«Færre skyteepisoder i svenske storbyer i 2019«, lød en gladmelding fra NRK så sent som i januar 2020. NRK konstaterte uten videre at svenske myndigheters forebyggende tiltak – som den artige kampanjen «Sluta skjut» – i såkalte utsatte områder virker. Og det var sannelig bra, for folk får jo så lett feil inntrykk av ting.
Som for eksempel et rekordhøyt og stadig økende antall skuddepisoder og bombeeksplosjoner. Mer skal det altså ikke til før det gir «mange inntrykk av at voldsspiralen var ute av kontroll i Sverige», som journalist Charlotte Berrefjord Bergløff formulerer det. Kan du skjønne hvordan så mange kan få et slikt inntrykk, da? Nei, ikke jeg heller.
Det var forresten ikke bare forebyggende, sosionomiserte tiltak som gjorde susen: svensk politi hadde også fjernet toneangivende kriminelle fra gaten og låst dem inne. Nå skulle man jo ikke tro at noe så enkelt som å fengsle voldelige vanekriminelle skulle hjelpe mot voldelig kriminalitet i samfunnet, men det gjorde det altså i 2019. Haken er bare at Sverige – som de fleste andre vesteuropeiske land – synes så inderlig synd på spesielt voldelige kriminelle med innvandrerbakgrunn at de ikke holder ut å holde dem innelåst så lenge, og enda mindre utvise dem i de tilfellene det faktisk er mulig. Særlig svenske myndigheter føler derfor behov for å bøte på sin dårlige samvittighet ved å premiere voldelige vanekriminelle, og premieringen skjer i form av omfattende mengderabatter: jo flere straffbare forhold, jo større strafferabatt. Eller sagt på en annen måte: jo farligere du er for omgivelsene dine, jo større frihet gir myndighetene deg til å utøve farligheten din i omgivelsene. Noen av verstingene går således rett ut på gaten etter å ha blitt domfelt – og det er jo bare de få Sverige i det hele tatt greier å få domfelt.
Men hvem bryr seg egentlig? Disse livsfarlige figurene opererer som regel i sine egne nærområder, så kriminaliteten og volden deres går hovedsakelig utover andre innvandrere. Riktignok lovlydige innvandrere som gjør sitt beste for å skjøtte sine liv og sin hverdag, men likefullt innvandrere. Disse blir jo kjempestigmatisert hvis man foretar seg noe med kriminelle med innvandrerbakgrunn eller i det hele tatt snakker om problemet. Dette er svensk (og norsk) antirasisme i praksis: la innvandrere og deres barn bare føle seg utrygge, bli truet, ranet, herset med, utpresset, skadet og i verste fall drept eller få barna sine a) rekruttert inn i et kriminelt nettverk eller b) skutt. Så lenge vi bare ikke snakker åpent om det og setter fingeren på punkter som gjør vondt – som f.eks. innvandringsvolum og -takt, integreringsevne, kulturforskjeller og klanmentalitet – er alt antirasistisk og bra!
Mye tyder ellers på at de forebyggende innsatsene ikke er fullt så virkningsfulle som svenske myndigheter og ønsketenkere i NRK vil ha oss til å tro.
Vi spoler raskt frem til mai 2020, knappe fire måneder etter overnevnte gladmelding, og nå lyder NRKs overskrift plutselig: «Flere skyteepisoder i Sverige«. Med mindre man jobber i NRK er det ingen grunn til å bli overrasket: gode nyheter om svensk innvandring, integrering og kriminalitet er nærmest ikke-eksisterende og i den grad de finnes går de veldig fort ut på dato.
Vi spoler videre til dags dato, hvor siste rapport fra det statlige Brottförebyggande Rådet (BRÅ) viser seg at Sverige har flest dødelige skuddvekslinger i Europa. Hvem skulle trodd noe sånt for 10-15 år siden? Ikke svenske politikere som i dag unnskylder seg med at «vi såg inte detta komma», i hvert fall. Nei, det er jo heller ikke lett å se det man ikke vil se. Og alle som faktisk så det komme er enten blitt tiet ihjel eller skjelt ut som rasistiske, alarmister, fremmedfiendtlige, konspirasjonsteoretikere eller høyreekstreme. Svenske medier har likeledes pådratt seg et stort ansvar fordi de i den grad har vært med på å bagatellisere eller bortforklare utviklingen og ikke minst utdefinere og sverte enhver kritiker helt til problemene ble så åpenbare og omfattende at de ikke lenger lar seg skjule.
Men det er ingen tvil om at det er snakk om en varslet utvikling enhver lesekyndig person har vært klar over, selv om den åpenbart har tatt svenske (og norske) innvandringsliberale politikere, kommentatorer og medier på sengen.
Allerede i 2005 – 16 år siden – var f.eks. den grove organiserte kriminaliteten i Göteborg så alvorlig at svensk politi kartla ungdommer som risikerte å bli rekruttert til kriminelle gjenger. Politiet konstaterte at kriminaliteten i byen hadde vokst siden slutten av 90-tallet, og viste til flere grove forbrytelser med svært unge mistenkte. Man advarte derfor om at en ny generasjon grovt kriminelle holdt på å vokse frem. Rapporten ble naturligvis aldri fulgt opp; bortforklaringsbrigaden fantes jo da som nå. Men det finnes enda eldre varsler enn som så, så svenskenes politiske ledelse har hatt riktig god på seg til å gjøre absolutt ingenting med saken.
