Hvordan kom vårt høyt besungne demokrati dithen at befolkningen nærmest må gjøre opprør for å bli hørt?
Sannsynligheten taler for at vi kom hit fordi våre karrierepolitikere – av alle avskygninger – over lengre tid har misforstått sitt mandat: de er ikke befolkningens herskere, de er dens representanter. Misbrukt mandatet sitt har de også, for de har i stadig større grad opptrådt som det første, og behandlet befolkningen sin deretter: som en umælende, innskrenket bøling skaffedyr. Melkekuer som utelukkende er til for å finansiere politikernes prestisjeprosjekter og forhåpentligvis en fremtidig komfortabel karriere i internasjonale foraer.
At karrierepolitikere i de etablerte partiene har samme mål og innstilling til befolkningen er det liten tvil om, for det er blitt tilnærmet umulig å se forskjell på dem. Det spiller ingen rolle hva man stemmer på eller om man skifter regjering lenger, for endringene som følger er så små at de er mikroskopiske, hvis det da er noen endringer i det hele tatt. Det er forresten et faresignal om at demokratiet er i ferd med å råtne på rot, for når folk ikke lenger kan stemme seg til ønskede politiske endringer på fredelig, demokratisk vis, utgjør det et alvorlig brudd på samfunnskontrakten mellom styrende og styrte. Den politiske ledelsen synes ikke å ville ta dette innover seg.
Det er de ikke alene om, så de har fått betydelig drahjelp av den økonomiske, kulturelle, mediale eliten og den såkalte ekspertisen, for ikke å snakke om alle rådgiverne og kommunikasjonsbyråene de ansetter til fyrstelige summer. For skattebetalernes penger, selvsagt.
Gratisråd: Ta en tur ut av ekkokammeret deres!
Tilsynelatende aner ingen av gruppene hva som rører seg i befolkningen eller hvordan dagliglivet arter seg for ordinære borgere. Så har da også de politiske, mediale og ekspertiale sjokkene stått i kø de siste årene med Brexit-sjokk, Trump-sjokk og nå Bompengeopprør-sjokk.
Ekspertisen og mediene skulle ellers fungere som demokratiets sikkerhetsventil; de er de som, på hvert sitt vis, skal holde den politiske ledelsen informert om hva som rører seg i folket og hvordan ståa generelt er. I stedet spiller de i stor grad på lag med den, og bortforklarer eller idiotforklarer befolkningen ved minste tegn på opposisjon til det bestående. Middel- og arbeiderklassen – som i stor grad finansierer både politikken, mediene og ekspertisen, og som helhet utgjør samfunnets økonomiske og sosiale ryggrad – blir beskrevet som innsnevret, fremmedfiendtlig, dårlig informert, fryktsomme, lette å lede, egoistiske eller ofre for fake news hvis de ikke gir sin betingelsesløse støtte til elitens Grand Design nummer fjaxenogfemti.
Opposisjon mot det bestående eller samfunnsutviklingen kan jo ikke skyldes reelle interessekonflikter eller rasjonelle vurderinger. Åh nei, noe så uhørt kan bare skyldes at folk har misforstått, fått feil informasjon eller oppholder seg i ekkokammer på internett. Eller at politikerne ikke fikk kommunisert budskapet sitt godt nok. At de rent faktisk kommuniserte det godt nok til at folk forsto det og nettopp derfor avviste det, faller dem ikke inn. Nei, best å ansette enda flere kommunikasjonsrådgivere på de samme dustenes bekostning.
Og den såkalte ekspertisen sier ingen verdens ting. De kan ikke en gang forutsi bevegelser som selv en langt under middels interessert avisleser kunne forutsagt med stor presisjon. Mediene bidrar med sitt, latterliggjør opposisjonen og anvender den samme ekspertisen – som med årene har skaffet seg svært stor ekspertise i å ta feil av og i de fleste brennbare spørsmål – til å si de samme tingene år ut og år inn, og legge frem uttalelsene for befolkningen som var det De ti bud. Når feilene deres blir åpenbare, unnlater en velvillig innstilt fjerde statsmakt å konfrontere dem med det. De bruker dem sågar som reklame – reklame der, altså – for kampanjer mot såkalte fake news og manglende kildekritikk (jfr. TV2-journalist Frederik Græsvik og høyt utdannede asylsøkere fra Syria).
