Terroristen i London, som skadet knivstakk og skadet to i en travel handlegate og selv ble skutt og drept av politiet, er identifisert som 20 år gamle Sudesh Amman. Han hadde nettopp sluppet ut av fengsel etter å ha sonet bare halvparten av dom for 13 terrorrelaterte forbrytelser. Sudesh ble fengslet i desember 2018, og skal i følge Daily Mail ha vært under konstant politiovervåkning siden han ble sluppet ut. Likevel fikk han altså – til tross for at fengselsmyndighetene var klar over at han fremdeles var en ekstremist – mulighet til å gjennomføre det terrorangrepet han flere ganger har gitt uttrykk for at han aktet å gjøre.
For det har den kjente IS-tilhengeren ikke stukket under en stol. Før han ble fengslet i 2018 ba han kjæresten sin om å drepe foreldrene sine fordi de var vantro, og han skrev om at hans livsmål var å bli en martyr. Han hadde flere bombemanualer og tekster om knivslossing og nærkamp da han ble pågrepet i 2018. Av rettspapirene fremgår det at Sudesh foretrakk knivangrep fremfor bomber.
At the time of his trial, prosecutor Kelly Brocklehurst said: ‘The defendant had discussed with his family, friends and girlfriend his strong and often extreme views on jihad, the kuffar, and his desire to carry out a terrorist attack.
‘Much of his fascination with conducting an attack was focused on using a knife but reference was also made to committing acid attacks on mopeds.
‘The Crown contends that the defendant’s interest in Islamic extremism and Daesh in particular is more than a mere immature fascination with the taboo and with graphic violence. He is clearly someone with sincerely held and concerning ideological beliefs which motivate him to collect and disseminate such material.
‘For example, he is seen telling his girlfriend in online chat how he has declared a pledge to Islamic State and wishes to purge society and carry out acid attacks. Elsewhere he is seen telling her he prefers the idea of a knife attack over use of bombs.’
At det ikke gikk verre skyldes at han var under overvåkning, hvilket gjorde at politiet raskt fikk grepet inn og stanset terroristen.
Men hvor betryggende er egentlig det? Sudesh Amman føyer seg til en stadig lengre liste og likhaugen er allerede blitt stor. Listen er ikke uttømmende og viser bare de største angrepene hvor gjerningspersonene var kjent som radikale islamister/terrorister in spe av myndighetene fra før, men gir en viss pekepinn over sikkerhetssituasjonen i Europa. I realiteten har en hodeløs, rettighetsbasert innvandrings- og kriminalpolitikk etterlatt europeiske sikkerhetstjenester og politi med en tilnærmet umulig oppgave:
London 29. november 2019: 2 mennesker drept og tre skadet. Gjerningsmannen Usman Khan ble dømt til 16 års fengsel i 2012 for å blant annet ha planlagt et terrorangrep på børsen i London, men løslatt i 2018. Khan var iført en falsk bombevest – og ikke minst: elektronisk fotlenke, med hilsen britiske myndigheter – og hadde tapet en kniv til hvert håndledd da han angrep mens han deltok i rehabilliteringsprogrammet «Learning together», som er et utdannelsesprogram for straffedømte i regi av Cambridge universitet. To av de drepte og en av de sårede var tilknyttet rehabilliteringsprogrammet. Khan hadde, i likhet med terroristen Khuram Shazad Butt (se under), vært medlem av den forbudte ekstremistgruppen al-Muhajiroun, og var således godt kjent av britiske myndigheter fra før.
London 3. juni 2017: 8 mennesker ble drept og 48 skadet da tre gjerningsmenn først kjørte inn i folkemengden med vilje og stormet ut av bilen og angrep folk med kniv. Gjerningmennene var Khuram Shazad Butt, Rachid Redouane og Youssef Zaghba, som alle var islamister og inspirert av Den islamske staten (IS). Butt var kjent av britisk politi fra før som et sentralt medlem av den forbudte islamistgruppen al-Muhajiroun og var mistenkt for forsøk på å radikalisere barn. Redouane var en avvist asylsøker som ikke var kjent for politiet fra før, mens Zagbah ble overvåket av italienske myndigheter etter at politiet fant IS-relatert materiale på mobiltelefonen hans da han bodde der i en periode. Italia hevdet i ettertid at de hadde varslet britiske myndigheter om Zagbah da han returnerte til Storbritannia.
