Tilvandret klankultur, som har etablert og sprer seg i Europas demokratiske rettsstater gjennom en liberal familieinnvandringspolitikk, representerer en betydelig trussel mot både enkeltindivider med innvandringsbakgrunn og for hele vår samfunnsinnretning. Klankultur er faktisk den viktigste sosiale enheten for en stor del av innvandrerne som kommer fra land i Afrika og det islamske Asia (som begge inkluderer Midtøsten), såkalte R3-land, så hvorfor vil ikke vår politiske ledelse og våre medier snakke om det og langt mindre problematisere det?
At klankultur utgjør en betydelig og stadig større trussel – eller utfordring, som det heter på bonede gulv – mot samfunn som er individorientert og bygget på tillit, trenger man bare å se til Sverige for å konstatere. Der har man store problemer med å beskytte individer som av ulike grunner er på flukt fra egen klan fordi systemet ikke er rigget til å håndtere klankultur. Der man før måtte gjemme bort et individ fra et annet, må man nå gjemme dem bort for hele familier og klaner.
Sollefteå kommune sliter i likhet med en rekke andre småkommuner som har tatt i mot mange asylsøkere og familiegjenforente fra R3-land med økonomien, og en av årsakene er nettopp økte kostnader for beskyttelse av individer mot klaner. I 2015 brukte Sollefteå 765 000 på beskyttede boliger, i år er prognosen på hele 11,2 millioner. Det er ikke bare det at det har blitt flere som må beskyttes, trusselen har også vokst seg større. – Nå kommer det krav om mye høyere sikkerhet fordi trusselbildet er så stort. Tidligere har det kanskje vært en ektefelle som har vært gal. Nå snakker vi plutselig om hele familier, klaner og et helt annet trusselbilde. Da snakker vi helt plutselig om skuddsikre vinduer, bevoktning døgnet rundt. Dette er boliger hvor plasseringer kan koste 9 000 kroner per natt, sier kommunikatør i Sollefteå Majed Safee til Nyheter Idag.
Kommunen har få muligheter til å få stanset klanenes forfølgelse av «sine egne» kvinner, menn og barn. Alt de kan tilby er samtaleterapi til mennene som truer: – Men å endre holdninger, verdier som de har med seg, det går ikke over på en natt, fastslår Safee.
Nei, det skal være sikkert og visst. Som i Norge og Danmark er det store problemer med negativ sosial kontroll av særlig jenter og kvinner i Sverige. Denne kontrollen bunner også i klan- og æreskultur, og i dag er klanene blitt så store at de påvirker hele boligområder og bydeler. For eksempel viser en kommunal rapport fra de innvandrertette forstedene Tensta, Rinkeby og Hjulsta i 2016 at der det før bare var familien og slekten som utøvde den sosiale kontroll over jenter, er det nå hele områder.
Astrid Schlytter, forskare och docent vid Stockholms universitet, menar att hedersnormer tar sig ett annat uttryck numera.
– Skillnaden nu är att det inte längre bara är familjen eller släkten som kontrollerar flickor. Nu är det hela områden som utövar social kontroll över flickor.
– Föräldrar som annars kanske inte skulle gå efter hedersvärderingarna gör det eftersom de upplever ett tryck från närområdet.
I mai viste en hemmeligstemplet politirapport om Norrby i Borås at bydelen kontrolleres av fire nettverk, som er basert på vennskap, slektskap, religion og etnisitet. I denne bydelen våger ikke øvrige innbyggere å varsle politiet eller anmelde kriminalitet av frykt for represalier. Politiet vedgår åpent at religion og æreskultur spiller en stor rolle i situasjonen. Norrby er et fullt utviklet parallellsamfunn, og området preges av en sterk sosial kontroll av kvinner basert på begge deler.
Klankulturen og dens påfølgende kriminalitet har faktisk kommet så langt at den omtales som «systemtruende» i Sverige. Sjef for lokalpolitiet i Södertälje, Max Åkerwall, beskriver det som et parallellt system. Den synlige kriminaliteten på gatenivå er bare bunnen av pyramiden og utgjør således bare en liten del av trusselen. Over denne finnes den usynlige kriminaliteten i form av svindel med velferdsytelser og hele bransjer som domineres av organiserte kriminelle. Øverst i pyramiden finner man den direkte systemtruende kriminaliteten som siger inn i politikken, myndigheter, kommuner og offentlige etater. I Nationella Operative Avdelningens (NOA – Sveriges svar på Kripos) rapport fra juni 2017 fremgår det klart at klansamfunnet er under full utvikling i landets 60 såkalte utsatte eller særskilt utsatte områder: Kriminelle klaner setter normene, og de strekker seg helt inn i politikken: kriminelle aktører sees i stadig større grad i politiske sammenhenger.
