selvfølgelig rett ut for å sparke ned enda flere tilfeldige forbipasserende og filme moroa.
Men er etnisitet, som igjen har sammenheng med kultur, en avsporing? Nei, det er det ikke. Riktignok er det ubehagelig, for tenk om noen skulle kalle politiledelsen «rasister» eller Norge for «strukturelt rasistisk»? Den tanken er jo ikke til å holde ut for et voksent, ansvarlig menneske. Derfor snakker selv politiet om fattigdom og trangboddhet som om det er helt frakoblet etnisk bakgrunn. Som igjen har sammenheng med kultur. Pussig nok er man overhodet ikke redd for ordet «etnisitet» når det gjelder å bortforklare etniske minoritetsgruppers medvirkning til egen situasjon eller enda bedre: klandre hele samfunnet – og da særlig majoritetsbefolkningen – for eventuelle misforhold. Da er etniske eller kulturelle forklaringer helt innafor. Når det gjelder kritisable forhold innad i minoritetene, er etniske eller kulturelle forklaringer helt uttafor. Da er det bare sosiale årsaksforklaringer som gjelder.
Ja takk, begge deler
Sosiale forhold som fattigdom og trangboddhet er selvsagt en del av bildet, men det er også et trist faktum at en alt for stor del av etniske minoritetsgrupper fra særlig Afrika, Midtøsten og det islamske Asias (R3-land) fattigdom og trangboddhet er selvpåført, og at kulturbakgrunn og dermed etnisitet spiller en rolle for den sosiale og økonomiske atferden de utviser. Og derfor bør begge deler være en del av diskusjonen om tiltak og løsninger. Negativ sosial arv er som kjent en internasjonalt anerkjent forklaringsmodell, og den gjelder faktisk også for etniske minoriteter.
Når det gjelder minoritetsungdoms vold og kriminalitet, står vi følgelig overfor flere forhold som alle har en klar sammenheng med kulturbakgrunn og dermed etnisitet.
1) Vold i hjemmet – negativ sosial arv:
Det er et faktum at barn som vokser opp i voldelige hjem der de eller mor, i de tilfellene hun ikke selv er voldsutøver, blir utsatt for vold, har mye større sannsynlighet for å bli voldelige selv. Man skulle jo tro at det var omvendt – de har selv kjent på kroppen selv hvor grusomt det er – men det er det altså ikke. For øvrig gjelder det også arbeidsdeltagelse og trygdeavhengighet: barn som vokser opp i hjem der foreldrene ikke jobber og lever av velferdsordninger, har mye større sannsynlighet for å ende opp slik selv.
Samtidig er det et faktum at vold er en integrert og akseptert del, og det i langt større grad enn i andre deler av verden, av barneoppdragelsen i R3-land. I Oslo hadde f.eks. ni av ti dømte i 89 familievoldssaker i perioden 2013-2016 bakgrunn fra Afrika eller Asia. Nærmere 60 prosent av kvinner og barn på landets krisesentre har slik bakgrunn. Overrepresentasjonen er med andre skyhøy, og bekrefter langt på vei at det er mye mer familie/oppdragervold i R3-hjem enn andre hjem. Det får selvfølgelig konsekvenser. Dette påpekes da også av en rekke forskere og andre profiler med bakgrunn fra samme kulturkrets. De fleste av dem mener at det må settes skarpere fokus på disse gruppenes tradisjonelle oppdragelsesmetoder enn det som hittil har vært tilfelle. Alt vi har av tilgjengelig sosialforskning, forklaringsmodeller, statistikk og kunnskap, tyder på at de har rett. Med tanke på kriminalstatistikken er i alle fall sammenhengen såpass påfallende at det er ubegripelig at det ikke har vært satt fullt fokus på dette for lengst.
Sannsynligheten taler følgelig for at kulturbakgrunn og dermed etnisitet spiller en stor rolle når det gjelder synet på vold og/eller voldsbruk i hjemmet.
2) Fattigdom – sysselsetting:
Arbeidsdeltagelsen til R3-innvandrere er svært lav (Afrika 51,4 prosent og Asia 58 prosent). Blant kvinner er den enda lavere, og det er ikke et spørsmål om botid, for mens 10 og 16 prosent av kvinnene fra unge botidsgrupper som Somalia og Afghanistan er sysselsatt i heltidsstilling, er bare 19 prosent av kvinnene fra Pakistan, som er den R3-gruppen i Norge med lengst botid, det samme.
I likhet med danske myndigheter har Solberg-regjeringen og vårt eget Integrerings- og Mangfoldsdirektorat (IMDi) kommet frem til at medbragt kulturelt/tradisjonelt kjønnsrollemønster er en del av forklaringen. Som enhver annen borger i dette landet er klar over, så er det vanskelig å klare seg i et høykostland som Norge på bare èn inntekt. Man blir da heller ikke rik av å leve på velferdsordninger, og det er jo heller ikke meningen.
