Et mål for god sosial integrering av innvandrere er i hvor stor grad de gifter seg inn i den opprinnelige befolkningen, og ikke minst i hvor stor grad 2. generasjon – etterkommerne – smelter inn i det omgivende samfunn. Det har vist seg å ikke fungere med særlig innvandrere fra såkalte R3-land i Afrika og det islamske Asia (hvilket inkluderer Midtøsten som ligger i begge verdensdeler).
I Norge kan integreringstilstanden best måles på pakistanere, som er blant de eldste og største ikke-vestlige innvandrergruppene i landet. I denne gruppen er bare 35,2 prosent av kvinnene i arbeid, og av dem er det bare 19 prosent som er i full stilling (30 timer i uken eller mer). Gruppen som helhet ligger som nummer seks på listen over «husholdninger med vedvarende lavinntekt», hvilket indikerer at innvandringsliberale partier og personers påstand om at fattigdom og påfølgende økte offentlige utgifter er et forbigående problem som skyldes kort botid, ikke holder vann.
Familiemønsteret i dårlig integrerte grupper går også igjen: de fleste gifter seg med en annen innvandrer eller en etterkommer med samme landbakgrunn som dem selv, og gifter seg bare i liten grad inn i majoritetsbefolkningen. Av andre generasjons innvandrere fra Pakistan («norskfødt med to innvandrerforeldre») er 54 prosent gift med en innvandrer med (hovedsakelig) samme landbakgrunn. 30 prosent er gift med en etterkommer med samme landbakgrunn, mens bare 16 prosent er gift med en uten innvandrerbakgrunn. Det kan ha en viss sammenheng med islamske normer, for av pakistanske innvandrere og deres etterkommere mener hhv. 83 og 77 prosent at religion er en viktig faktor ved valg av ektefelle.
Riktignok er tallene noe lavere for etterkommerne enn innvandrerne, men det er altså bare en fjerdedel av etterkommerne som gifter seg utenfor egen gruppe.
Så også i Danmark, men her går det feil vei. En ny rapport viser at bare 1 av 10 etterkommere fra islamske land gifter seg med en etnisk danske, hvilket er færre enn første generasjon:
En ny rapport udarbejdet for tænketanken Unitos dokumenterer, at færre immigranter i anden generation bliver gift med en etnisk dansker set i forhold til immigranter i første generation.
Mens den offentlige integrationsdebat ofte har dækket udviklingen inden for systemintegrationen (fx uddannelse og erhverv), har den sociale integration været mere forsømt som tema. Ægteskaber mellem personer med dansk baggrund og personer med indvandrerbaggrund kan ses som en indikator på, hvordan det går med den sociale integration.
Kun 11,6 prosent av innvandrere fra Afrika og det islamske Asia har valgt en etnisk dansk ektefelle, mens bare 9,9 prosent av andre generasjon har gjort det samme. 60 prosent av innvandrere og etterkommere fra disse regionene gifter seg innenfor egne grupper:
Rapporten viser desuden, at 60 procent af indvandrere og efterkommere bliver gift med immigranter, der stammer fra deres eget eller deres forældres oprindelsesland, mens knap hver femte – 18,1 procent – indgår ægteskab med personer, som på vielsestidspunktet aldrig har haft bopæl i Danmark.
Rapporten afslører også, at der er store forskelle i ægteskabsmønstre oprindelseslandene imellem, hvor eksempelvis 25,6 procent af de iranske immigranter har giftet sig med en dansker, mens det for somalieres vedkommende er 4,4.
Undersøgelsen er baseret på 43.744 immigranter, der er blevet viet i perioden 1999-2018.
Dette familiemønsteret får utvilsomt konsekvenser for tredje og kanskje fjerde generasjon.