Et eksempel på at klankulturen eter seg inn i majoritetssamfunnet er en rapport fra Nederland som viser at kriminelle grupper har infiltrert landets politistyrke. Av rapporten fremgår det at politiet over hele Nederland er infiltrert, og at 19 politibetjenter har hatt kontakter i kriminelle miljø. Rapporten påpeker korrupsjon, misbruk av stilling, brudd på taushetsplikten, forsømmelse av plikt og misbruk av politiets datasystem. 40 prosent av de som er tatt for slike forhold har innvandrerbakgrunn. Til sammenligning utgjør personer med innvandrerbakgrunn bare 7 prosent av den nederlandske politistyrken. Rapporten konkluderer med at politibetjenter med innvandrerbakgrunn blir utsatt for større press fra kriminelle fra sin egen etniske gruppe enn politibetjenter med nederlandsk bakgrunn.
I en rapport fra Brottsförebyggande rådet (BRÅ) fremgår det at tilliten til det svenske politiet og rettsystemet er på et bunnivå i disse områdene. Over halvparten oppgir at kriminelle påvirker dem til ikke å ringe politiet eller vitne. Rapporten bekrefter også at «parallelle rettsystemer» er høyst påtagelige i disse områdene, rapporterte Fagbladet Dagens Juridik i mars. 12 prosent oppgir at slektninger eller religiøse miljøer påvirker dem fra å kontakte svenske myndigheter, men heller til å benytte det «alternative rettsystemet». Syv av ti oppgir at de ikke de ikke kan bevege seg fritt og at de ikke tør å si fra dersom de ser for eksempel vandalisme. Årsaken er redsel for gjengjeldelse. – Taushet har blitt en etablert norm blant visse grupper innbyggere, skriver BRÅ. Det er i det hele tatt vanskelig for politiet å etterforske noe som helst her. Beboerne har god kontroll på hvem som hører til og sivile spanere blir raskt avslørt. Personer holder vakt for beskytte de kriminelle og det etableres rask varslingskjeder når politiet arbeider i disse områdene. Det skjer via SMS, sosiale medier, apper, walkie talkie eller rett og slett ved hjelp av syklister som sirkulerer i området. Ved pågripelser oppstår raskt større folkemengder. Stemningen blir hurtig hatsk og truende, og ender av og til i befrielsesforsøk, voldelige angrep med slagvåpen eller rene opptøyer. Politiet blir jaget med steinkast, spark og slag. Situasjoner som tidligere ble løst av en patrulje, krever i dag to til fire patruljer.
Det er ikke bare i politikken og politiet klanmentalitet utgjør et stort problem. Det gjør den også i offentlig forvaltning med tjenestepersonell som enten lekker informasjon til egen klan eller «sine egne» fra samme etniske gruppe. De siste årene har flere saksbehandlere på Migrationsverket i Sverige blitt tatt for å gi «sine egne» – enten på bakgrunn av tilhørighet i samme gruppe eller for penger – oppholdstillatelse på falsk grunnlag. Her i Norge bør det være nok å minne om Drosjesvindelsaken, hvor tre av fire involverte hadde pakistansk bakgrunn. Nettverket unndro 625 millioner kroner fra beskatning, samtidig som de systematisk støvsugde velferdssystemet for uberettigede ytelser. Når så mange fra én etnisk gruppe er involvert, må ekstremt mange i samme gruppe ha visst om den grove økonomiske kriminaliteten – uten å varsle. Hvorfor? Svaret er klanmentalitet.
At drosjenæringen har blitt et «innvandreryrke» for hovedsakelig R3-innvandrere har også medført problemer. Det finnes en rekke tilfeller hvor drosjenæringen har operert som rene etterretningstjenesten for familier på jakt etter jenter og kvinner som har rømt hjemmefra eller søkt tilflukt på krisesenter. Kroneksempelet på slik virksomhet er drapet på Ghazala Khan i Danmark i 2005. Hun var på flukt fra familien, men ble skutt og drept på åpen gate av sin egen bror etter å ha blitt oppsporet av et nettverk av drosjer.
