En ny rapport viser at voldsforbrytelser hvor både offer og gjerningspersoner er under 15 år har økt med 37 prosent nasjonalt på bare fire år. I visse regioner – som Uppsala, Gävleborg og Västmanland – har denne typen anmeldelser økt med utrolige 91 prosent i samme periode. Antallet barneran har økt med 100 prosent i samme periode, fra 1178 i 2016 til 2484 i 2019.
Den yngste voldsmistenkte er bare syv år. Og volden de unge gjerningspersonene utsetter sine ofre for blir stadig grovere: det er spark og slag mot hodet, biting, pistoltrusler, knivstikking, påtenning, sleping og innelåsning. 52 barn har måttet oppsøke legevakt/sykehus som følge av volden de har blitt utsatt for. Volden blir som regel utført av flere i flokk som angriper et enslig offer – ikke sjelden en klassekamerat eller medelev på samme skole. Ofte blir den grove volden og fornedringen filmet og spredt i miljøet eller på sosiale medier. Ofrene og deres foreldre kvier seg for å anmelde i frykt for represalier.
Velkommen til «Det nye Sverige»!
Det er politiet i region Mitt som har bestilt rapporten som viser en sjokkerende voldsutvikling blant stadig yngre utøvere. Også andelen unge jenter som utøver grov vold øker. I 2015 var det 6 359 anmeldte voldsforbrytelser med mistenkte gjerningspersoner under 15 år. I 2019 økte antallet til 8 719.
Rapporten, som beskrives som skremmende lesning, viser utviklingen både nasjonalt og regionalt, og ble publisert i forbindelse med en konferanse hvor 350 eksperter innen barnerett var samlet. Barns vold mot andre barn er nå blitt så omfattende og grov at selv garvede politifolk uttrykker bestyrtelse: – Jeg ble bestyrtet over grovheten, det er vold mot hodet, spark, dødstrusler. Det sier ingenting om de psykiske skadene ofrene rammes av, med de finnes jo også der, sier regionpolitisjef Carin Götblad. Hun legger til at det ofte er klassekamerater som utfører volden. – Det går ikke an å tenke seg at voksne skulle blitt utsatt for sånt som dette av sine arbeidskamerater uten at det skulle vekke oppsikt. Vi ville aldri akseptert det. Men det er vanlige barn som ranes på vei til og fra skolen, som blir kalt hore og får høre at de skal få en Glock i kjefte. Jeg mener at vi svikter barna, sier hun til Expressen.
Götblad har et poeng: over halvparten av alle voldsforbrytelser utført av mindreårige mot mindreårige blir begått på – «på», der altså! – skolen, mens en tredjedel blir begått i annet offentlig miljø.
Fordi gjerningspersonene er under strafferettslig alder er det ikke politiets oppgave å etterforske eller ta hånd om gjerningspersonen(e). De blir overlatt til sosialtjenesten, hvilket gjør at forbrytelsene ofte går under offentlighetens radar. I første rekke er det ofrenes omsorgspersoner eller skolen som anmelder forbrytelsene. Bare ett av fem barn anmelder selv forbrytelsen de har blitt utsatt for, så mørketallene er trolig store. I et fåtall saker er det politiet eller sosialtjenesten som anmelder gjerningspersonen(e). Politiet kan imidlertid vitne om økt redsel hos foreldre til voldsutsatte barn om å anmelde ettersom de frykter at det kan utløse økte trusler og vold mot barna deres.
At gjerningspersonene blir tatt hånd om av sosialtjenesten, innebærer blant annet at de kan fortsette å bo hjemme og gå på skolen som vanlig – der ofrene deres også går. I den grad den grove voldskriminaliteten deres får noen som helst konsekvenser, er det ikke politi og domstoler som avgjør det, men sosialtjenesten. I svært grove tilfeller kan sakens bevismateriale prøves i retten, men heller ikke her er det påtalemyndighetene som avgjør om dette skal skje, men sosialtjenesten. Det er også de siste som bestemmer eventuelle følger. Bak ligger den fremherskende offertankegangen som også den bestyrtede politisjef Götblad gir uttrykk for: gjerningspersonene er jo også en slags ofre.
En lenspolitimester mener da også at økt innblanding fra politiet ikke er veien å gå, da forskning angivelig viser at det kan øke risikoen for stigmatisering av voldsutøverne.
Men forsiktigheten rundt de unge voldsforbryterne kan få brutale konsekvenser for ofrene deres, skriver Expressen på lederplass. I verste fall tvinges de til å møte plageånden – eller som det stort sett er: gjengen med plageånder – både i eget nabolag og på skolen hver eneste dag, som om ingenting har hendt. Således blir de ofre nok en gang, med voksenverdenens velsignelse, konstaterer Expressen.
Skolesjef i Ystad kommune, Dennis Hjelmström, var til stede på den aktuelle konferansen og på Twitter refererer han noe av det Götblad faktisk fortalte der: «Det som er nytt er hensynsløsheten. Fornedringen. Vold av et slag som vi ikke forestiller oss. Man drar med seg personer til avsidesliggende steder. Langvarig tortur som filmes er vanlig. De utsatte barna får ofte dødsangst.» Og dette får altså de unge utøverne nærmest frie tøyler til å holde på med, mens både nåværende og fremtidige ofre samt deres pårørende lever i daglig redsel.
Hensynet til en gruppe farlige voldskriminelle gjør nå at barn og unge i de verste problemområdene, som f.eks. deler av Stockholm, ikke bare har en langt mer utrygg hverdag; de får også bevegelsesfriheten sin kraftig beskåret: – Jeg henter barna mine med bil. De går ikke ut om kvelden, så enten henter jeg dem eller andre foreldre vi kjenner, forteller en mor til Sveriges Radio.
Og myndighetene, handlingslammede av en rettighetstankegang som har løpt løpsk, lar det skje. Vi har så smått begynt å se den samme utviklingen her hjemme, hvor antall unge voldsforbrytere og barneran inkludert fornedrings- og dominanskriminalitet øker, samtidig som volden blir stadig grovere. Det siste gir da også økt status i de aktuelle unges miljøer. Og som vi også ser i Sverige: stirrer man lenge nok i avgrunnen, stirrer den før eller siden tilbake.
Gad vite hva slags samfunn dagens myndigheter ser for seg at vi får når de unge, grovt sviktede voldsofrene vokser opp og blir enten politikere eller velgere?