«For å oppnå makt i Norge i dag må du enten være rasist eller akseptere rasistisk retorikk», sa Black Box-regissør Pia Maria Roll på NRK Debatten i mars 2019 og fremstilte seg selv og sine meningsfeller som et slags Motmakta AS. At både politikere og menigmann fordømte eller mislikte Rolls angivelig maktkritiske stykke «Ways of Seeing» viste ifølge Dagbladets Marie Simonsen at det er «vanskelig å kritisere makta i Norge» og at det faktisk er «forbundet med fare og trusler om knebling».
Jepp, det er så vanskelig og farlig å kritisere makta i Norge at de ansvarlige for forestillingen, selvsamme regissør Pia Maria Roll og skuespillerne Sara Baban og Hanan Benamar, samme år fikk til sammen 2,7 millioner kroner i stipend av den livsfarlige, kneblende rasistmakta. Pussig nok var det ingen av dem som betakket seg for de skitne rasistpengene.
Våre statsstøttede, frie kunstnere er ellers påfallende politisk ensrettet og maktkritikken deres går ikke sjelden ut over menigmann, også kalt ordinære skattebetalere, som sådan. De er jo som kjent intolerante, rasistiske og trangsynte. Og skulle de kritisere vår statsstøttede kunstelites kunst eller ytringer; ha ha, hvem tror de at de er? De har jo ikke en gang utdannelse nok til å kritisere de opphøydes avanserte, subtile kunst og de er selvfølgelig for dumme til å forstå den ut fra egne premisser. Den statsfinansierte kunstelitens forakt for omgivelsene er og har vært påtagelig. At forakten viser seg å være hjertelig gjengjeldt er derimot mer enn man tåler på kunstnerisk hold; slikt vil man ganske enkelt ikke finne seg i!
Så da gjelder det tydeligvis å droppe selvskryt om egen gruppe som Motmakta Personlig og heller fremstille seg selv som en svak og utsatt gruppe; jaget av overmakta, hetset og truet av De høyreradikale horder og berøvet det «trygge ytringsrommet» man mener at staten i skikkelse av Ytringsfrihetskommisjonen burde skaffe til veie. Du vet; det rommet hvor ingen kritikere får slippe til i. For frie norske kunstnere vil kritisere, ikke kritiseres. De vil stille spørsmål ved alle andres normer og verdensanskuelser, ikke bli stilt spørsmål om sine egne.
Men hvordan harmonerer scenekunstfeltets fremstilling av seg selv som utsatte, forfulgte og kneblet – det siste uten at en eneste en av dem klarer å redegjøre for eller dokumentere hvordan og på hvilken måte de blir kneblet (eller har «fått sitt ytringsrom innskrenket» som det heter på kunstfaglig hold) – med at opposisjonen består av en – 1 – sivilist og en – 1 – annen kunstner? Disse to – 2 – skal angivelig ha pisket opp menigmann, selvsagt; de er jo for dumme til å skjønne bedre, til å regelmessig trakassere, hetse og true et helt kunstfelt i den grad at deres ytringsfrihet (og selvfølgelig demokratiet) er blitt beskåret. Scenekunstnerne hevder i fullt alvor at de er så redde og skremt av disse fyrene at de ikke kan være på samme debattplattform som dem – og mener dertil at de to ikke bør inviteres til å delta i ytringsfrihetsdebatten fordi slik deltagelse er å legitimere dem. Som om kritikk av kunst eller noe som helst annet i et fritt demokrati med ytringsfrihet må legitimeres av noen, liksom. Only in Statsstøtteland.
Men altså: to mann vs hele scenekunstfeltet, hele 15 fagorganisasjoner og hele den identitære venstresiden. Lyder ikke det litt….?
