Man lager kunst på skattebetalernes regning, men i motsetning til alle andre mennesker på planeten står jo kunstnere i en særstilling: man setter ikke særlig stor pris på kritikk og denslags. Derfor trekker de to største fagforeningene innen fri scenekunst – Norske dansekunstnere og Danse og teatersentrum – seg fra bransjekonferansen Kulturytring Drammen.
Skylden har Morten Traaviks scenespill «Sløserikommisjonen», som er basert på Are Søbergs Facebookside Sløseriombudsmannen. Søberg har i årevis glist kultent av og fremvist kunstprosjekter som sponses av staten, hvorav mannen med rumpa full av maling vel er det mest kjente eksempelet. Det er synd å si at publikums begeistring for de forskjellige kunstprosjektene står i taket – spesielt ikke med tanke på at det samme publikummet betaler for moroa enten de vil det eller ikke.
Dette har selvsagt gjort de statsstøttede kunstnerne lei seg. For hvorfor i all verden skal utenforstående blande seg bort i deres koselige kunstmiljø og attpåtil ha en mening om kunsten de produserer, liksom? Så utrygge føler kunstnerne seg av dette skrekkelige, kritiske søkelyset at de ikke våger å møte opp på konferansen Kulturytring Drammen fordi arrangørene ikke «i tilstrekkelig grad har overbevist om at de klarer å legge til rette for et ytringsrom der utsatte og til dels marginaliserte stemmer blir ivaretatt».
Danse- og teatersentrum – som forøvrig er Norges største fagforening innen fri scenekunst og mottok 5,5 millioner fra fellesskapets sparegris i 2020 – føler at en kulturpolitisk diskusjon bare kan foregå dersom arrangørene «sikrer dem et trygt ytringsrom».
Fagforeningen Norske dansekunstnere har også trukket seg og forklarer det med at «det norske ytringsklimaet er i forfall».
Ja, det skal være sikkert og visst, og skal vi for eksempel dømme etter kunstner Melanie Kittis aktive angivervirksomhet overfor kunstnere som frekt tillater seg å mene noe annet enn henne, er det ingen steder ytringsklimaet er i verre forfall enn i nettopp det statsstøttede kunstmiljøet selv.
Forbundsleder i fagforeningen Norske daskekunstnere, Kristine Karåla Øren, later ellers til å ha en noe spesiell forståelse av sin rolle i kunstens verden: – Hans rolle er å være kunstner – min rolle er å beskytte de kunstnere som har vært utsatt for dette i lang tid, sier hun til Nettavisen om kritikken fra Traavik.
Ok, det forklarer en del. Ikke så rent lite heller, faktisk, for det lederen for en av de to største fagforeningene innen fri scenekunst her sier i klartekst er at hennes rolle i Norsk kunstliv AS er å beskytte kunstnere fra kunst. Det kan bare bety at kunstmiljøet og deres ledere rent faktisk mener at kunstnere trenger beskyttelse mot kunst.
Det kan jo være kjekt å huske på neste gang frie og statsstøttede kunstnere kritiserer det omgivende samfunn som f.eks. politikere eller samfunnsdebattanter kunstnere ikke liker: Selv kunstnere mener altså at vi har krav på beskyttelse mot kunsten deres. Det kom i grunn som en overraskelse, for ikke engang en kunst-ignorant som meg synes at den frie, statsfinansierte scenekunsten – med eller uten rumpemaling – er så dårlig!
Happy kulturkonferanse, folkens (og kunstnere).
Når kunstnere må beskyttes mot kunst
