I Sverige har kriminaliteten, og da særlig den voldelige, personfarlige av slagsen, tatt helt av. Politiet registrerer også at mens volden blir stadig grovere, blir gjerningsmennene yngre. Myndighetene står handlingslammet, for takket være en rettighetstankegang som har gått fullstendig amok, også innen kriminalpolitikken, har unge, farlige kriminelle så mange rettigheter at det er tilnærmet umulig å få dem vekk fra gaten. Og i den grad det lar seg gjøre, er de raskt tilbake i vante spor, for strafferabatter, aldersrabatter, mengderabatter og andre rettigheter gjør at dommene blir svært lave og soningstiden enda kortere. Som følge har de unge nærmest frie tøyler til å begå ny kriminalitet.
Våre svensker naboer har i dag en rekke premieeksempler på hva nordiske myndigheter og øvrige eliters rettighetstankegang medfører for de unge voldsmennenes omgivelser.
Virkelighetsfjern rettighetstankegang
Det er liten tvil om at Norge sliter med de samme problemene, om enn i foreløpig mindre skala. Også her hjemme blir volden grovere og gjerningsmennene yngre. De står bak barneran – ikke sjelden med trusler eller vold – og direkte uprovosert, grov vold mot tilfeldige forbipasserende på åpen gate. Mange av dem står også bak en lang rekke andre forhold. Politiet sliter, for det går med mye ressurser til disse særdeles aktive gjengangerne. Men også her hjemme diskuterer politikere i fullt alvor hvorvidt man kan sperre disse unge vanekriminelle inne eller ikke. SV og SPs representanter i stortingets Justiskommité synes ikke det:
– Fengsling skal brukes som siste utvei. Det blir for lettvint å ty til ordinær fengselsstraff. Det strider mot alle barnefaglige råd, internasjonale konvensjoner og norsk lovgivning, sier [SVs Petter] Eide.
…
– Det har vært en liten økning i ungdomskriminalitet de siste to årene, men det er betydelig mindre enn for ti år siden. Oppmerksomheten vi nå ser om denne problematikken, er dels skapt av mediene og politikerne. Å ty til fengsling er å begynne i helt feil ende.
…
– Vårt utgangspunkt er at ungdom ikke skal i fengsel. Situasjonen som nå har oppstått, viser at regjeringen har mislykkes med å forebygge, integrere og involvere barn – og å involvere skole, bydeler og barnevern, sier hun [Emilie Enger Mehl (Sp)].
Huff, fengsle farlige og voldelige ungdomskriminelle? Nei, bedre å heller la dem få frie hender til å fortsette å overfalle sakesløse mennesker på åpen gate, da. Og å true og rane flere barn og jevnaldrende. Fortrinnsvis noen andres familiemedlemmer og barn enn Eides og Mehls, selvfølgelig.
Felles for rettighetstankegangens representanter som Eide og Mehl, er at de alltid roper på stat, kommune og sivilsamfunnet, det vil si deg og meg. De to første må hoste opp forebyggende tiltak og flere fritidsklubber, mens det sistnevnte må være mer «inkluderende» og naturligvis finansiere moroa. I noen tilfeller er det kommunen selv som roper på staten, som f.eks. El bystyrepresidente Raymond og co i Oslo, som har lagt frem en hel smørbrødliste med fluffy sosiale tiltak fordi byens politidistrikt har registrert 197 såkalte gjengangere i de ungdomskriminelle miljøene. Det er en økning fra 2017 og viser at Oslo i likhet med svenske byer får stadig flere mindreårige lovbrytere som er høyst merkbare: blant annet øker vold, ran og upressing av barn og unge jevnaldrende i byen.