Manchester 22. mai 2017: 23 mennesker, hovedsakelig barn og unge jenter, drept og over 139 såret. Gjerningsmannen var den britisk-libyske, 22 år gamle Salman Abedi, som flere ganger har reist til Libya og muligens også Syria, hvor han sannsynligvis også har mottatt terrortrening. Han var kjent som radikalisert av britisk og utenlandsk etterretning fra før. Hans egen mor og andre rundt ham skal ha tipset myndighetene om ham. Både faren, som er tilhenger av radikal islam og kjempet med al-Qaida-assosierte grupper i opprøret mot Gaddafi, og brødrene er pågrepet i forbindelse med terrorangrepet.
Stockholm 7. april 2017: 5 drepte og titalls skadde i et såkalt lastebil-angrep. Gjerningsmannen var den avviste, men ikke utsendte, asylsøkeren Rakhmat Akilov. I 2016 ble han oppført i det svenske sikkerhetspolitiets register som mistenkt for terrorkontakter.
London 22. mars 2017: 5 drepte og over 40 skadet i nok et «bilangrep». Gjerningsmannen Khalid Masood, som ble skutt og drept av politiet, hadde forbindelser til en radikal moskè.
Berlin, 19. desember 2016: 12 drepte og 48 skadet da en islamist kapret en semitrailer og meide ned besøkende på et tradisjonelt julemarked i Berlin. Den avviste asylsøkeren Anis Amri, med lang kriminell løpebane og vurdert av tysk etterretningstjeneste som en trussel mot landets sikkerhet, ble skutt og drept av italiensk politi på flukt fra Tyskland.
Normandie, 26. juli 2016: Adel Kermiche og Abdel Malik Petitjean stormet en kirke under messe og skar over strupen på presten Jacques Hamel mens de ropte «Allahu Akbar». Begge var på politiets radar fordi de hadde forsøkt å ta seg til Syria. Kermiche ble dømt til fengsel for forholdet, men ble løslatt tidligere og hadde attpåtil på seg en elektronisk fotlenke da han deltok i terrorangrepet på kirken i Normandie.
Manganville, 13. juni 2016: En fransk politioffiser og hans kone ble drept utenfor og i deres hjem av en islamist i byen Manganville utenfor Paris. Gjerningsmannen Larossi Abballa, som holdt parets vesle sønn som gissel før han overga seg, var kjent av franske myndigheter som radikalisert og allerede straffedømt for terrorrelatert kriminalitet.
København, 14-15 februar 2015: 2 drepte og flere såret da islamisten Omar El-Hussein angrep debattmøtet på Krudttønden og forsøkte å trenge inn på en Bat Mitzva hvor det oppholdt seg over 80 mennesker i København. El-Hussein hadde en kriminell løpebane, men var ikke kjent av etterretningstjenesten fra før. Under avsoning av en dom ble imidlertid fengselsledelsen oppmerksom på at han ga uttrykk for ekstreme islamistiske holdninger og ble stadig mer radikalisert. Tre ganger varslet de Kriminalomsorgen, som på sin side ikke tok seg bryet – nokså spesielt med tanke hans trosfellers angrep i Paris noen uker før – med å varsle hverken København kommune eller Politiets etterretningstjeneste (PET) om saken, heller ikke da han ble løslatt bare 14 dager før terrorangrepet.
Paris, 9. januar 2015: 4 drepte og 11 skadet i en jødisk matbutikk i Paris som en støtteaksjon for Charlie Hebdo-angrepet to dager før. Gjerningsmann: se under.
Paris, 7. januar 2015: 12 drepte og 11 skadet i angrepet på satiremagasinet Charlie Hebdos redaksjon. IS påtok seg ansvaret. De til sammen tre gjerningsmennene ble alle drept av politiet. Said og Cherif Kouachi angrep Charlie Hebdo, mens deres nære venn Ahmedy Coulibaly drepte fem og såret 11 to dager etter. Alle tre var kjent av fransk sikkerhetpoliti som militante islamister fra før. Cherif Kouachi hadde tidligere blitt dømt til tre års fengsel for terrorrelatert kriminalitet i 2008, men sonet bare 18 måneder. Både Said og Cherif ble arrestert i 2005, mistenkt for medlemsskap i gruppen Buttes Chaumont som sendte terrorister til Irak.
Brussel, 24. mai 2014: 4 drepte. Fransk-algiriske Mehdi Nemmouche angrep et jødisk museum i Bryssel i Belgia, hvor han skjøt og drepte fire personer. Han hadde forbindelser med radikale islamister og var vendt tilbake til Frankrike etter å ha tilbrakt et år sammen med IS i Syria.
