Re-Define beskriver seg selv som en «internasjonal tenketank», hvis mål er samfunnsendringer basert på «bevis, argumenter og kommunikasjon» for å fremme sin «tro på det felles gode». – Vi fokuserer på å informere i den offentlige debatten og utfordre gruppetenking, samtidig som vi tilbyr kreative og pragmatiske løsninger på de mest presserende offentlige utfordringene i vår tid, skriver den internasjonale tenketanken på egen nettside.
Og det gjør de helt sikkert; det er i alle fall ikke noe å si på direktør Sony Kapoors kreative tenking.
I en artikkel i Aftenposten hevder han således at den såkalte barnefattigdommen i innvandrerfamilier skyldes norske rasefordommer.
Som de snille nordmenn vi er, har vi vanskelig for å innrømme de gjennomgripende rasefordommene vi har i samfunnet. Av de 34.000 barna i fattige hjem i Norge det siste tiåret har 29.000 innvandrerforeldre.
Kapoors uslåelige bevis og argument for at rasefordommer forårsaker fattigdom blant innvandrere, er at han selv har blitt stoppet i tollen inn til Norge flere ganger og at han derfor ikke føler seg velkommen her. Mer informativt blir det ikke på denne siden av evigheten.
Så da får vi ikke-tenketanktenkere påta oss oppgaven. Og ja, jeg vet det: lesere er like lei av å lese det som jeg er av å skrive det, men så lenge personer bevisst viderefører innvandringsliberale myter – eller opposisjonspartier som SV fortsetter å beskylde dagens regjering for å ha eneansvaret for en langvarig, problematisk utvikling de selv har vært blant de største pådriverne for – må det dessverre gjøres.
Først skal vi innom en annen myte Kapoor viderefører i Aftenposten; nemlig den om FN-kritikk.
FN hevder med rette at Norge gjør for lite for å bekjempe rasisme.
Rapporteringen til FN foregår imidlertid slik: Hvert femte år må regjeringen innrapportere hvordan det går med implementeringen av ulike FN-konvensjoner Norge har signert og ratifisert. I tillegg til de offisielle rapportene kan «sivilsamfunnet» utarbeide og sende inn sin helt egen rapport om samme sak. Barne- og Likestillingsdepartementet utnevner en koordinator og finansierer rapporten. Det ferdige arbeidet kalles i dagligtale «supplerende rapport» eller «skyggerapport» og er i følge retningslinjene «det sivile samfunns fremstilling av hvordan man vurderer Norge sin etterlevelse av konvensjonene og fremtidige utfordringer».
Når jeg skriver «sivilsamfunnet» i hermetegn, så er det fordi det egentlig ikke er sivilsamfunnet som snakker her, men et sammenrenn av statsstøttede aktivister og organisasjoner, såkalte NGOer som stort sett befinner seg godt ute på venstresiden. Når det gjelder rasisme, er det særlig Antirasistisk senter (ARS) – som tilfeldigvis lever av forekomsten av rasisme og derfor (surprise, surprise!) rapporterer at rasismen bare øker og øker – som leder an. Når «sivilsamfunnet» har fremført kritikken sin, gjentar FN den nesten ordrett og trylletryll!, så er ARSs hjemmesnekrede kritikk plutselig blitt offisell FN-kritikk. Det er redefineringen sin det, tenker jeg! Er det ikke gøy å se dine skattepenger i arbeid?
Men tilbake til rasefordomsbasert fattigdom: offisiell registrering av såkalt barnefattigdom begynte tidlig på 2000-tallet, da også innvandringen fra Afrika og Asia (se graf) steg fort og mye. I 2016 tilhørte således bare 5,5 prosent barn uten innvandrerbakgrunn husholdninger med vedvarende lavinntekt, mens andelen er nesten sju ganger så stor (37,8 prosent) for innvandrerbarn. Ifølge stortingsmeldingen «Muligheter for alle. Fordeling og sosial bærekraft» (offentliggjort 1. mars 2019), forekommer hele 85 prosent av økningen i barnefattigdom i innvandrerfamilier, og halvparten av alle innvandrerbarn lever i lavinntektsfamilier.