Alt er alltid noen andres skyld
Men skal vi tro diverse politikere, kriminologer og sosionomiske forskere, er det ikke de kriminelles skyld, som man kanskje skulle tro, men politiet og sivilsamfunnets, som på Arbeiderparti-språk heter «fellesskapet». Byråd Inga Marte Thorkildsen (SV) – sannsynligvis en av universets fremste forskere på kriminalitetsfeltet – mener for eksempel at rettsstaten og politiet regelrett fremprovoserer kriminalitet ved bruk av uniformer, samtidig som de fremmer vold ved bruk av «eskalerende ord» som «gjerningsperson» og «mistenkte» på Twitter. Fysj & fy! Raymond Johansen og Oslo Ap følte lenge at kriminaliteten var Sylvi Listhaugs skyld fordi hun var slik en teit integreringsminister, men så forsvant jo Listhaug mens kriminaliteten forble. Da forsøkte man å skylde på hele Solberg-regjeringen i stedet. Den er det for all del mye å utsette på, men den økende ungdomskriminaliteten er beviselig ikke deres skyld. Dagens norske tilstander er – også i likhet med Sveriges – nemlig ikke noe som dalte ned fra det blå og heller ikke inntraff over natten, men en utvikling som har skjedd sakte men sikkert over år, inklusive år hvor Ap selv var regjeringssjef.
Men ansvarsløse politikere finner alltid noen andre å skylde på, og Oslo Ap og byrådet er intet unntak. Problemet ble raskt til «fellesskapets» felles skyld, for det har ikke vært inkluderende nok og dessuten er det gjerrig. Ap la derfor frem en rekke kostbare, inkluderende tiltak for å kontre det gjerrige, ekskluderende og kriminalitetsproduserende fellesskapets skadelige virksomhet. Altså det samme fellesskapet som har betalt for all gammel moro, forventes å betale for all den nye, samtidig som det de får for pengene er gleden av å føle seg mer utrygge i egen by, få familiemedlemmer eller venner overfalt på åpen gate og barna sine ranet. Nærmere et røverkjøp kommer man ikke.
En ny generasjon grovt kriminelle
Utviklingen i Oslo har sterke likhetstrekk med den svensk politi observerte i Göteborg i 2005: Allerede da var den grove, organiserte kriminaliteten blitt så alvorlig og omfattende at politiet kartla ungdommer med risiko for å bli rekruttert inn i kriminalitet, og identifiserte 102 gutter og unge menn i risikosonen. Man konstaterte at kriminaliteten hadde økt siden 90-tallet, og påpekte at flere grove forbrytelser involverte svært unge mistenkte. Politiet advarte derfor om at en ny generasjon grovt kriminelle holdt på å vokse frem. Rapporten beskriver den typiske rekrutten for kriminelle gjenger slik: Han er andregenerasjons innvandrer eller kom til Sverige som barn og har vanskelige leveforhold i et segregert område. På skolen får han stryk i flere fag og får problemer med å få seg jobb. Han vil tjene penger, lever nær grovt kriminelle personer og begynner å begå forbrytelser i 12-årsalderen, men blir først tatt for det i 15-årsalderen.
Men er såkalte exit-programmer og andre tiltak, som fritidsklubber, som våre hjertegode politikere synes å ha en religiøs klippetro på, virkningsfulle? Det er heller tvilsomt, selv om MDG er så overbevist om fritidsklubber som motmiddel at de vil lovfeste «et ansvarlig antall fritidsklubber i bydeler og kommuner rundt om i landet». MDG ser naturligvis suverent bort fra at fritidsklubber kan fungere som rene uklekkingsanstalter for kriminelle, og til dels gjør nettopp det. Voldsforsker ved Politihøgskolen Ragnhild Bjørnebekk har flere ganger (2015 og 2018) advart om dette. – At fritidsklubber er kriminalitetsforebyggende er en myte. De er tvert i mot kriminalitetsgenererende. Klubber kan være viktige for mange ungdommer, men ikke for potensielt kriminelle: — Her utvikler kriminelle nettverk seg, heller enn å forebygges, forklarte Bjørnebekk.