Neida, for Pia Marie Roll vet å snu saken på hodet, slik at man likevel fremstår som en liten og utsatt, men modig gruppe som kjemper mot (over)mektige interesser. Roll – eller «vi» som hun skriver, uten noen nærmere beskrivelse av hvilket vi det er snakk om – har nemlig grunn til å «tro at det står flere aktører bak» Are Søbergs Facebook-side «Sløseriombudsmannen», selv om de naturligvis ikke kan dokumentere dette (heller). Så her har Ytringsfrihetskommisjonen åpenbart forbrutt seg mot enda et av de mange mandatene scenekunstnerne føler at kommisjonen burde hatt: de har ikke tilrettelagt for en god, fri, åpen og forhåpentligvis like trygg som kritikkfri debatt om hva Roll og venner tror om «hvilke andre aktører som står bak» Søberg.
Rolls udokumenterte påstand forklarer imidlertid hvorfor scenekunstnerne synes monomant opptatt av Søbergs fortid som «hedgefondmillionær», innholdet på bankkontoen hans og den politiske tilhørigheten hans. Dette siste er jo spesielt viktig for å vise at Søbergs kritikk er politisk motivert – for politisk kritikk gjelds nemlig ikke for kunst, for er det noe alle vet så er det at norske, statsstøttede scenekunstnere ikke på noen måte er preget av s i n politiske verdensanskuelse og det er naturligvis ikke kunsten deres heller!
Scenekunstnerne gjør således sitt aller beste for å etablere et skremmebilde av Søberg som en skummel, liberalistisk hegdefondmillionær – han hater velferdsstaten og snyter den sikkert også, folkens! – samtidig som de anklager Ytringsfrihetskommisjonen som jo har invitert det farlige beistet for å invitere rasister, hatpredikanter og høyreradikale inn i varmen. Rasister, hatpredikanter og høyreradikale ingen vet hvem er og som scenekunstnerne nekter å navngi. Det er høyst forståelig, for når en av de som i så fall støtter de aktuelle rasistene, hatpredikantene og høyreradikale beviselig er Rødts Mimir Kristjànsson, så vil kanskje navngiving føre til at det uutdannede idiotpublikummet av noen skattebetalere begynner å stille enda flere spørsmål ved scenekunstnernes virkelighetsoppfatning og det skulle tatt seg ut! Sistemann i den stadig lengre påstandsrekken er en tidligere formann i Norsk Komponistforening Glenn Erik Haugland, som tilsynelatende tror at medlemmene i Ytringsfrihetskommisjonen har økonomiske grunner til å mene og ytre seg som de gjør. «Hva med de økonomiske interessene de er knyttet til?», lyder Hauglands like listige som betimelige spørsmål. Javel, hvilke økonomiske interesser sikter du til?», spør flere på sosiale medier. Men det vil Haugland selvsagt ikke svare på, for i likhet med konspirasjonsteoretikere spør han jo bare og i likhet med altfor mange av sine kunstneriske kollegaer har han jo heller ikke noe svar å komme med.
At scenekunstnere og deres støtter ser ut til å ha for vane å strø om seg med udokumenterte påstander i det offentlige ordskiftet kan forresten tenkes å være en medvirkende årsak til at de skygger unna et fritt, åpent ditto og i stedet foretrekker sine egne ekkokammer eller lukkede, trygge ytringsrom. Det siste har jo for eksempel den fordelen at ingen på intolerant, rasistisk og trangsynt vis ber om farlig, høyreradikalt tøys som dokumentasjon og konkretisering og sånt.
Så hvilke andre skumle, skjulte aktører kan stå bak Sløseriombudsmannen? Er det kan hende et konsortium bestående av hedgehogbilliardærer? En fullfinansiert og velorganisert gruppe høyreradikalere, Trump-tenketankstøttede hatpredikanter eller et statsstøttet, angrepsklart og kunsthatende rasistkompani?
Svaret blåser riktignok i vinden fordi Ytringsfrihetskommisjonen nekter å ta Rolls «skjulte aktører-debatt», men jeg tror at det er alt sammen på en gang. Minst.
Når motmakt-narrativet og eget selvbilde revner