I Danmark er man også blitt klar over at personer med bakgrunn fra klansamfunn i offentlig forvaltning hjelper egne grupper å finne kvinner på flukt og/eller gir ut fortrolig informasjon om dem. Kvinner det offentlige hjelper bort fra en voldelig familie og eventuelt gir hemmeligstemplet oppholdssted, har dermed ingen beskyttelse: – Mange blir funnet fordi familien har kontakter i det offentlige. Og disse kontaktene kan så lett som ingenting finne ut av hvor en kvinne oppholder seg hvis de bare har personnummeret hennes, opplyste leder av Vestegnen Indvandrer Kvindecentret Hakima Lakhrissi i 2015. Senteret har hjulpet mange hundre kvinner i æresrelaterte konflikter. Juridisk rådgiver Khaterah Parwani for Exitcirklen, som også hjelper jenter og kvinner som er utsatt for psykisk vold og religiøs sosial kontroll, har erfart det samme. Parwani kjenner personlig til minst ti kvinner som søkte tilflukt fra ektemann og familie på de mest bortgjemte steder, men likevel ble funnet. Det skjedde ved hjelp av offentlige ansatte med tilgang til Danmarks svar på Folkeregisteret. Flere av kvinnene fikk i ettertid vite av familien at de oppsporet dem gjennom informanter i teleselskaper og kommuner som brukte arbeidsplassens registre for å finne dem. Prosjektleder for rådgivingstjenesten Etnisk Ung, Susanne Willaume Fabricius, hadde samme erfaring: unge som forteller om familier som har nettverk med adgang til CPR-systemet, som er Danmarks svar på Folkeregisteret.
Fabricuis påpeker et viktig aspekt av klanstrukturen: Den fostrer nemlig blind lydighet fra medlemmene og når voldstilbøyeligheten i tillegg er høy, har klanen således sine pressmidler mot alle som ikke føyer seg; det kollektive presset er så stort at det er tilnærmet umulig å si nei når familien krever av en offentlig ansatt fra samme klan at han/hun skal utlevere fortrolige opplysninger.
Så kan vi jo bare lure på hvor fornuftig det er av europeiske lands myndigheter å rekruttere nettopp R3-innvandrere inn i politiet og offentlig forvaltning. Foreligger det for eksempel en plan, motstrategi eller andre tiltak som kan bistå eventuelle enkeltindivider ved å skjerme dem fra eller hjelpe dem mot press fra familie, klaner og miljøer?
Trolig ikke, ettersom man ikke en gang vil snakke om klankultur og hvilke skadevirkninger den har for en demokratisk rettsstat og dens grunnleggende fundament: tillitskulturen. Kunnskapen om klanssamfunn og -mentalitet later dessuten til å være svært lav hos den herskende klasse. Politikere tenker åpenbart ikke langsiktig når det gjelder R3-innvandring, og det er virkelig et problem – ikke minst for individorienterte R3-innvandrere som ønsker å leve et fritt liv med alle de rettighetene og pliktene som hører til i europeiske land.
– Svenske myndigheter har lite kunnskap om den viktigste sosiale enheten for mange av innvandrerne som kommer til Sverige: klanen, sa journalist og forfatter Per Brinkemo i juni 2016, og kunne like gjerne snakket om norske eller europeiske myndigheter generelt, for temaet står aldri på dagsorden. Brinkemo har skrevet den opplysende boken «Mellom klan og stat» – som naturligvis ble rasisterklært av særlig innvandrere fra nettopp klanssamfunn – har i en årrekke jobbet med integrering og æresrelatert vold, og mener at det er viktig å forstå klanstrukturen for å lykkes med integreringen av mennesker fra klansamfunn.
Det er i stor grad klankultur og dertilhørende mentalitet som ligger til grunn for en rekke integreringsproblemer, men dette enten drukner i islam- og innvandringspolitikk eller så er temaet så brennbart at en konfliktsky politisk ledelse og ditto medier foretrekker å ligge unna.
Forutsigbart nok ble Brinkemos bok stemplet av særlig innvandrere fra klansamfunn som rasistisk, men det er ingen grunn til å lytte til anklager som er like tåpelige som de er grunnløse. Klanstruktur er nemlig ikke et islamsk eller ikke-vestlig fenomen. Klansamfunn finnes i områder der det enten ikke finnes noen stat eller sentralmakt, eller der folk ikke stoler på noen av delene. For å overleve organiserer innbyggerne seg i klaner som fyller statens funksjoner: politi, domstol, sosial forsikring og beskyttelse. Til gjengjeld krever den absolutt lojalitet og lydighet. For det enkelte individ er dette den eneste måten å overleve på i en hard hverdag. De fleste land, også i Norden, har historisk sett fungert på denne måten.
I moderne rettsstater er den imidlertid farlig for både enkeltindivider og samfunnsordningen. Det må vi både snakke om og gjøre noe med. Så hva venter vi på?
Mener du at klankultur må på dagsorden slik at det blir mulig å utarbeide mottiltak? Støtt gjerne Gjenstridig.no ved å like og dele artikkelen eller gi en skjerv til driften på Vipps 918 18 142 eller Paypal.