Det finnes attpåtil enda eldre varsler, så den politiske ledelsen har hatt riktig god tid på seg til å gjøre ingen verdens ting med saken. Professor i kriminologi ved universitetet i Cambridge Per-Olof Wikström, som er innehaver av den prestisjefulle prisen Stockholm criminology pricefor sin forskning på ungdomskriminalitet, har f.eks. tidligere jobbet ved Stockholm universitet, Politihøgskolens forskningsenhet og var forskningssjef hos BRÅ fra 1985 til 1990. Han kan fortelle at BRÅ advarte om utviklingen i de innvandrertette bydelene allerede på 90-tallet. Selv på 80-tallet var volden i visse boligområder – nøyaktig de samme svenskene har problemer med i dag – så merkbar at BRÅ undersøkte saken.
Svenske politikere har imidlertid valgt å se en annen vei. Det samme har norske medier som f.eks. VG og Dagsavisen. I 2017 begynte Sveriges gallopperende kriminalitet å interessere internasjonale medier, og svenske myndigheter – og enkelte norske medier – fikk det travelt med å korrigere det de mente var et fortegnet «Sverigebilde». På hjemmebane styrtdykket tilliten til statsminister Stefan Löfven etter det som ble beskrevet som et katastrofeintervju i SVT Agenda, hvor Löfven like kategorisk og utrolig avviste at Sveriges omfattende og økende voldskriminalitet hadde noen sammenheng med masseinnvandringen til landet. Han var ikke alene om å servere det budskapet nær sagt alle nå vet at er løgn i beste sendetid, for våren 2017 stilte daværende statsråd for arbeidsmarked og integrering Ylva Johansson (S) i selveste BBC og sa at voldtekter og seksuell trakassering gikk «ned og ned og ned». Hun la til: – Men vi ser ikke noen kobling mellom forbrytelser og innvandring. Vi har vært en innvandringsnasjon i 20 år, vi har tatt i mot mange innvandrere i Sverige og i samme tidsperiode har kriminaliteten gått ned, la hun til. Løgnen ble for grov selv for svenske medier og Johansson måtte beklage kort etter. Folk flest vil sikkert bli glad for å høre at denne enten uinformerte eller ideologisk styrte kvinnen nå er europakommisær med ansvar for Europas indre sikkerhet.
Både svenske og norske medier i årevis kjørt frem sin favorittkriminolog – professor Jerzy Sarnecki – hvis faglige budskap knapt lar seg skille fra sosialdemokratenes politiske ditto. Så fikk vi da også overskrifter som dette i VG så sent som i mars 2017: Svensk krimprofessor: – Gjengvolden skyldes ikke for stor innvandring. Sarneckis aburde uttalelse ble ikke imøtegått på noe vis, til tross for at enhver leser kunne se det store hullet i argumentasjonen: – Skyldes dette at Sverige har hatt for høy innvandring?, spurte VG: – Nei. De som skyter, er ikke de som kom inn, men barna. I Sveriges befolkning består nå 17 prosent av folk som er født utenfor Sverige. Tar vi med barna, utgjør denne gruppen en tredel av den svenske befolkningen. Og husk at de som skyter – utgjør bare en promille av dette. Husk også at vi i 1989 hadde flere drap i året enn vi har nå, og da hadde vi færre innvandrere. Men det er delvis et integreringsproblem, sier Jerzy Sarnecki. Men da vet vi det; fagmannen Sarnecki mener altså at 2. generasjons innvandrere og integreringsproblemer ikke har noe med innvandring å gjøre.
Dagsavisen ville ikke være dårligere enn VG, så i august 2018 klinte Heidi Taksdahl Skjeseth til med dette oppslaget: «Frykt dominerer svensk valgkamp. Det har knapt vært tryggere noensinne i Skandinavia. Likevel er mange redde: Tre av fire svensker tror kriminalisten går opp – mens den går ned.» Denne avisen, mine damer og herrer, får over 35 millioner kroner i året av skattebetalerne for å drive nyhetsjournalistikk og holde sine lesere informert.
Men vi nordmenn trenger ikke å bekymre oss for situasjonen i Sverige, for det vil selvfølgelig aldri hende her. Vi har gjort det svenskene ikke turde og allerede tatt debatten om hva, hvem og hvorfor. Som f.eks. i 2017, da Sylvi Listhaug dro på harry-tur til Rinkeby – et av Sveriges aller største brennpunkter for den voldelige og økende kriminaliteten – og statsstøttede, såkalt antirasistiske organisasjoner og norske medier fikk det travelt med å bli indignert på Sverige generelts og Rinkeby spesielts vegne. Alt og alle som hadde noe stygt å si om Listhaugs og Sverige-turen hennes fikk teppedekning. Samtidig pågikk det en dyptpløyende og viktig debatt i media og på SoMe om hva man egentlig skulle kalle de såkalte utsatte områdene. Noen hadde for eksempel kalt dem «No-go soner» og det får da være måte på høyreekstreme, rasistiske overdrivelser – både den ene og den andre hadde nemlig en kompis som hadde vært ute og tatt en øl der en gang, så det så! – så det kan man jo ikke kalle dem. Og roter man med benevnelser, så roter man helt sikkert med absolutt alt som finnes av tall også. Og var nå NOAs – Sveriges svar på Kripos – rapporter helt riktige, da? Mange kjente tross alt noen som aldri hadde bevitnet eller blitt offer for kriminalitet i et utsatt område, og det enda vedkommende hadde vært der tre ganger!
Så frykt ikke for svenske tilstander, folkens – her hjemme har vi allerede dykket ned i problemstillingen og tatt debatten i all offentlighet, så både den politiske ledelsen og våre medier er godt forberedt og ligger i forkant av utviklingen. Er ikke det en lettelse å tenke på, kanskje?