London, 22. mai 2013: den britiske soldaten Lee Rigby ble slaktet på åpen gate i London av de to britisk-nigerianske konvertittene Michael Adebolajo og Michael Adebowale. De to islamistene kjørte først Rigby ned, for så å hakke ham ihjel med kniver. Også her var begge gjerningsmennene kjent for den britiske sikkerhetstjenesten fra før. Adebolajo hang sammen med den nå forbudte islamistgruppen al-Muhajiroun, ledet av Omar Bakri Muhammad og Anjem Choudary. Allerede i 2010 hadde den kenyanske anti-terrorgruppen advart britiske myndigheter om Adebolajo, som de mente planla å trene med den somaliske terrorgruppen Al-Shabaab. Adebolajo ble deportert fra Kenya til Storbritannia, som ikke gjorde noe mer med saken.
Frankrike, mars 2012: 7 drepte. Den fransk-algiriske islamisten Mohamed Merah drepte først tre franske soldater av ikke-vestlig opphav, før han angrep en jødisk skole og drepte en rabbi og tre barn i alderen tre til åtte år. Merah var i forveien kjent for den franske etterretningen. Et dokument viste at han hadde vært under overvåkning siden 2006 fordi han var medlem av den islamistiske organisasjonen Forsane Alliza, som var mistenkt for å oppfordre til vold og terrorisme og senere ble forbudt fordi de oppfordret borgere til å dra til Afghanistan for å drive jihad. Merah ble bedømt som en mann «med evne til å reise og assistere andre militante med logistikk».
Dette er på ingen måte sikkerhetstjenestenes eller politiets skyld, for ansvaret ligger på den politiske ledelsen. De førstnevnte gjør en nær sagt overmenneskelig jobb under svært vanskelige forutsetninger, og har forhindret flere større terrorangrep de siste ti årene. Men i vårt naboland Sverige har sikkerhetspolitiet (Säpo) for lengst varslet om at antallet sikkerhetstrusler nå er så høyt at de hverken har mannskap eller ressurser nok til å holde følge med utviklingen og ikke minst: overvåke alle som bør overvåkes. I følge fransk sikkerhetspoliti kreves det 30 personer for å ha full kontroll på èn mistenkt, hvilket forteller noe om hvor ressurskrevende jobben deres er. Britisk etterretning har f.eks. identifisert hele 23 000 islamistiske ekstremister som oppholder seg i landet som potensielle terrorister, og dersom det kreves 30 personer for å ha kontroll på èn, vil det si at det trengs hele 690 000 personer for å ha full kontroll bare på de som er kjent av myndighetene fra før. Og som kjent tilkommer det stadig nye av slagsen.
Det forhindrer imidlertid ikke folk som definitivt burde vite bedre å hevde at Solberg-regjeringens IS-krigsforbryter – for ikke å snakke om at Venstre vil hente «hjem» resten av kvinnfolkene – ikke er noen sikkerhetstrussel for Norge. I Aftenposten beklager for eksempel tidligere utenriksminister Knut Vollebæk (KrF) seg over Frp, krever at også mannlige IS-terrorister blir hentet til Norge og kommer samtidig i skade for å fremstille seg selv som totalt kunnskapsløs:
Hun sier selv at hun aldri har vært medlem av IS, og at hun ikke er enig i terrororganisasjonens ideologi. Men Frp mener at jeg nå lever mer usikkert enn før hun kom hjem. Hvorfor det?
Nei, si det. Hvor mange ansatte har PST, mon tro?
Den samme ignoransen utviser en tidligere stortingsrepresentant (vara) for Arbeiderpartiet Odd E. Rambøl, som tydeligvis har det for travelt med å skrive leserbrev i Dagbladet til å sette seg inn i hvilken situasjon europeiske sikkerhetstjenester og politi faktisk befinner seg i:
Frp vil ikke hente en kvinne som har vært medlem av IS til Norge fordi dette vil utgjøre en sikkerhetsrisiko. Når justisminister Jøran Kallmyr med denne begrunnelsen tar dissens i regjeringen, må det bety at han mener at norsk politi ikke vil være i stand til å sikre befolkningen mot eventuelle terroraksjoner fra denne kvinnen.
Dette gjelder ingen hemmelig terrorcelle, men en kvinne som vil være kjent – og etter hvert straffet. Hun har riktignok vært medlem av IS, men neppe vært stridende – men hun vil altså være en sikkerhetsrisiko som norsk politi ikke kan håndtere.
Ja, hvis det bare var èn sikkerhetsrisiko, så. Men selvfølgelig: hun er jo kjent, må vite!
Akkurat den besvergelsen er det (minst) 81 mennesker som har dødd av bare i perioden 2012-2020, og hundrevis av mennesker er blitt skadet, mange traumatisert for livet. Men det er åpenbart ikke mange nok for Krfs Knut Vollbæk og Arbeiderpartiets Odd E. Rambøl.
Så hvor mange flere må dø før det synker inn hos dem og deres meningsfeller at de europeiske myndighetenes svar på den islamistiske trusselen ikke er adekvat?