Hva da «endre oppførsel»?
Viser befolkningen seg fortsatt vrangvillige; ja, da drar den etablerte eliten frem storslegga. Fra de aller mest skjermede gruppene i våre samfunn lyder nødropet: Tilliten til politikere, ekspertisen og mediene faller – demokratiet er truet!
Et nærliggende tiltak mot dalende tillit til politikere, ekspertise og medier kunne ellers være at politikere, ekspertise og medier lot være å oppføre seg på en måte som regelrett innbyr til og utløser fortjent mistillit, men det tror du antagelig bare fordi du ikke er politiker, ekspert eller medieprofil. Alt dette tøyset med at man høster som fortjent og ligger som man reder etc. gjelder heldigvis ikke for politikere, eksperter og medieprofiler.
Det er naturligvis noen helt andre ugler som utgjør trusselen mot demokratiets mose, og det er «høyrepopulister», Trumpere og Listhaugere, og de dumme, dumme folka som hører på løgnerne og deres antidemokratiske retorikk. Dette er for øvrig ikke basert på sjamanvirksomhet fra min side, for som det heter i Dagens Perspektiv om en forskningsrapport fra Universitetet i Göteborg: Nordmenn i ferd med å miste troen på demokratiet.
Norge er demokratiets høyborg. Men folket har begynt å vakle i troen. – Politisk retorikk i Norge den siste tiden viser klart udemokratiske trekk, sier professor Lise Rakner ved UiB.
…
– Politisk retorikk i Norge den siste tiden viser klart udemokratiske trekk. Det er en kommunikasjon fra enkelte politikeres side som ikke har informasjon- og faktabasert kommunikasjon som må, men heller ønsker å skape myter for å fyre opp basen. Sånn sett har for eksempel Sylvi Listhaugs mange utspill klare likhetstrekk med Donald Trumps. Man driver politisk kommunikasjon i sosiale medier, samtidig som man unngår å stille i politisk debatt. Dette nører opp under polarisering og er med på å undergrave politisk kommunikasjon – også i Norge, sier hun.
Er det grunn til å frykte udemokratiske utviklingstrekk også i Norge?
– Jada, dette sprer seg, fordi det virker.
Ja, det virker. Fordi landet ledes av en politisk, økonomisk, kulturell og medial elite som tydeligvis lever mer avskjermet fra plebsen enn adelen gjorde en gang i tiden, og enten vedtar, gjennomfører eller støtter en politikk og samfunnsutvikling de selv unngår konsekvensene av. Samtidig slipper de å stå til demokratisk ansvar for det, for komfortabelt nok kan de skyve det meste av ansvaret over på internasjonale avtaler, lover og regler – hvorav en stor del kommer fra en overnasjonal institusjon som befolkningen på demokratisk vis faktisk har takket nei til å bli styrt av to ganger – de selv har undertegnet og/eller nekter å reforhandle/si opp. Men i følge offisiell ortodoksi er det altså politikere eliten og professor Rakner ikke liker og befolkningens bruk av sosiale medier som er problemet?
Akkurat, ja!
Så landets ledelse og eliter slingrer ufortrødent videre langs samme kurs, og ethvert problem som oppstår underveis, søkes løst med enda mer av den samme politikken som førte til problemet i utgangspunktet. Ekspertisen gjør ikke jobben sin og unnlater å peke ut alle skjærene i sjøen, mens mediene diller med dansevideoer og skriver leder på leder om at demokratiet er truet av konkurrerende medier, enhver politiker eliten og media ikke liker og en befolkning som lever i et ekkokammer.
Hva kan vel gå galt i dette scenarioet, liksom?
Likte du det du leste? Støtt gjerne Gjenstridig.no på Vipps 918 18 142 eller Paypal.