Den største andelen fattige finner vi blant, i denne rekkefølgen, somaliere, syrere, irakere, eritreere, afghanere og pakistanere. Samtlige grupper har økt raskt og mye på veldig kort tid, på grunn av innvandring, familiegjenforening/etablering og høye fødselstall. Somaliere begynte for eksempel å innvandre til Norge i 1998, og er i dag den største ikke-vestlige innvandrergruppen med over 40 000 medlemmer. Så følger Pakistan (37 400), Irak (34 000), Syria (30 000) og Eritrea (26 000). Samtlige grupper har svært lav yrkesdeltagelse og høyt trygdeforbruk. To av gruppene, Somalia og Eritrea, har i tillegg landets desidert høyeste fødselstall.
Generelt har innvandrere fra Afrika og Asia (og Midtøsten, som ligger i begge regioner) en sysselsetting på henholdsvis 51 og 58 prosent. For enkelte grupper er tallene enda lavere. Blant somaliere er f.eks. bare 36 prosent av mennene og 22 prosent av kvinnene i inntektsgivende arbeid – og det er altså ikke heltidsarbeidende. SSB regner faktisk én times lønnet arbeid i uken som «sysselsetting». Blant syriske kvinner er sysselsettingen på små 5 prosent. Av somaliske kvinner er det bare 9,5 prosent som jobber mer enn 30 timer i uken.
Samtidig bor over halvparten av gruppen somaliere i Oslo, byen med landets aller dyreste boligmarked, og har altså landets høyeste fødselstall. De velger med andre ord selv å skaffe seg boliger de ikke har råd til og de velger selv å få flere barn enn de har råd til.
Dette velger de faktisk helt selv, så hvis skyld er det at de enten er eller forblir fattige? Det er deg og dine rasefordommer, skal vi tro direktør Kapoor.
Dine gjennomgripende rasefordommer fører forresten også til en rekke av de følgeproblemene vi så ofte får lese om, som at innvandrerfamiliere er trangbodde i den grad at barna ikke har noe sted å gjøre lekser og/eller ikke kan ta med seg venner hjem. Særlig sønnene ender derfor med å henge på gaten til alle døgnets tider, som igjen fører alt for mange av dem ut i kriminalitet. Dette utløser ytterligere krav om mer penger fra det omgivende samfunn til leksehjelp og fritidsklubber; i verste fall ender den selvpåførte trangboddheten i rettsvesenet.
Nordmenns rasefordommener koster med andre ord dyrt, både menneskelig og økonomisk: tall fra Statistisk sentralbyrå for 2017 viser at over halvparten (56 prosent) av all sosialhjelp til innvandrere, og 86 prosent av dette går til innvandrere fra Afrika og Asia. I Oslo er tallene enda verre: der går hele 71 prosent av all sosialhjelp til innvandrere. Det er en kraftig økning, for så sent som i 2016 utgjorde innvandrere og etterkommere 49 prosent av landets sosialhjelpmottagere. Disse gruppenes generelle trygdeforbruk er antagelig enda høyere fordi innvandrere også har tilgang til andre typer velferdsordninger som f.eks. introduksjonsstønad og bostøtte.
Og så over til den kinkige opplysningen innvandringsliberale fattigdomsbekjempere som SV – og tydeligvis den internasjonale tenketanken Re-Define – hverken kan eller vil forholde seg til.
Tre av de fattigste gruppene sender nemlig milliardbeløp til hjemlandet. Bare i 2014 ble det sendt mellom tre og fire milliarder kroner ut av Norge via hawala-systemet. I november 2017 ba Human Rights Service Valutaregisteret nok en gang om innsyn i hvor mye som sendes til landene som mottar størst pengeoverføringer fra privatpersoner eller miljøer i Norge. Tallene er bare fra de rapporteringspliktige betalingsformidlerne, og omfatter ikke overføring via bank, uformelle kanaler som Hawala eller fysisk medbragte kontanter.
Beløpene er enorme: Bare i 2017 ble det overført 503 millioner til Somalia. Til Afghanistan ble det sendt 93 millioner i samme periode. Til Pakistan ble det overført rundt 371 millioner.