Sannsynligheten taler følgelig for at kulturbakgrunn og dermed etnisitet spiller en stor rolle når det gjelder sysselsetting.
3) Fattigdom – trangboddhet:
Oslo har landets aller dyreste boligmarked, og likevel bor størstedelen av R3-innvandrere der. Det kan ikke være fordi arbeidsmulighetene er større i Oslo, for sysselsettingsandelen er som sagt svært lav for R3-innvandrere generelt og for enkelte grupper er tallene enda lavere. Blant somaliere er f.eks. bare 36 prosent av mennene og 22 prosent av kvinnene i inntektsgivende arbeid – og det er altså ikke heltidsarbeidende. SSB regner faktisk én times lønnet arbeid i uken som «sysselsetting». Blant syriske kvinner er sysselsettingen på små 5 prosent. Av somaliske kvinner er det bare 9,5 prosent som jobber mer enn 30 timer i uken. Likevel bor mer enn halvparten av landets over 40 000 somaliere i Oslo. Boligutgiftene til over halvparten av gruppen er med andre ord høye, selv om de i stor grad betales av kommunen i form av bostøtte. Hva med en kartlegging av hvorfor arbeidsledige somaliske personer er bosatt i Oslo og på hvilket grunnlag? Alle andre i arbeidsfør alder må jo ellers si seg villig til å flytte hvor som helst i landet man kan få jobb for å i det hele tatt få noen stønader? Det er uansett ingen som tvinger somaliere eller andre grupper med stor andel fattige til å bo i Oslo med ditto høye boligutgifter, så dette er noe de velger selv. Sannsynligheten er høy for at dette har noe med gruppedynamikk basert på etnisk, kulturelt eller religiøst tilhørighetsforhold å gjøre. Med andre ord: kultur og etnisitet nok en gang.
På toppen av listen over såkalt barnefattigdom troner nettopp somaliere, syrere, irakere, eritreere, afghanere og pakistanere, alle grupper som øker raskt på grunn av familieinnvandring og høye fødselstall. Samtlige grupper har svært lav yrkesdeltagelse og høyt trygdeforbruk. Dette bringer oss over til punktet om trangboddhet:
For somaliere og eritreere kombinerer faktisk landets laveste sysselsetting med landets desidert høyeste fødselstall. I 2018 viste tall fra SSB at «husholdninger der innvandrere har bakgrunn fra Afrika bor trangest, her regnes 29 prosent som trangbodde». Den mest trangbodde gruppen er nettopp somaliere, hvor hele 38 prosent er regnet som trangbodde. Marokko, Pakistan og Syria følger på med hhv. 33, 35 og 21 prosent. Kort sagt velger de å få barn de ikke har råd og plass til – i boliger de egentlig ikke har råd til. Hvorfor velger de dette? Familieplanlegging og prevensjon fungerer vel for R3-innvandrere også?
Sannsynligheten taler følgelig for at kulturbakgrunn og/eller religiøst tilhørighetsforhold og dermed etnisitet spiller en stor rolle når det gjelder bosettingsmønster, familieforøkning og påfølgende trangboddhet.
4) Økonomisk atferd:
Samtidig som en rekke partier bedriver overbudspolitikk for å løse «fattigdomsproblemet» i disse gruppene, er det åpenbart mye penger i omløp i de samme gruppene. Tre av de fattigste gruppene sender nemlig milliardbeløp til hjemlandet. Bare i 2014 ble det sendt mellom tre og fire milliarder kroner ut av Norge via hawala-systemet. I november 2017 ba Human Rights Service Valutaregisteret nok en gang om innsyn i hvor mye som sendes til landene som mottar størst pengeoverføringer fra privatpersoner eller miljøer i Norge. Tallene er bare fra de rapporteringspliktige betalingsformidlerne, og omfatter ikke overføring via bank, uformelle kanaler som Hawala eller fysisk medbragte kontanter.
Beløpene er enorme: Bare i 2017 ble det overført 503 millioner til Somalia. Til Afghanistan ble det sendt 93 millioner i samme periode. Til Pakistan ble det overført rundt 371 millioner.
Ser vi på sysselsettingstallene for de samme gruppene, så kan vi jo bare lure på hvor disse beløpene kommer fra, men det er et sidespor. Det viktigste er den økonomiske atferden, som åpenbart skyldes kulturbakgrunn og dermed etnisk tilhørighetsforhold. For som med boliger og antall barn, er det snakk om bevisste, personlige prioriteringer – de velger selv å sette seg i denne situasjonen. I en rapport fra SSB (2004) heter det at innvandrere prioriterer å sende penger til familien og at det medfører problemer med privatøkonomien i Norge. Dette gjelder selvsagt ikke alle «fattige» barnefamilier, men tatt i betraktning størrelsesordenen på beløpene som sendes ut av landet, er det overveiende sannsynlig at det dreier seg om svært mange.
Sannsynligheten taler følgelig for at kulturbakgrunn og dermed etnisitet spiller en stor rolle når det gjelder økonomiske disposisjoner.