Har vår politiske ledelse en plan B når realitetene også innhenter oss?
Mye tyder på at hun har rett, for også det offisielle Sverige har hatt klokkertro på fritidsklubber som universalmiddel. Virkeligheten er imidlertid en annen. En ny rapport fra Stockholm-politiet viser at fritidsklubbene i regionen fungerer både som oppholdssted, base og rekrutteringsarena for kriminielles virksomhet. Det selges og oppbevares stoff både inne på klubbene og i nær tilknytning til dem. Enda bedre: Noen av de kriminelle er til og med ansatt av kommunen som personale på fritidsklubbene. De kriminielle oppbevarer også våpen der. I 2018 fant man således en en maskinpistol av typen MP-5 og ammunisjon fritidsklubben Blå huset i Tensta.
Og hvor mange har svenske exit-programmer eller tiltak fått ut av kriminelle miljøer? SVT Helsingborgs kartlegging av unge kriminelle mellom 15 og 20 år i 2017 viste at 30 av 48 hadde vært kjent av sosialtjenesten og vært gjenstand for en rekke sosiale innsatser som skulle bryte den kriminelle løpebanen – uten hell.
Det fikk SVT til å konkludere med at omsorgstjenestene og tiltakene ikke virker.
Ansvarlig politiker for Sosialnemden Ann-Christine Borgman var enig: – Jeg tror det er vanskelig å ligge i forkant av utviklingen, og det gjør vi ikke. Vi må utvikle metoder for å kunne bryte kriminaliteten, sa hun. Ungdomsanklager i Helsingborg Magnus Larsson var heller ikke overrasket: – Som det er nå, hender det ikke så mye. Man får gå et program og så kommer man tilbake og så får man gå et annet program. Det leder liksom ingen steder, konstaterte han.
I Sverige har således realitetene for lengst innhentet både pedagoger, sosionomer, politi og påtalemyndigheter.
Sosiale tiltak og ressurser i arbeid!
Tilfellet «Hassan» demonstrerer til fulle hvor absurd den fremherskende, naive og for omgivelsene farlige rettighetspolitiske tankegangen – og dermed en fullstendig akterutseilt kriminalpolitikk – faktisk er:
I september 2019 er «Hassan» bare 19 år, og har i løpet av de fire siste årene vært mistenkt i ikke færre enn 221 forbrytelser, mange av dem personfarlige og svært grove. Han begikk sitt første ran som 12-åring. Første gang han mishandlet et annet menneske var han 14. Flere av forholdene dreier seg om bilran og såkalt vanviddsferdsel – villmannskjøring – med stjålne biler.
Absolutt alle ressurser den svenske kriminalomsorgen rår over har vært benyttet på Hassan – til ingen nytte. Snarere tvert i mot: da han etter ny kriminalitet fikk en såkalt treningsleilighet av sosialtjenesten, ble den benyttet som base for enda mer kriminalitet.
Frustrasjonen hos både sosialtjenesten, politiet og påtalemyndighetene har vært og er stor. Frem til en person er 18 år skal det nemlig ekstremt mye til for å anholde eller fengsle vedkommende, og forbrytelsene være tilsvarende grove. Hassans var det, og 16 år gammel ble han dømt for en lang rekke forbrytelser som tilsammen ville utløst 31,5 måneders fengsel. Men på grunn av mengderabatt, ungdomsrabatt og prinsippet om automatisk frigivelse etter to tredjedeler avsonet straff, endte Hassan med bare to måneder på en lukket ungdomsanstalt. Etterpå fikk han en treningsleilighet, men fortsatte å begå kriminalitet og endte med nye seks måneder på en lukket ungdomsavdeling. I sluttjournalen står det at han i tiden på avdelingen «ikke har vist noen vilje til forandring når det gjelder hans kriminelle livsstil». Likevel fikk han en ny treningsleilighet av sosialtjenesten da han slapp ut derfra.