Hvor kommer disse beløpene fra, hvis disse familiene har eller får for lite penger? Som med boliger og antall barn, er det snakk om bevisste, personlige prioriteringer – de velger selv å sette seg i denne situasjonen. I en rapport fra Statistisk sentralbyrå fra 2004 heter det da også at innvandrere prioriterer å sende penger til familien og at det medfører problemer med privatøkonomien i Norge. Det gjelder selvsagt ikke alle «fattige» barnefamilier, men fordi beløpene som sendes ut av landet er så store, taler sannsynligheten for at det dreier seg om svært mange.
Som vist overfor, foretar alt for mange ikke-vestlige innvandrerforeldre valg som gjør dem fattige – etter Velferdsnorges meget generøse standard, vel og merke – og holder dem i fattigdom.
Den blå-blå regjeringen satser nå på «arbeidslinjen» – som var det et slags magisk ord – for å få flere innvandrere i arbeid, men akkurat det har samtlige regjeringer forsøkt i minst 30 år uten nevneverdig hell. Man mumler ofte noe om «botid», som om kort botid i Norge er problemet og som derfor vil løse seg av seg selv over tid. Sannsynligheten for det, særlig hvis vi ser det i kombinasjon med generøse trygdeordninger, er tilnærmet lik null, for den gruppen med lengst botid i Norge er pakistanere, og de troner som nummer 6 på listen over «fattige barnefamilier» hvor litt under 20 prosent av kvinnene i arbeidsfør er i heltidsjobb. Etter fylte 50 er det knapt noen.
Det samme er tilfelle i Danmark, og der har man for lengst pekt på kulturelle normer som en av hovedårsakene til kvinner fra Afrika og det islamske Asias lave arbeidsdeltagelse: – Flyktningkvinnene [det vil hovedsakelig si kvinner som har kommet som asylsøkere eller på familiegjenforening til asylsøkere. Min anm.] er en vanskelig gruppe. Mange av kvinnene har ingen arbeidserfaring og noen mangler helt grunnleggende motivasjon til å ta seg en jobb, sa forskningssjef i LG Insight Lars Larsen i 2015. Det har så smått begynt å demre her hjemme også, og i august 2018 pekte statsminister Erna Solberg forsiktig på at «noen også kommer fra kulturer hvor det ikke er like naturlig for kvinner å jobbe utenfor hjemmet, og at noen har et arbeidskrevende liv på hjemmebane med mange barn.»
De aner imidlertid ikke hva de snakker om, for hovedårsaken er selvfølgelig etniske nordmenns rasefordommer. Alle vet jo at enhver innvandrers private, frivillige disposisjoner er betinget av deres rasetilhørighet? Utdanning, arbeidsdeltagelse, bosted, boligstørrelse og antall barn bestemmes jo utelukkende av hudfargen deres. Og naturligvis av religion, kultur, normer og tankegang, som heller ikke er noe innvandrere som er brune i huden velger selv. Dette er nemlig medfødte egenskaper, og følgelig er brune innvandrere helt ute av stand til endre på så mye som en tøddel.
Hva/hvem Kapoor og hans like ville klandre for en tilsvarende selvpåført fattigdom i majoritetsbefolkningen, kan vi jo bare lure på. For tenk litt etter: som at min bedre halvdel og jeg, for å ta et heilhvitt eksempel, er arbeidsledige, men likevel velger å få 6 barn vi ikke har råd til å fø på eller følge opp selv, i vårt vesle hus på under 80 BOA. Rent bortsett fra at vi har det uhyre trangt, klarer vi knapt å betale regningene våre med de pengene vi får fra den offentlige sparegrisen, men likevel velger vi å sende 100 600 kroner – 12 575 kroner per snute, som er beløpet det somaliske miljøet sendte til hjemlandet i 2017 delt på antall snuter – i året til slekta på landet. Hva ville det omgivende samfunn sagt, tenkt og ment om denne atferden?
Når den ikke kalles ved sitt rette navn når det gjelder godt pigmenterte innvandrere, har vi helt klart med rasisme å gjøre; nemlig de lave forventningers rasisme som personer som Kapoor fremmer, og som fratar innvandrere den menneskelige respekten og verdigheten det faktisk er å bli regnet som ansvarlige nok til å foreta personlige valg og priorieringer.
Sånn ellers ble herr direktøren for den internasjonale tenketanken Re-Define ble, sin flotte tittel til tross, beskrevet som «aktivist» i 2016, hvilket fremstår som ganske så presist. En leopard er stadig en leopard, selv når han skifter til mye finere flekker.