Danmarks svar på Statistisk Sentralbyrå (SSB) utgir nemlig hvert år rapporten «Indvandrere i Danmark», som fokuserer på innvandrere og etterkommeres deltagelse på forskjellige samfunnsområder, og gir et bredt bilde av hvordan disse gruppene klarer seg i det danske samfunnet. I Danmark som i Norge har innvandrerbefolkningen og etterkommere en annen alderssammensetning enn resten av befolkningen, og samtlige tall er derfor korrigert for alderssammensetning og sosioøkonomiske faktorer. Nærmere full åpenhet om hvor vellykket integreringen av forskjellige innvandrergrupper egentlig er, er det knapt mulig å komme. Norske innvandringsliberale – som partiene Høyre, Venstre, Kristelig Folkeparti og medier som Dagbladet – har følgelig motsatt seg utarbeidelse av en lignende rapport i Norge med nebb og klør.
Det er ikke vanskelig å skjønne hvorfor, for rapportene feier enhver innvandringsliberal ønsketenking og håpefull floskel av banen. Integreringen av R3-innvandrere og deres etterkommere går ikke på skinner, hverken økonomisk, sosialt eller kulturelt. Både innvandrere og etterkommere skårer konsekvent høyt på statistikker man helst ikke bør være i og ditto lavt på statistikker man bør være i.
Kort sagt: Innvandrere og etterkommere fra R3-land som Somalia, Libanon, Irak, Syria og Tyrkia får dårligere karakterer, har lavere sysselsetting, høyere trygdeforbruk og høyere kriminalitet, særlig den personligfarlige som f.eks. vold. Og verre enda: andre generasjon er faktisk mer kriminelle enn første generasjon. Selv når man korrigerer for sosioøkonomiske faktorer og alderssammensetning er overrepresentasjonen svært høy, så sannsynligheten taler for at kulturelle normer og tradisjonell oppdragelse fra opprinnelseslandene spiller en større rolle enn innvandringsliberalerne har tatt høyde for. Og det overordnede bildet av innvandringen og integrereringen av R3-grupper endrer seg i følge DST ikke.
Som i Norge regner Danmark innvandrere og etterkommere statistisk som innvandrerbefolkning, mens tredje generasjon regnes inn i den øvrige befolkningen. Innvandringsliberalerne lukrerer konsekvent på det faktum at gruppen tredjegenerasjon enda er for liten og for ung til at vi kan vite noe sikkert om hvordan den går med den. Et godt eksempel på dette er Dagbladets Geir Ramnefjell, som i forbindelse med SSBs fødselsstatistikk kalte en eventuell kartlegging av tredje generasjon for «urimelig» og «forskningsmessig meningsløs», alt mens han støttet seg på denne håpefulle spådommen:
Det er grunn til å tro at generasjonen etter – «etterkommerne» – vil gjøre det enda bedre.
Men nei, det er ikke grunn til å tro det. All tilgjengelig statistikk i Danmark tyder på det motsatte. Negativ sosial arv går nettopp i arv, og innvandrergrupper er ikke noe unntak fra den regelen.
Og i Danmark gjør altså tredje generasjon det like dårlig på skolen som andre generasjon. Så dårlig at det faktisk er politisk flertall for å inkludere tredje generasjon i innvandrerbefolkningen for å kartlegge fremtidige tiltak, hjelpetjenester og utgifter. Tredje generasjon med R3-bakgrunn er født i Danmark av foreldre hvor en eller begge også er født i Danmark, men begynner på skolen uten å beherske språket godt nok til å følge alminnelig undervisning. De forstår ikke vanlige beskjeder, og noen av dem kan så lite dansk at de må plasseres i mottaksklasser med barn av helt nyankomne asylsøkere. Språkvanskelighetene fører også til konflikter med jevnaldrende, da de aktuelle barna rett og slett ikke forstår selve hverdagen de befinner seg i. Skoleledere må derfor tilby ekstra språkundervisning, mens noen elever henger så mye etter i samtlige fag at de må gå et trinn om igjen. I 2012 viste tall fra København kommune at annenhver gutt med innvandrerbakgrunnforlot folkeskolen som funksjonell analfabet. Og vi har ingen verktøy som virker, for disse barna blir ikke bedre i dansk om de får morsmålsundervisning og danskkunnskapene forbedres heller ikke av flere dansktimer eller generell språkstøtte i undervisningen: – Vi må konstatere at morsmålsundervisning er en blindvei rent pedagogisk. Det virker ikke, sa undervisningsminister Merete Riisager i 2017.
