Etter det avskyelige terrorangrepet mot to moskèer på New Zealand er Stortingets handlingsplan mot rasisme og etnisk og religiøs diskriminering i vinden igjen. I en artikkel i VG skriver kunnskaps- og integreringsminister Jan Tore Sanner (H) og kultur- og likestillingsminister Trine Skei Grande (V) at «regjeringen tar arbeidet mot hatefulle ytringer svært alvorlig. Vi iverksetter flere tiltak. Allerede til høsten iverksetter vi en bred nasjonal handlingsplan mot rasisme og etnisk og religiøs diskriminering. Den vil ha diskriminering på grunn av religion og etnisitet som et sentralt tema. Et samlet Storting vedtok i fjor at vi trenger en slik handlingsplan.»
Det lyder for så vidt bra, selv om man jo kan ha sine tvil om effekten, særlig når det gjelder religion. Siden når ble religion en medfødt, uforandelig egenskap som «rase», etnisitet, funksjonhemming og seksuell legning? Har Storting og regjering glemt det ørlille faktum at Norge har religionsfrihet?
Riktignok tror noen religiøse at alle er født religiøse; blant visse muslimske grupper lever for eksempel troen om at hele menneskeheten egentlig er født muslimer, og at ikke-muslimer bare har vendt islam ryggen underveis. Dem om det. Men staten Norge tror selvfølgelig ikke på slikt, gjør den?
Nei, det gjør vi ikke og det er en av grunnene til at vi faktisk har religionsfrihet her til lands. Og den, mine damer og herrer, innebærer også frihet fra alt som religion heter. Du må altså ikke forholde deg til religion eller religionsutøvelse hvis du ikke vil.
Så hva er «religiøs disikriminering» – eller for å si det med statsmininster Erna Solbergs langt tåpeligere formulering «religiøs rasisme»? Er for eksempel Human-Etikere plutselig rasister blitt fordi de er motstandere av religion og ikke akkurat legger fingrene i mellom når de omtaler f.eks. organisert kristendom?
I motsetning til etnisk herkomst, seksuell legning og funksjonshemming, er og blir religion et valg. Og alle valg har konsekvenser. Det hender for eksempel at folk ikke kan fordra den klubben du helt frivillig har meldt deg inn i, og overhode ikke vil ha noe å gjøre med hverken den eller de dertilhørende ritualene som du like frivillig velger å utøve. Ikke-religiøse/annerledestroende har nemlig rett til frie valg de også. Så hva har staten Norge tenkt til å gjøre når disse to soleklare fri- og rettighetene kolliderer, mon tro?
Skal vi tro Likestillings- og diskrimineringsombudet, har religiøse allerede en slags forkjørsrett foran absolutt alle andre grupper her i religionsfrihetens Norge:
Hvis du blir dårlig behandlet av dine kolleger eller lederen din på grunn av religion eller livssyn, kan det være diskriminering. Det kan også være diskriminering dersom du opplever at arbeidsgiveren din ikke tilrettelegger slik at du kan utøve religionen din, som for eksempel å faste, eller å bruke religiøse hodeplagg på jobb.
Til gjengjeld er likestillingsombud Hanne Bjustrøm helt åpen for de religiøses diskriminering, slik vi så i Josef-saken, der en fundamentalistisk muslim diskriminerte kvinnner – og visse arbeidsoppgaver – fordi han ikke ville utsette seg selv og (selvfølgelig) kvinnen for den seksuelle fristelsen et håndtrykk i hans religiøse univers er:
– Selvfølgelig skal man behandle kolleger med respekt, men det er mange måter å gjøre det på. Man kan for eksempel også se i øynene og nikke til personen, istedenfor å håndhilse. Vi må være åpne for at det finnes andre måter, sier Bjurstrøm.
Men det finnes altså mennesker her til lands – ganske mange også, skal vi dømme etter Den norske kirkes raskt minkende besøkstall – som ikke liker religion, og som derfor ikke vil ha religion eller påfølgende religionsutøvelse på maten og heller ikke omgås noen av delene til daglig. De vil naturligvis forskjellsbehandle religiøse mennesker, som antagelig ikke står øverst på invitasjonslisten. Og det har de all rett til – i likhet med de religiøse har de nemlig både religions- og valgfrihet.
Det ligger et annet problem og venter i forbindelse med begrepet «religiøs diskriminering». Hva tror vi vordende arbeidsgivere tenker når de leser ting som «Josef-saken» og ser at statstøttede organisasjoner og Likestillingsombudet støtter vedkommende? De kan nemlig, med loven i hånd, føre saken mot en arbeidsgiver – på skattebetalernes regning, mens arbeidsgiveren må betale forsvaret av egen lomme – og få vedkommende dømt til å betale erstatning for tort og svie. Og man kan aldri vite: fordi disse organisasjonene og ombudene har gitt religion, fortrinnsvis islam, forkjørsrett, kan hvem som helst plutselig bli religiøs etter ansettelse og kreve spesialbehandling/særrettigheter. Det har da også vært tilfelle i andre saker; man brukte ikke hijab før eller under ansettelsen, men dro den brått på seg etter. Protesterer arbeidsgiver, blir vedkommende hengt ut i avisen og får Hanne Bjurstrøm på nakken. I verste fall får de norsk rett på nakken også.
Rekk opp hånden alle som ikke ser hvilken innlysende strategi veldig mange arbeidsgivere vil velge for å unngå å havne i slike problemer?
Personlig vil jeg på ingen måte forholde meg til andre menneskers religion i dagliglivet, og ville aldri ansatt en hijabbruker eller en fem-om-dagen-beder om jeg så fikk betalt (hvilket jeg heldigvis ikke får, så problemstillingen blir neppe aktuell med det første), og det finnes ikke et eneste statlig ombud, en eneste statsfinansiert organisasjon, offisiell fordømmelse eller straffereaksjon i verden som ville få meg til det å gjøre det heller. Religionsutøvelse får man drive med på eget ansvar, egen bekostning – ikke arbeidsgivers – og på egen fritid.
Det er liten tvil om at begrepet religiøs diskriminering/religiøs rasisme er myntet på muslimer generelt og islams gigantiske PR-problem spesielt. Så hvorfor ikke kalle hat og forskjellsbehandling av «statskirkemuslimer» – dvs. muslimer som er like religiøse som et gjennomsnitlig statskirkemedlem; de finnes nemlig – for det det er: muslimhat eller rasisme (forskjellsbehandling på bakgrunn av hudfarge/etnisitet) og la religionsbegrepet ligge?
Det er nemlig en farlig forestilling å innbille folk at deres personlige valg ikke har konsekvenser og deretter forsøke å tvinge resten til å oppføre seg deretter. Det vil bare skape motvilje og påfølgende spenninger mellom grupper i samfunnet.
Men aldri så galt: Begrepsforvirringen og sammenblandingen av det frie valget religion og medfødte markører har sine fordeler, da. Jehovas Vitner vil for eksempel nyte godt av det, for kanskje færre vil være uhøflige og/eller smelle igjen døra i ansiktet på dem nå som de kan påberope seg religiøs diskriminering og regne med at det offisielle Norges fordømmelser vil hagle ned over alle som gjør sånt?
Likte du det du leste? Støtt gjerne Gjenstridig.no på Vipps 918 18 142 eller PayPal.