Selvpåførte problemer og hva vi kan gjøre med det
Det meste tyder altså på at altfor mange R3-foreldre foretar valg som gjør dem og barna deres fattige og trangbodde – og holder dem i fattigdom og trangboddhet.
Hvordan skal vi kunne snakke om dette og eventuelt finne noen løsninger hvis vi ikke skal ta med kulturbakgrunn og etnisk tilhørighetsforhold med i betraktningen? Det er jo ikke mulig, og det er vel også derfor deler av venstresiden og andre innvandringsliberale er så ivrige etter å fjerne akkurat de to forklaringsmodellene fra bordet. Som om ingen er preget av kulturbakgrunnen sin, liksom. Det er en nokså ubehagelig herrefolksmentalitet over dagens selvutnevnte antirasister: europeere er selvstendige individer som preget av både sin etniske og kulturelle bakgrunn og agerer på bakgrunn av det, mens R3-innvandrere er blankskurte, uselvstendige individer ribbet for både etnisk og kulturelt tilhørighetsforhold og bare reagerer på ytre omstendigheter.
Etnisitet og kulturbakgrunn kan vi ikke gjøre noe med – og det er jo heller ikke ønskelig – men vi både kan og må begrense skadevirkninger av kulturelt/religiøst betinget adferd som får uhensiktsmessige resultater både for innvandrerne selv, barna deres og resten av samfunnet. Som f.eks å stanse barnetrygd etter barn nummer tre, slutte å utbetale bostøtte til arbeidsføre, men arbeidsledige mennesker i storbyer med overprisede boligmarkeder som Oslo – og ikke minst slutte å være så konfliktsky så fort det utbrukte kultur- eller rasismekortet blir trukket av enten foreldre som svikter sitt ansvar eller statsstøttede interessegrupper piper om «overgrep».
Man kunne også begynne å minne både fastboende og nyankomne innvandrere om at velferdsstaten er ment som et sikkerhetsnett for folk som havner i uforskyldte problemer som ufrivillig arbeidsledighet eller sykdom, ikke en betalingsgarantist for direkte uansvarlig atferd som å bosette seg i altfor dyre boliger eller få barn man ikke har råd og plass til eller tid til å følge opp. Det er ikke en menneskerettighet å få barn, spesielt ikke på andres regning. Familieplanlegging bør fremmes som integreringstiltak Numero Uno; med muligheten til å inndra eller beskjære øvrige trygdeytelser som ris bak speilet.
Dette vil frigjøre tid for mor og far både til å integrere seg selv og til å følge opp de barna de har, slik at særlig guttene deres slipper å reke gatelangs til alle døgnets tider. Det vil antagelig gjøre gi seg merkbart utslag både på sysselsettings- og kriminalstatistikkene i årene som kommer.
Ikke et alternativ å la humla suse videre
Hva organiserte antirasister i og utenfor offentlig forvaltning og medier angår, så kan de jo bruke litt tid på å knekke den nøtta de fleste av oss andre etterhvert har gjort: fører minoritetsunges like synlige som følbare overrepresentasjon på rans-, volds- og voldtektsstatistikkene til mer eller mindre skepsis/rasisme i majoritetsbefolkningen? Enkel matte kan muligens hjelpe til med å finne svaret på gåten: Hvor mange pårørende og venner har et gjennomsnittlig rans-, volds eller voldtektsoffer og hvor stor andel av dem får et mer eller beholder et tidligere positivt syn på ungdomsgjenger med minoritetsbakgrunn som ferdes i gatene etter hendelsen? Hvor stor andel blir forbannet eller redde og forteller det videre til sin egen familie/venner, og hvordan påvirkes disses holdninger av disse opplysningene?
Hvis man er ærlig mot seg selv, må svaret nødvendigvis bli at det fører til større skepsis å underslå fakta og/eller avspore en realistisk debatt om årsaker og løsninger enn å faktisk ta debatten i et forsøk på å finne årsaken og eventuelle løsninger.
Å la humla suse som før er ikke – eller burde i alle fall ikke være – et alternativ. Det trenger vi bare å se til Sverige for å innse.
Men deler av venstresiden er ikke desto mindre sin vane tro og forsøker etter beste evne å fokusere på majoritetssamfunnets rasisme og begrepsbruk. Ord er makt, skriver f.eks. tospannet. Jepp, men det er kunnskap også. Og kun med spesifikk, grundig kunnskap kan vi løse de problemene vi står overfor. Så hvorfor foretrekker den antirasistiske delen av venstrefløyen å dille med ørkesløse debatter om ordbruk?
Har vi ikke hatt nok metadebatter om det nå?
Mener du at vi har hatt nok av metadebatter om orbruk og heller bør ha en ærlig debatt på andre premisser enn bortforklaringsbrigadens? Støtt gjerne Gjenstridig.no ved å like og dele artikkelen eller gi en skjerv til driften på Vipps 918 18 142 eller Paypal.