Tredje generasjon i Danmark teller litt over 24 000, og er enda for ung til at man kan si noe særlig om sysselsetting og kriminalitet. Men skoleresultatene og språkvanskelighetene peker i negativ retning. Likeledes det faktum at deres foreldre har lavere utdannelsesnivå, lavere sysselsetting og høyere trygdeforbruk enn den øvrige befolkningen og andre innvandrergrupper.
Mye tyder på at Norge har identiske problemstillinger å hanskes med. Rapporter fra Statistisk sentralbyrå og Utdanningsdirektoratet (Udir) er ikke god lesning:
- Rundt 31 prosent av innvandrergutter forlater skolen uten studie- eller yrkeskompetanse. 17 prosent av dem er norskfødte, altså andre generasjon.
- 21 prosent – 42 633 elever – må ha særskilt norskopplæring for å klare å følge ordinær undervisning på skolen. De største språkgruppene som trenger ekstra språkundervisning er arabisk, somalisk og urdu. Hele 47 prosent av elever med innvandrerbakgrunn får i dag særskilt undervisning i norsk på skolen.
- I 2012 ble det kjent at mer enn 70 prosent av såkalt minoritetsspråklige barn snakker så dårlig norsk at de begynner på skolen uten å kunne norsk nok til å følge vanlig undervisning. Hele tre av fire av dem var født i Norge. Og 72 prosent hadde gått i barnehage, hvilket stadig løftes frem som den aller viktigste faktoren for å lære seg norsk.
- 14 prosent av innvandrere på 5. trinn i grunnskolen får fritak fra nasjonale prøver i lesing. Fritaksprosenten for innvandrere er også høy i engelsk og matematikk. Også norskfødte har en ganske høy fritaksprosent på 5. trinn.
- «Elever med innvandrerbakgrunn presterer lavere på nasjonale prøver, oppnår lavere karakterer, og gjennomfører videregående opplæring i mindre grad enn øvrige elever, særlig de som selv har innvandret til Norge. Dette har blant annet sammenheng med at mange har bodd kort tid i landet og at mange har foreldre med lavt utdanningsnivå.»
- Elever med innvandrerbakgrunn presterer svakere enn øvrige elever. Generelt er det størst forskjeller mellom elever med innvandrerbakgrunn og øvrige elever i naturfag. Når det gjelder lesing er det en vesentlig forskjell mellom innvandrere og øvrige. Selv om norskfødte med to innvandrerforeldre også presterer noe svakere enn majoriteten i lesing, presterer de som OECD- gjennomsnittet. I matematikk og naturfag ligger imidlertid norskfødte med innvandrerforeldre nærmere innvandrerelever enn øvrige elever.
Og vi får altså stadig påfyll av de tilvandrede problemene, ettersom familieinnvandring i dag utgjør den største innvandringen generelt og fra R3-land spesielt. Det vil si at de gruppene som har flest vansker med å integrere seg sosialt, kulturelt og økonomisk vokser både raskt og mye.
Og da blir det raskt forståelig hvorfor innvandringsliberale motsetter seg både helhetlige rapporter og kostnadsoversikter, for begge deler vil avsløre at de bløffer befolkningen når de påstår at det går seg til og at nåværende integreringstiltak fungerer. Men skal vi ha noe som helst håp om å løse de stadig økende problemene, er vi ganske enkelt nødt til å vite hva vi har med å gjøre, hvor mange, hvor mye og hva det vil kreve av materielle, menneskelige og økonomiske ressurser.
Det er med andre ord på høy tid å legge alle kortene på bordet.
Likte du det du leste, eller mener at det er viktig at noen forsøker å sette ord på vanskelige problemstillinger og at det trengs uavhengige alternativer til de etablerte mediene? Støtt gjerne Gjenstridig.no ved å like og dele artikkelen, eller ved å støtte enkvinnesdriften på Vipps 918 18 142 eller Paypal.