Hassan bekrefter selv inntrykket ungdomsavdelingen har av ham. – Angrer du på forbrytelsene dine, spør SVT i reportasjen om Hassan i september. Det gjør han ikke, for det har han jo ingen som helst nytte av: — Nei, jeg angrer ikke, jeg angrer ikke på mine forbrytelser. Jeg tror ikke på at det vil hjelpe meg, svarer han uten blygsel.
Hassans forbrytelser har hele tiden gått fra ille til verre. I februar 2018 ville han og noen kamerater tilrane seg nok en bil på en bensinstasjon – av en spesifikk modell; de sårbare unge kriminelle nøyer seg tross alt ikke med hva som helst – men eier Lars Fernandez ville ikke gi fra seg nøklene. På dette tidspunktet hadde Hassan vært på frifot i hele tre dager. Sammen med to kompiser stormer Hassan frem mot Fernandez, som de slår i bakken og sparker mens han ligger nede. Mishandlingen er såpass omfattende at Fernandez oppriktig tror at han skal dø. Hassan og vennene hans er derimot fornøyd, for de får tak i nøklene og drar av gårde med bilen hans. Bare en uke senere begår Hassan et lignende brutalt bilran, som i følge politiet også er planlagt i treningsleiligheten. Om ransmetoden Hassan og vennene hans benytter seg av, sier kriminalinspektør i NOA – Sveriges svar på Kripos – Peter Lundberg tørt: – De kunne ha slått ihjel Lars. De andre ranene er samme sak, det går lett over styr. Det er ganske mye vold man anvender for å få tak i en bilnøkkel.
Blålys for rettsstaten
I oktober 2019 blir Hassan på nytt sluppet løs på samfunnet. I cellen til voldsmannen, som også er kjent som en notorisk vanviddsbilist, finner politiet en liste full av registreringsnumre på biler.
Natt til tirsdag denne uken ble nok en bil stjålet i Stockholm, og under ferdsel ga politiet føreren tegn til å stanse. Da føreren ikke etterkom ordren, tok politiet opp jakten. Biltyven kræsjet kort etter i to andre biler, og tre ble alvorlig skadet. En 50 år gammel mann døde av skadene samme dag. Politiet har pågrepet føreren av den stjålne bilen: Det er den nå 20 år gamle «Hassan».
I SVTs reportasje om Hassan i september viser de ham overvåkningsfilmen fra bensinstasjonen som har fanget opp mishandlingen av Lars Fernandez. – Føler du ikke noen anger når du ser det?, spør SVT.
– Altså, ja… Om jeg sier det, så føler jeg fremdeles at jeg har fått min straff for det, svarer han.
Men nei, det er omgivelsene som har fått straffen og lever med den hver dag, fordi myndighetene vekter unge, farlige vanekriminelles rettigheter mye, mye høyere enn intetanende, lovlydige borgeres. Det skyldes at store deler av den politiske ledelsen, rettsystemet og forvaltningen ligger under for en rettighetstankegang som har kastet enhver forankring til både sunn fornuft og realitetene på bakken. Og derfor har Hassan fått nærmest frie hender i en årrekke til å terrorisere omgivelsene sine, hvorav et stort antall sakesløse mennesker har blitt påført kortere eller varige psykiske og fysiske mén. Og nå ligger en mann død; nok en familie har mistet et kjært medlem.
Den politiske ledelsen i Norden må snart besinne seg og tenke nytt før det begynner å blinke blått for alminnelige borgeres rettsfølelse og dermed selve grunnlaget rettsstaten hviler på.
Mener du at en rettighetstankegang uten magemål og realitetsforankring er skadelig for samfunnet? Støtt gjerne Gjenstridig.no ved å like og dele artikkelen eller gi en skjerv til driften på nytt Vipps-nummer 918 18 142 eller Paypal.